Takke meg til litt norsk tidsklemme!

Make dollars HANGING OUT WITH NICE KIDS! Berkeley Hills family w/3 kids (grades 3, 8, 9) seeks driver, home work help, game player, shopping companion, etc 5 days/week 3.30-8 pm.

Jeg fant annonsen i studentavisa Daily Californian på universitetet i Berkeley, i september i fjor. Takket være et utenlandsstipend fra Norges forskningsråd tilbrakte jeg høstsemesteret på USAs vestkyst, sammen med familien min. Før vi reiste var det mange som fortalte meg at det er tidkrevende å følge opp barna sine, når man tar dem med til USA. Særlig de første månedene trenger de mye hjelp for å finne seg til rette og greie seg i skolen, fikk vi høre. Så vi var forberedt på mye kjøring og mye leksehjelp, da vi dro av gårde for å tilbringe et halvt år i California. Siden jeg er forsker innenfor feltene barneomsorg og familieliv var jeg nysgjerrig på hvordan det ville oppleves.

Og ganske riktig, dagene våre ble kraftig preget av tolvåringens program. Øyvind skulle bringes til skolen om morgenen og hentes når skoledagen var over, rundt kl. 15. To dager i uka gikk han på fotballtrening, og måtte bringes og hentes. I helgene var det ofte fotballkamper, og igjen nødvendig med kjøring til og fra. Øyvinds pappa tok det meste av transporttjenesten, mens jeg kom sterkere inn når det gjaldt innholdet i skolegangen, med mye leksehjelp og ivaretakelse av kontakten med lærerne.

Selv om jeg syntes at jeg var forberedt, ble jeg likevel overrasket over hvor stor forskjell det viste seg å være mellom det å være mor til en tolvåring i Norge og i USA. For det handlet ikke bare om henting, bringing og oppfølging av skolearbeidet. Det var som å bevege seg tilbake til et tidligere stadium, med en tidsbinding som kunne minne om dagene med en femåring, men som likevel var annerledes.

Hjemmefra er vi vant til at han går alene til skolen. Ofte i følge med noen klassekamerater – mest for hyggens skyld. Når skoledagen er over, går han hjem, låser seg inn og har huset til sin disposisjon til bortimot middagstid. Han kan gjøre lekser eller spille et spill på Play-station, alene eller sammen med noen, eller bli med en annen hjem. Ofte tar klassekameratene kontakt med hverandre og organiserer en eller annen fellesaktivitet ute i nabolaget. Ved hjelp av telefonen kan de på kort tid samle en gruppe som møtes for å spille fotball på nærmeste idrettsplass. Så går de hver til sitt og spiser middag, før mange treffes igjen på en eller annen organisert idrettsaktivitet. Om de da trenger assistanse fra voksne, kommer an på type aktivitet og årstid. Men han er gradvis blitt i stand til å styre mer av tida selv, og kan organisere sitt sosiale liv deler av dagen.

Også hjemme vet jeg til enhver tid omtrent hvor han er og hva han gjør, men det er verken nødvendig eller ønskelig å være tilstede hele tida. I USA måtte en av oss være sammen med ham alle de timene som han ikke tilbrakte på skolen. Det fantes ingen steder å gå ut for å treffe andre barn, og selv om vi bodde i et fredelig middelklassestrøk, så vi nesten aldri barn som beveget seg alene ute. Parken var et sted der foreldre tok med småbarna sine, ikke et sted å treffe andre store barn. De pent opparbeidete gangstiene mellom gate og hager ble brukt av voksne som mosjonerte. Forferdelig kjedelig, nesten ikke til å holde ut, syntes tolvåringen.

Dette er ingen klage over hvordan vi hadde det i USA, for det er et opphold vi ser tilbake på med stor glede. Men det som slo meg som kjennetegn ved den amerikanske barndommen, er for det første at den er så privat, og for det andre at foreldre er så styrt av frykt. Det var også dette som gjorde opplevelsen med en tolvåring i USA til noe annet enn det å ha en femåring i Norge. Det er stor forskjell på å ha ansvar for barn i et samfunn med omfattende frykt for hva som rører seg utenfor stuedøra, og et samfunn der foreldre har tillit til at det er all right både for barn og voksne å bevege seg rundt i nabolaget. Og det er stor forskjell på å ha ansvar for barn i et samfunn der barns eneste sikkerhetsnett er foreldrene, og et samfunn der det er en slags enighet om at barn også er et fellesansvar. Kombinasjonen av private ordninger og frykt gjør at den enkelte familie ikke bare må organisere barnas liv fra morgen til kveld, men også passe på dem hele tiden. Lange arbeidsdager for voksne gjør at det blir et stort glipp mellom barnas tid i skole og arbeidstida for heltidsarbeidende foreldre. Noe som igjen innebærer at kvinners lønnsarbeid blir salderingspost for å få tidsregnskapet til å gå opp. Hvis man da ikke kjøper seg ut av det, slik annonsen i studentavisa illustrerer. En ganske oppsiktsvekkende annonse i norske øyne; vi ser på det som en selvfølge at tida etter kl.17 er familietid for foreldre. Vi tar det også for gitt at barn på 12-13 år og oppover kan greie seg på egen hånd noen timer, og at de kan ta vare på yngre søsken - i hvert fall av og til.

Det er langt fra en presis beskrivelse av familieliv og oppvekst i USA jeg her har gitt, blant annet er det store forskjeller på barndommer etter klassetilhørighet og hvor i USA man lever. Derfor er hovedpoenget med denne teksten ikke å fortelle hvordan det er i USA, men å utfordre noen perspektiver på norske diskusjoner om familieliv og oppvekst. Høsten 2004 var «tidsklemme» en gjenganger i diskusjoner om familieliv og oppvekst i Norge. Nok en gang var det livsstilen til familier der begge foreldre jobber fulltid som ble framstilt som den store trussel mot barns velferd. I andre sammenhenger har jeg argumentert for at dette blikket på barndom usynliggjør situasjonen for de barna som det virkelig er grunn til å bekymre seg for, nemlig de barna som har foreldre uten forankring i arbeidslivet. Poenget mitt denne gangen er at USA-erfaringene egner seg til å få øye på trekk ved det norske systemet som det er viktig at vi ikke bare tar for gitt, men blir klar over og forsvarer.

For det første: Vern om det norske systemet der arbeidslivet holdes i sjakk med regulerte arbeidstider, lovpålagt ferie, begrensning av overtid osv.! Arbeidsdagen i Norge er ikke lenger enn at du selv kan hente egne barn i barnehage, hjelpe skolebarna med lekser, vaske gulv og lage mat. Men det er all grunn til å se opp for et arbeidsliv mange omtaler som stadig grådigere. Det er for eksempel høyst betimelig å bekymre seg over tendenser til å modernisere Arbeidsmiljøloven for at den skal bli bedre tilpasset det fleksible tidsregimet, og utvide mulighetene for overtid. Erfaringen med fedrekvoten viser at vi trenger kollektive standardløsninger som gjør det lettere å sette grenser i forhold til et kravstort arbeidsliv. Fleksible og individuelle ordninger har vist seg lite egnet til å skape forandring i retning av et mer likestilt og barnevennlig samfunn.

For det andre: Vern om fellesløsninger i barneomsorgen som har så høy kvalitet at også de med mye kulturell og økonomisk kapital velger dem! Barnehagen er et gode på flere måter, også fordi den fungerer som en møteplass for forskjellige slags barn og foreldre. Den kan dessuten virke tidsdisiplinerende på foreldre som ellers står i fare for å jobbe ut over barnehagedagens slutt. Det var derfor med stor undring jeg fikk med meg nyheten hjemmefra om utkast til ny barnehagelov. Ifølge forslaget om «forenkling» av regelverket for barnehagen, burde en løsne på kravene til personaltetthet, utdannelse og arealer. Det må være et skritt i gal retning – og heldigvis et skritt som likevel ikke ble tatt. Hvorfor i all verden skal vi deregulere en barnehage som er kjent for sin høye og jevne kvalittet, og som amerikanske kollegaer og bekjente bare kan misunne oss? I USA står valget mellom rådyre eller dårlige barnehager – hvis de i det hele tatt finnes. Selv om tolvåringer er så store at de ikke lenger er direkte berørt av barnehagen, nyter de likevel godt av et system som er tilrettelagt for at foreldre skal kunne kombinere jobb og familieliv, og for at fellestilbudene skal ha høy kvalitet, uavhengig av foreldrenes betalingsevne.

Og for det tredje, men ikke minst viktig: Se opp for økte klasseforskjeller! Store klasseforskjeller kan være bekvemt for de rike, som kan kjøpe seg ut av de fleste praktiske oppgaver for en billig penge. Som journalisten Barbara Ehrenreich har demonstrert, har USA nå et arbeidsliv der det er umulig å leve av det man tjener i et lavtlønnsyrke. Men økte forskjeller øker samtidig utryggheten – for alle – og begrenser barns utfoldelsesmuligheter.

Dette er trekk som det er lett å overse når samtalen om barn konsentreres om foreldres tidsnød og travelhet, og når bedre betingelser for barn knyttes til økt valgfrihet for de foreldrene som allerede har mest. En annonse i studentavisa og erfaringer fra et midlertidig liv med en tolvåring i USA gjør det tydelig at det trengs en bredere vinkling på feltet barn, familie og oppvekst. Ikke for å forherlige det norske systemet, eller for å si at vi skal slå oss til ro med dagens ordninger, men for å videreutvikle det vi har i en barne- og likestillingsvennlig retning.