Vårt andre forskningsopphold i Seattle, USA går mot slutten. Vi har til sammen bodd her i nesten to år og synes at vi langt på vei behersker byen. Men det hører også med at Seattle er en by hvor det er lett å være norsk. Folk er nysgjerrige og det kommer oss til gode. "Where does that beautiful accent come from?" spør de. Og det gjelder å spa opp tilstrekkelig entusiasme når brorparten av spørrerne ivrig forteller om sin norske bakgrunn (det er 279.000 norskættede i denne byen). "How interesting!" sier vi, "do you know where in Norway they come from?" og samtalen er i gang.
Jentene på 11 og 16 har ikke norsk aksent. Når 16-åringen sier hun er norsk, utbryter medelevene "me too!" med referanse til at oldeforeldre som kom til Seattle for 100 år siden. Det er først når mor med "the beautiful accent" snakker norsk med 16-åringen, at de forstår hun er annerledes enn dem. Men det gjør henne bare mer interessant, og gir dem et framtidig reisemål i Europa. Selv historielæreren har planlagt å komme.
Effekten av å komme tilbake til Seattle for andre gang, er at oppmerksomheten kan rettes mot forhold som kultursjokket overskygget første gangen. Den gang, for snart seks år siden, var det for eksempel så utrolig stygt overalt. Nå vil jeg i stedet påstå at Seattle er en vakker by! Det amerikanske samfunnet slutter ikke å forundre oss. Det byr stadig på overraskelser, kanskje nettopp fordi vi så feilaktig tenker om det i entall. Samfunnet er mangfoldig og takler mangfoldet langt bedre enn vi kan skryte av i Norge, selv om det selvsagt også er rasisme i en by som Seattle. Det blir som i Norge: Vi er best på likestilling, men ikke akkurat fri for kjønnsdiskriminering.
I et land der forventet levealder for første gang er på vei nedover på grunn av dårlig kosthold og lite mosjon, er sport et kjerneelement i selvforståelsen. Alle har et aktivt forhold til sport, om det så bare er fra tilskuerplass med cola eller øl og smøroverrislet eller karamellisert popkorn. Da en av våre amerikanske venner spurte 11-åringen hva hennes favorittsport var, og hun svarte "ingen", talte tausheten sitt eget språk. Også 11-åringen oppfattet situasjonen, og kom ganske snart på at både ridning og trampoline var blant hennes favorittaktiviteter. Dessuten ville hun gjerne drive det lenger i dykkesporten enn det ene dykket hun hadde gjort i ferien. Det hjalp. Særlig det med dykking, for dit hadde vår amerikanske venninne ennå ikke kommet. Det hadde kanskje med frykt å gjøre. Frykt er nemlig også del av selvforståelsen, et kjerneelement i selve nasjonsbyggingen, i hvert fall slik jeg leser Michael Moores film "Bowling for Columbine".
Vårt bidrag til den kollektive sportsånden har vært trampoline. Vi tok det for gitt at nabounger og klassekamerater ville komme stormende til, for det er få som har trampoline i Seattle. Det skjedde ikke. De hopper rett og slett ikke på trampoline, fordi det anses som for farlig. Det står for øvrig advarsel og instruksjon om korrekt bruk på tre forskjellige språk, plassert på fire forskjellige steder på trampolinen, slik at brukeren ikke skal unngå å legge merke til det. Produsenten kunne ellers lett bli saksøkt hvis uhellet var ute. Jeg har selv tenkt på muligheten for å bli saksøkt, og konkludert med at det er like bra at vi ikke har en kø av ivrige hoppere utenfor.
Jeg kunne ellers ha rapportert om sporten over alle sporter; baseball. Sesongen er i full gang og Seattle Times, for øvrig en høykvalitetsavis, har baseballnyheter som førstesideoppslag daglig. Naboguttene spiller baseball. Vi har sett kampene deres. Det er fryktelig kjedelig, men foreldrekorpsets entusiasme vitner om vår ukyndighet. Forrige gang vi bodde her, var vi på en skikkelig kamp på Safeco Field, en arena som tar mer enn 45 0000 tilskuere. Det var også – rent sportslig – usannsynlig kjedelig, men absolutt verdifullt som kulturstudie betraktet. Om kvinnebaseball finnes vet jeg ikke. Det kan godt hende, men det er ikke det som er baseball. Baseball er for skikkelige mannfolk som klør seg både foran og bak, og er gode med tyggis. De representer kremen av amerikansk kultur, og entusiasmen for sporten synes å være likelig fordelt mellom kjønnene.
Med cheerleading, det vil si duskedamene som liver opp før en sportsbegivenhet, er det annerledes. Cheerleading er også et viktig aspekt ved amerikansk kultur, men sporten (åh ja, det er en sport!) er likevel kjønnsspesifikk på en helt annen måte. Utøvelsen av sporten er, slik det også er tilfelle med baseball, fullstendig dominert av ett kjønn - her kvinner, mens publikum både er kvinner og menn. Forskjellen er imidlertid at publikum ikke kommer for å se på cheerleaderne, i hvert fall ikke deres sportslige prestasjoner. De kommer for å se kampen. Hensikten med cheerleading er å oppildne publikum slik at de heier hjemmelaget til seier. "Cheerleading isn't about making $, it's about supporting the TEAM" sto det å lese på hjemmesiden "Cheerleaders on the WEB". Det er cheerleading i et nøtteskall: de er der for å støtte opp om det viktige, det egentlige. Og amerikanske jenter drømmer om å gå inn i rollen. Fra før de er 11 år gamle, står de i kø og deltar på audition for å få være med. Ingen baseballspillere må på audition for å få spille baseball.
Kravet om audition betyr likevel ikke at utøverne ligger sportslig tilbake for de egentlige sportsutøverne. De beste cheerleaders holder et høyt nivå både atletisk og akrobatisk, og det arrangeres lokale, regionale og nasjonale konkurranser. Der konkurrerer individuelle cheerleadere og cheerleaderteam mot hverandre. Toppen er selvsagt å vinne "the ULTIMATE National Championship". I disse sammenhengene deltar utøverne på egne premisser. Det er cheerleading som står i sentrum, og publikum kommer for å se på gode cheerleaderprestasjoner. Men det er ikke som sport cheerleading er med på å forme den jevne amerikaners selvforståelse. Cheerleaderne bare er der. De tas for gitt. De dekkes ikke en gang av sportsnyhetene. Kanskje dekkes the Ultimate National Championship, men jeg har til gode å se det. Jeg har til gjengjeld sett noen basketballkamper på TV. I stedet for å vise cheerleaderne i aksjon i pausen, velger TV-selskapet å vise en tom kurv mens reporterne snakker om det viktige som skjedde før pausen. Vi bare aner at cheerleaderne er der, fordi duskene og et og annet hode kommer i veien for kameraet.
Som ved alle amerikanske universitet har University of Washington sine egne sportsteam. De heter the Huskies og fotballaget (amerikansk fotball) er absolutt mest iøynefallende. Det er fotball man forbinder med huskyene, til tross for at det ikke er noe særlig godt lag. Cheerleaderne derimot, er ganske gode, men til gjengjeld helt usynlige. Det er først nå, mot slutten av det andre året i Seattle, at jeg er blitt oppmerksom på deres eksistens. Jeg måtte lete på nettet for å finne dem, mens fotballaget er allesteds nærværende. Det er ikke mulig å la være å legge merke til dem. De har blant annet sin egen stadion, med 72 500 seter; et landemerke i byen. Det er bare menn som spiller amerikansk fotball.
Det er ikke lenger bare jenter/kvinner som er cheerleadere. Men sporten er stadig kvinnedominert og fenomenet cheerleading, ikke sporten, bidrar til konstruksjon av kvinners relative underordning som del av den amerikanske selvforståelsen. Cheerleading viser fram kvinners kompetanse og talent gjennom å støtte opp om begivenhetenes egentlig sentrum. Jo bedre de er, desto mer glans kaster de over teamet de er der for å støtte. Cheerleaderne blir en selvfølgelig del av sportsbegivenheten, men uten å være viktige for den. Kampen klarer seg godt uten cheerleaderne, mens cheerleadernes eksistens er fullstendig avhengig av kampen. Det er en klar ubalanse i kvinnenes disfavør. Gutter/menns inntreden på denne arenaen understreker dette gjennom kleskodene. De mannlige cheerleaderne opptrer i lange bukser og t-skjorter, mens de kvinnelige har kort-korte skjørt og ofte bare mager. De viser fram langt mer enn sine sportslige ferdigheter, men holder seg likevel innenfor grensene av det som anses som moralsk forsvarlig, dvs at lår og mager (antydning) er greit, mens kjønnsorganer (direkte) ikke er det. (Av samme moralske grunn er det ikke lov å amme på offentlig sted her til lands og i svømmehallen dusjer alle med badedrakten på – også i kjønnsdelte garderober/dusjer.) Her er fullt av antydninger om kvinners tilgjengelighet, og massiv fordømming av direkte tale.
For utenforstående flest virker cheerleading rimelig dumt, men skal vi forstå det amerikanske samfunnet er fenomenet et godt utgangspunkt for kritisk analyse. Dermed er hansken kastet til den neste som reiser på forskningsopphold til paradoksenes land!
Ann Therese Lotherington har nylig kommet tilbake fra opphold som gjesteforsker ved Center for Women and Democracy/Department for Women`s Studies, University of Washington, Seattle.