Kvotert eller listet

Thorgerdur Einarsdottir er sosiolog og universitetslektor ved Islands universitet i Reykjavik. Hun påpeker at kvinnerepresentasjonen i islandske folkevalgte organer stiger når kvinnelister med en klar feministisk eller kvinnepolitisk agenda, stiller til valg.

1908 - første liste

Island har lang erfaring med å separate kvinnelister.

– Den islandske Kvinnesaksforeningen stilte egen liste ved kommunevalget i Reykjavik i 1908, året etter at kvinner fikk stemmerett ved lokalvalg, forteller Einarsdottir. Disse kvinnene hadde i flere måneder gjort forsøk på å få til samarbeide med menn.

– Men de oppdaget at mennene kun var interessert i kvinnenes stemmer, ikke i kvinner på valglistene. Derfor stilte kvinnene egen liste med fire kandidater. De ble alle valgt inn i kommunestyret, og hadde de vært flere enn fire, ville flere blitt valgt, sier Einarsdottir. På samme måte ble den første kvinnen valgt inn i det islandske parlamentet, Alltinget, etter å ha stått på en kvinneliste i 1922.

Men så var det også slutt. Kvinnelistene ble lagt ned.

– Historikere har forklart dette med at de politiske partiene ble dannet, og de politiske skillelinjene endret, sier universitetslektoren. Resultat: Kvinnerepresentasjonen endret seg knapt på flere tiår.

Fra kvinneliste til sosialdemokratisk allianse

– Ingenting skjedde før kvinnelistene stilte opp igjen på 1980-og 90-tallet både lokalt og nasjonalt, sier Einarsdottir. Da økte igjen kvinnerepresentasjonen. Så falt den på nytt i 2003. Da var det gått noen år siden kvinnelisten gikk sammen med sosialdemokratene og dannet en sosialdemokratisk allianse.

Einarsdottir mener kvinnelistenes effekt har sammenheng med at kvinner i stor grad er i politikken på partienes premisser. Noe handlingsrom har kvinnene i partiene. Noen endringer skaper de.

– Men når de nordiske kvinnene har betonet velferdssystemer og det kollektive ansvaret for omsorg- og likestillingsspørsmål, så skyldes dette mer partienes programmer og ideologi – og kvinnens partitilhørighet, enn det skyldes deres kjønn, påpeker hun. Og når den islandske likestillingsutviklingen har gått sakte, mener Einarsdottir dette har sammenheng med at Island ikke har samme tradisjon for en sosialdemokratisk og kollektivistisk politikk, som sine nordiske naboer.

I kraft av meg

– Island har tvert imot hatt et utpreget individualistisk klima, med en ganske høyreorientert eller konservativ profil. Noe vi ser like mye hos de kvinnelige som hos de mannlige politikerne, sier hun, og fortsetter:

– Det er blitt en sjargong blant kvinnelige topp-politikere og næringslivsledere å fornekte betydningen av kjønn. "Jeg har ikke fått framgang på grunn av mitt kjønn, men på grunn av det jeg har utrettet", sier de for eksempel. Slik fremmer de ikke kvinners interesser. I stedet legger de lokk på dem, sier Einarsdottir.

Dette har fått henne til å undres på om kravet om kjønnsbalanse er nok.

– Kanskje holder det ikke å kreve halvparten kvinner på partienes valglister, kanskje må det halvparten feminister til for at endring skal skje og kjønnsmaktordningen brytes, påpeker Einarsdottir. Samtidig er hun opptatt av at politikere har handlingsrom innad i partiene, et rom som skapes i relasjonen mellom den enkelte politiker og hans eller hennes velgere. I en slik sammenheng er hun opptatt av at både kvinnebevegelsen og den feministiske forskningen har et ansvar for å legge premisser og øve påtrykk i forhold til enkeltpolitikere og partier.

Ny kvinne i front

Og fordi hun tror på politikeres handlingsrom er hun spent på hva som nå vi skje på Island. Kvinnelisten er som nevnt nedlagt – og ingen nytt feministisk parti umiddelbart rundt hjørnet. Men hos den sosialdemokratiske alliansen har de valgt ny leder: Ingibjørg Solrun Gisladottir som kom inn i politikken via Kvinnelisten. Dessuten ble det, som en reaksjon etter valget i 2003, dannet en ny feministorganisasjon på Island.

– Det har gjort at det ikke er legitimt i noe politisk parti å ha 80 prosent menn. Noe partier på høyresiden tidligere har forsvart, sier Einarsdottir.

Sverige - klarer de seg uten?

I Sverige har det tilsynelatende ikke vært nødvendig med noen kvinneliste. Siste gang en slik stilte til valg var i 1973, i følge den islandske forskeren Audur Styrkarsdottir. Likevel har dagens svenske parlament en kvinneandel på 45 prosent.

Er sammenhengen mellom kvinne- og feministlister og økende kvinnerepresentasjon noe som bare gjelder for Island? Maria Törnqvist ved Stockholms universitet, er i ferd med å gjøre ferdig sin doktorgradsavhandling i sosiologi om den svenske kjønnspolitikkens grenser. Her inngår blant annet en studie av kjønnskvotering. Hvorfor, spør Maria Törnqvist, er det slik at enkelte virkemidler på ett tidspunkt oppleves som helt umulige, mens de seinere oppfattes som nødvendigheter. Hvorfor er det for eksempel slik at kjønnskvoterte valglister ved starten av 1990-tallet var politisk umulig, mens det nå nærmest er blitt selvsagt å ha annenhver kvinne og mann på valglistene?

– Forslaget om kjønnskvotering, "Varannan damernas", ble første gang foreslått i en utredning i 1987. Deretter skjedde det ikke mye. Men i 1991 ble forslaget hentet fram igjen, påpeker Törnqvist.

For i 1991 var det parlamentsvalg i Sverige, og kvinneandelen i Riksdagen sank fra 38 til 34 prosent.

– Det førte til at kvinne- og feministnettverket Stödstrumporna truet med å danne et eget kvinneparti før lokalvalget i 1994, forteller Törnqvist.

– Dermed ble det skapt en opinion omkring disse spørsmålene, og ved valget i 1994 hadde majoriteten av riksdagspartier innført en form for kvotering.

Kvotering som kompromiss

Igjen var det altså en kvinneliste med en feministisk agenda, eller rettere sagt, trusselen om en slik liste, som presset de andre partiene til å skape endring.

– Noe vi kan velge å betrakte som en suksesshistorie om kvinnebevegelsens påvirkningskraft, sier Törnqvist.

– Men man kan også betrakte det som et kompromiss, påpeker hun.

– Et kvinneparti ble den gangen, tidlig på 1990-tallet, sett på som så problematisk og utenkelig at kvinner og menn over partigrensene kunne forenes om et kjønnspolitisk alternativ. Kvotering ivaretar målet om kvinners rett til representasjon, men ikke i form av egen organisering. I tillegg tilbyr kompromisset en mulighet til å skape kjønnsbalanse innenfor den tradisjonelle politiske blokkpolitikken. Kvotering gjør det mulig å markere forskjellen mellom kvinner og menn, samtidig som man ser behovet for at disse forskjellene utfyller hverandre.

Törnqvist mener ikke med det å si at kjønnskvotering er en dårlig ide, mens rene lister er en god ide. Det som interesserer henne er snarere hva det kommer av at ulike strategier etableres som gode eller dårlige ideer. De rene listene kan også problematiseres, konstaterer hun.

– Spørsmålet er, for å snakke med utgangspunktet i et spørsmål som ofte stilles i feministisk teori: hva er en kvinne? Eller kanskje til og med: hva er en feminist? Hvem har rett til å snakke på vegne av kvinner som gruppe? Og kan et kvinne- og/eller feministparti snakke med flere stemmer samtidig? spør Maria Törnqvist.

Thorgerdur Einarsdottir mener bestemt det. Hun viser til den islandske feministorganisasjonen, der man har bestemt seg for å flagge saker de er enige om, samtidig som det er lov å vise uenighet på andre punkter. Så er spørsmålet hvordan Feministisk Initiativ i Sverige vil virke, for kjønnsbalansen, men også for mangfoldet feminister imellom.

– Tillater partipolitikkens dramaturgi at ulike stemmer får ta plass og utforme politikken, eller forutsetter partiene tydelige grenser og entydige posisjoner? undrer Törnqvist.

Kvinneliste ved sametingsvalg

Norge har, sammenlignet med Island, hatt få kvinnelister – og slett ingen feministparti. På nasjonalt plan må vi tilbake til 1973 for å finne en kvinneliste som stilte til valg. Kvinnelistene har imidlertid eksistert lokalt, også seinere. Og ved sametingsvalg. Gudrun Eriksen Lindi sto øverst på Kvinnelista i Karasjok valgkrets, som utgjør Karasjok kommune, ved det aller første valget til Sametinget i 1989. Hun forteller dette om hvorfor Kvinnelista ble til:

– Tre samiske lokale foreninger var enige om å stille fellesliste ved det første sametingsvalget. Her ble jeg nominert øverst. Men enkelte, mest menn, ville ikke godta denne nominasjonen – og det ble innkalt til nytt nominasjonsmøte. Vi var en gruppe kvinner som ikke godtok dette, og vi marsjerte ut da jeg denne gangen ikke ble nominert øverst på lista. I tjue år hadde vi støttet samebevegelsen ved å jobbe i organisasjoner, aksjoner og på møter. Men nå ville vi ikke være bare sekretærer og kaffekokere lenger. Vi ville ha posisjoner. Vi var gode nok! Derfor dannet vi en egen kvinneliste i Karasjok, og jeg ble nominert øverst.

Lindi mener denne lista ble møtt med hele registeret av hersketeknikker.

– Det ble argumentert med at jeg var for ung – jeg var 30 år – med at jeg var akademiker, ugift og barnløs. Vi ble mistenkeliggjort og drevet kampanje mot. Likevel var vi bare seks stemmer fra å få inn en representant i Sametinget.

To år seinere, i 1991, stilte Kvinnelista ved lokalvalgene. Da fikk de plass i kommunestyret i Karasjok.

– Men da hadde også flere andre lister kvinner på topp-plass. Noe jeg mener har sammenheng med at Kvinnelista eksisterte. At kommunestyret i Karasjok i perioder har tronet øverst blant norske kommuner hva kvinneandel angår, mener jeg Kvinnelista har en stor del av æren for, sier Lindi.

I Sametinget gikk kvinneandelen jevnt nedover gjennom 1990-tallet, til den nådde et bunnmål i 2001, med 18 prosent kvinner. Men etter valget nå i høst er det blitt et knapt flertall kvinner i sametinget, med 22 av 43 representanter.

Norge er kjønnskvoteringslandet

Om kvinnelistene har vært sjeldne, er kjønnskvotering vanlig her til lands – og har vært det lenge.

– Kjønnskvotering har i mer enn 30 år regulert rekrutteringen på ulike samfunnsområder, fastslår Mari Teigen i boka «Kvotering og kontrovers. Om likestilling som politikk». Norske politiske partier var nesten to tiår før de svenske med å innføre det den danske forskeren Ann-Dorte Christensen, kaller kandidatkvoter, det vil si kvotering ved offentlige valg.

Sosialistisk venstreparti (SV) ble stiftet i 1975 med Berit Ås, professor i sosialpsykologi, feminist og hersketeknikkenes "mor", som sin første leder. Partiet har fra samme år hatt regler for kandidatkvotering. I 1983 innførte Arbeiderpartiet det samme. Ti år før de svenske Socialdemokratene. I boka «Menn i mellom» som ble gitt ut i den norske Makt- og demokratiutredningen skriver statsviterne Hege Skjeie og Mari Teigen:

– Den partipolitiske mobiliseringen på 1970- og 1980-tallet var basert på en tung argumentasjon om representativitet. Politiske organer må gjenspeile interesser og erfaringer i befolkningen. Når de ikke gjør det, kan de heller ikke kalles demokratiske. Og videre:

– Representasjonsargumentet ble koplet til partikonkurransens interne logikk. Riset bak speilet var en trussel om at kvinnelige velgere ville svikte partier dominerte av menn.

Det fantes med andre ord et ris bak speilet i Norge også, ikke i form av kvinnelister eller feministpartier, men i form av partier som gikk foran med regler for mer kjønnsbalanserte valglister.