Kroppskunst: Fra Ötzi til Valla

– En tatovering er et permanent kroppsmerke som det i tillegg gjør vondt å skaffe seg. Så man skulle ikke tro at dette ville passe inn i en raskt skiftende og overfladisk postmoderne tid, sier Kraft. Når det likevel har vist seg å passe, mener hun det skyldes at en tatovering i likhet med andre former for kroppskunst, nettopp utgjør et alternativ til det skiftende og overfladiske – ved at kroppssymbolikken insisterer på ekthet og autentisitet.

Siv Ellen Kraft, som er religionshistoriker og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, har skrevet boka «Den ville kroppen. Tatovering, piercing og smerteritualer i dag». Hun har intervjuet norske tatovører, piercere og kunder, deltatt på workshops og tatoveringsfestivaler – og studert både bøker, blader og internettstoff. Resultatet er ei bok som gir innsikt i hvorfor noen velger å merke kroppen og utfordre dens grenser. Kraft beskriver alt fra kjønnskodede tatoveringsvalg, til firfislemenn og folk som lar seg heise opp etter kjøttkroker.

Finne seg selv

La det være sagt med en gang: Det er forskjell på å tatovere en liten sommerfugl på den ene skulderen, og be om en tiger som dekker hele ryggen. Det er forskjell på å pierce nesen og å henge seg opp i en kjøttkrok etter ryggskinnet. Men Siv Ellen Kraft er opptatt av både det ekstreme og av det vanlige.

– Her er store variasjoner, men det dreier seg om beslektede aktiviteter, mener hun.

– De tradisjonelle tatoveringene var sosiale identitetssymboler. De markerte gruppetilhørighet og fantes blant sjømenn, prostituerte, kriminelle og i motorsykkelgjenger. Og tatoveringer har opp gjennom tidene vært en måte å merke slaver og fanger på, forteller Kraft. Dette endret seg fra tidlig på 1970-tallet. Det første norske tatoveringsstudio åpnet i Oslo på midten av 1970-tallet. Fra tidlig på 1990-tallet grep virksomheten om seg, og i dag finnes et slik studio i de fleste større norske byer.

– Med ny teknikk og nye motiver skiftet fokus fra gruppen til individet. Tatoveringen ble i økende grad uttrykk for personlig identitet og individuelle kroppsprosjekter, framfor en markering av tilhørighet til gruppen. Med merkene blir man «mer av seg selv» og mindre av det masseproduserte sivilisasjonsmennesket. Tatoveringen kan markere overganger i livet eller noe viktig ved en selv. Det kan være en måte å presentere deler av sin livshistorie på, eller en markering av forpliktelser for framtida, sier Kraft.

Inspirasjonen til denne typen kroppskunst kommer fra New Age og motkultur.

– New Age er selvets religion, der det guddommelige har tatt bolig i mennesket og individet har status som den ytterste autoritet. Selvet finnes i vårt indre, som del av vår menneskelighet, men antas å være skjult og holdt tilbake, forteller hun. En tatovering eller annen kroppskunst kan bidra til både å frigjøre og synliggjøre jeget, på en måte som varer i en tid hvor alt "flyter", sier religionshistorikeren.

Påkledd

– Mange, også de som bare har en, legger overraskende mye i sin tatovering, påpeker Kraft.

– Alle er ikke like originale. Men den enkelte opplever og føler det slik. Da jeg laget et spørreskjema og distribuerte dette gjennom et tatoveringsstudio, svarte nesten alle at årsaken til at de valgte tatovering var estetiske. Men det var også viktig at de følte seg mer individuell eller forskjellig fra andre, sier hun, og legger til:

– Med kroppsmerkene føler de seg påkledde, vakre og spesielle. En kvinne fortalte at hun alltid hadde følt seg som "den stygge jenta", men med piercing og tatovering fikk hun noe å være stolt av. Nå kan hun kle av seg på stranda. Slik sett kan kroppsmerking også oppfattes som forsøk på å sette nye standarder for hva som er vakkert.

En mini-tatovering på underarmen, er det lite opprør i.

– Men i enkelte miljøer er tatoveringer del av en slags antimote, der man motsetter seg det flyktige og lettvinte – mens man dyrker det permanente og smertefulle. Man betaler for skjønnheten i en annen valuta enn penger, påpeker religionshistorikeren.

Kjønnskoder

Før var motivene svært tilpasset de som den gangen lot seg tatovere. Det var seilskip, havfruer og «I love mom» for sjømennene, klubbemblemer og «fuck society»-motiver for MCere.

– I dag er motivene preget av at det unike er idealet, sier Kraft.

Det er imidlertid klare kjønnsregler for hva man bør velge, og for hvor tatoveringen bør plasseres. Mens en hodeskalle er maskulin, er de fleste blomster feminine.

– Nedre del av ryggen, skulder og bryst er feminine steder å ta en tatovering, mens over- og underarm er maskulint. Hos en kvinne skal tatoveringen framheve former, mens den hos en mann skal framheve muskler, sier Kraft. I tillegg betraktes en liten tatovering som feminin, mens en stor er maskulin.

– Her er svært tydelige kjønnskoder som de fleste kjenner til og tolker likt, fastslår Kraft, og legger til:

– Men at kodene er så tydelige, gjør det også mulig å dobbeltkommunisere ved hjelp av dem, og å gå på tvers. Man kan for eksempel plassere en typisk maskulin tatovering på et sted som forbindes med det feminine, og slik skape et tvetydig eller overskridende inntrykk.

Kroppskunstverdenen er dominert av menn. Og til tross for at tatovering nå er utbredt blant begge kjønn, oppfattes fortsatt en tungt tatovert kvinne annerledes enn en tilsvarende mann, mener Kraft.

– En mann med mange tatoveringer oppfattes som aggressiv og farlig, mens en kvinne gjerne tolkes inn i en mer avvikende ramme, som vulgær, ekshibisjonistisk eller seksuelt avvikende. I boka forteller for eksempel en kvinne om ubehagelige episoder på legevakta, med personale som tror hun er narkoman.

Likevel gjør kvinnene seg i økende grad gjeldende på feltet. Flere studioer rapporterer om flere kvinner enn menn blant kundene.

– Det er neppe tilfeldig at kvinnenes inntreden på kroppsmodifikasjonsfeltet faller sammen med framveksten av kvinnebevegelsen fra 1960-tallet, og at deres inntreden ofte beskrives som uttrykk for kontroll, sier Siv Ellen Kraft.

Firfisle og katt

Den tyngst tatoverte som omtales i hennes bok, er den såkalte firfislemannen. Det dreier seg om en 30 år gammel amerikaner som ved hjelp av tatovering, piercing og implantasjoner har omskapt seg til firfislemenneske. Hodet og det meste av kroppen er grønn, med firfislelignende mønster. Øyenbrynene er erstattet av implantasjoner, tungen er splittet, tennene slipt spisse, øreflippene og brystvortene utvidet og en piercing plassert vertikalt gjennom penishodet.

– Firfislemannen er nokså enestående. Men det finnes også en kattemann og en kvinne i New York som er i ferd med å bli katt, forteller Kraft.

Å nøye seg med å tatovere store deler av kroppen er litt vanligere. Norges mest tatoverte mann har tatt i bruk 80 prosent av kroppen til dette formålet. Den har han dekorert med det han oppfatter som helnorske motiver. Det begynte med elg, ulv og gaupe over halve ryggen. Disse har fått selskap av flere dyr, samt motiver og figurer signert Aukrust, Caprino og Kittelsen.

– De som tatoverer hele kroppen, eller skaper seg om til noe dyrelignende, melder seg ut av normaliteten, og de lever gjerne av kroppskunsten sin. Men de er som regel nokså hemmelighetsfulle i forhold til hvorfor de gjør det. Den norske mannen framhever «det norske» som ledetråden i sine tatoveringer, mens kattemannen begrunner sin forvandling med at katten er hans totemdyr, sier Kraft. Hun knytter det til at mens man for hundre år siden var opptatt av karakterstyrke, er idealet nå den facinerende personligheten – individet som attraktivt, engasjert, kreativt og mektig.

– Firfislemannen er ikke bare unik som menneske, men som art, påpeker hun.

Krokhenging

Å tatovere seg koster penger, det tar tid og det kan være smertefullt. Men om tatovering gjør vondt er det ingenting mot brennmerking eller krokhenging. De som utøver denne typen aktivitet, snakker ikke om hvor forferdelig vondt det gjør og bli heist opp etter en krok som en slaktet dyreskrott.

– De nedtoner smerteaspektet, forteller Kraft.

– Folk har komplekse beskrivelser av krokhenging. Men de er opptatt av å manipulere med smerten, og av å takle den. Særlig blant jentene snakker mange om at de har høy smerteterskel og at de er stolte av dette. De er en slags smerteeksperter. Andre beskriver det som en rusliknende ekstase, nærmest en religiøs opplevelse.

Noen mener det er umulig å beskrive.

– De sammenligner det med risikosport, eller med å fly, sier Kraft.

– I denne situasjonen har de en ekstrem opplevelse av kontroll og mestring, samtidig som de må gi slipp på kontroll. Man er avhengig av personen som drar en opp. Samtidig er dette noe de har valgt selv. En mann sier det kan minne om følelsen når mor tar deg opp fra et varmt bad og tyller deg inn i et håndkle. Hans bilde er knyttet til trygghet, nærhet og fred, noe som i første omgang overrasket meg. Men i disse miljøene er det et sterkt fellesskap og avhengighet av hverandre, påpeker Siv Ellen Kraft.

– Kroppskunsten kan forstås som en respons på samtidens babelske forvirring, på risikokultur og det overfladiske, på relativisering og refleksivitet, på det flyktige og forgjengelige. Som en primitivistisk respons som setter kroppens potensial og bruksområde i – og som dypest sett handler om å skape i sitt bilde og kontrollere skaperverket, avslutter Siv Ellen Kraft.