Utfordringer for nordisk voldsforskning

NORFA, Nordisk Forskerutdanningsakademi, avsluttet «Kön och våld – Ett nordisk forskningsprogram 2000-2004» med en konferanse i Gøteborg i juni. «Konferansen «Kön och våld, makt, motstånd och utmaningar för framtiden» åpnet med et foredrag av Liz Kelly, professor på seksualisert vold og direktør for The Child and Woman Abuse Unit på London Metropolitan University. Kelly har siden 1970-tallet både vært aktiv i kvinnebevegelsen og drevet forskning på kjønn og vold.

– De nordiske landene bør undersøke om tiltakene som blir gjort er effektive, mener hun. Tallene for vold mot kvinner er høye. Selv om kvinner nå lever på andre måter enn for tretti år siden, går ikke forekomsten av vold ned.

– Videre trengs det forskning på seksualisert vold, hevder Kelly.

Er det håp?

Tittelen på Kellys foredrag i Gøteborg var «Is transforming knowledge enough? Reflecting on what we know about violence against women and children and what we do about it». Hun understreket at det fellesnordiske forskningsprogrammet med fokus på kjønn og vold er historisk. Kelly vet ikke om noen tilsvarende fokus for programmer med dialog og utveksling mellom flere naboland. Men ser hun endring og positiv utvikling?

– Ikke hvis vi tenker på voldsnivået rapportert til politi og i forskningsbaserte undersøkelser, svarer Kelly. Nivået er ikke redusert i Norden eller andre steder i Europa. Dette er imidlertid ikke hele svaret. Kelly henviser til at den eneste regionen hvor det er tegn til lavere voldsforekomst er i Nord-Amerika.

– Det har vært nedgang år for år av mord i hjemmet i USA og Canada de siste fem år, forklarer hun. En mulig forklaring er en todelt tilnærming med investeringer i støttetiltak ved siden av styrking av det juridiske straffeapparatet for å muliggjøre sanksjoner mot overgripere.

På den internasjonale arena foregår det et viktig arbeid for at vold mot kvinner skal anerkjennes som brudd på menneskerettighetene, understreker Kelly. Da hun som ung ble med i kvinnebevegelsen, hadde hun ingen forestilling om hvor mye vold hun skulle bli vitne til gjennom sitt arbeide.

– Det er hardt å bære med seg all erfaringen, men samtidig får jeg mye tilbake, forklarer Kelly.

– Å gjøre det mulig for voldsutsatte jenter og kvinner å bidra til kunnskap og å arbeide med andre aktivistforskere er belønning i seg selv, og gjør det verdt å kjempe videre.

Kelly mener at det ikke kun bør forstås som et tilbakeskritt når forskning på kjønn og vold utfordres.

– Når vi erfarer at vår forskning og våre resultater blir stilt spørsmålstegn ved og når vi motarbeides, tror jeg vi må se det som bevis på betydningen av vårt arbeid, påpeker hun. Kelly legger vekt på plikten til å reflektere rundt eget arbeide og hvor viktig det er å sikre at det ikke brukes uriktig.

Forskning på seksualisert vold nødvendig

De nordiske landene gis anerkjennelse for forskning på tvers av landegrensene, og Kelly ber oss om å ta vare på kunnskapen fra de siste tretti årene. Voldshendelser som blir forstått innenfor en lokal setting og kultur forekommer ofte på liknende måter i andre land, så vel som på andre kontinenter. Videre ser Kelly positivt på den nye kritiske forskningen på prostitusjon og fokuset på kunden, særlig i Sverige og Finland. På den andre siden er Kelly kritisk til at et forskningsprogram som omhandler kjønn og vold i utstrakt grad mangler forskning på seksualisert vold.

– De nordiske landene er gode på konseptuelt og teoretisk arbeide, sier hun.

– Det er viktig, men det er også en tendens til å favorisere visse motetemaer, noe som gjør at færre problemstillinger blir prioritert. For øyeblikket virker det som om vold knyttet til familien og handel med kvinner dominerer agendaen, fortsetter Kelly. Hun mener voldtekt og seksuell trakassering må følges opp mer.

– Det er nesten ingen forskning på disse problemene i de nordiske landene, påpeker hun. I flere år har Kelly forsket på voldtekt, et tema som ellers overses i Storbritannia.

– Seksualisert vold merker forskerne så vel som ofrene. Det er vanskelig å ta opp voldtekt, og derfor er det viktig at flere forskere gjør prosjekter på temaet, hevder hun.

I Storbritannia har forskning på institusjoner og hvordan tiltak virker vært det mest vanlige. Denne formen for sosialpolitisk forskning mangler i Norden.

– I Storbritannia vet vi for eksempel at de som melder voldtekt ønsker å bli undersøkt av en kvinne, forklarer Kelly. Prosjektene hun har deltatt i har undersøkt hva institusjonene gjør, endringer i institusjonene og om det som blir gjort fører til de ønskede resultatene.

Se ofrene – og aksepter endring

Kelly mener at det er positivt at individet får stor oppmerksomhet i Norden og at det er fokus på traumer. Kelly har vært skeptisk til å bruke begrepet offer, men har kommet fram til at det er riktig å ta begrepet «tilbake». Handelen med kvinner har gjort henne oppmerksom på at muligheten til å kalle seg offer og få legal status som offer er essensiell for mange kvinner, i likhet med anerkjennelse av skader den enkelte utsettes for.

– Å være et offer er å bli midlertidig fratatt kontrollen over egen kropp. I situasjonen må kvinnen velge å aktivt motsette seg eller ikke, å handle eller være passiv. Denne avgjørelsen er en handling. Det er viktig å huske at ikke alle kvinner overlever og mange må tåle skader som de finner det vanskelig å leve med eller komme over.

– NGOere (arbeidere ved ikke-statlige organisasjoner) i Nepal og på Balkan snakker om kvinner som er så traumatiserte etter å ha vært ofre for handel at personligheten deres virker ødelagt, utdyper Kelly.

Kelly ser utfordringer knyttet til endring som forskere og aktivister bør ta tak i.

– Vi må akseptere at endring pågår, men det er en stor utfordring hvordan endring skal måles, mener hun. Hvordan kan de nordiske landene blir rangert som toppunktet globalt for likestillingsinnsats når voldsnivået holder seg så høyt? Vold burde inngå i målene for hvilken grad av likestilling som finnes i et land, påpeker Kelly.

Med andre ord, det er mange spørsmål som fortsatt må stilles og Liz Kelly vil fortsette å stille spørsmål og lete etter svar. Institusjonen hun leder ble etablert fordi en håndfull kvinner forpliktet seg til forskning på vold mot kvinner. Sent på nittitallet bestemte de seg for å ta ansvar for glemte og oversette områder innenfor forskningen på vold mot kvinner, områder der det ikke fantes sterke feministiske stemmer.

– Vi må fornye oss og fortsette vår feministiske tilnærming til kjønn og vold, oppsummerer Kelly. Det foregår endringer hele tiden i hva kvinnebevegelsen og hva forskningen har fokus på. En feministisk tilnærming til kjønn og vold trengs, for anerkjennelse av omfanget av volden kvinner utsettes for er ikke en selvfølge, ei heller skadene de lever med. Derfor er overblikkene og det å ta med seg kunnskap for videre forskning viktig.