Norsk-skotske Eileen Wood, som er doktorgradsstudent i feministiske studier ved University of Minnesota, forsker på norske konstruksjoner av «rase» og hvithet. Nylig fløy hun over Atlanteren for å innlede på Crossroads-konferansen i Oslo om hva Rehman's rolle i den norske integreringsdebatten sier om disse temaene.
– Jeg er ikke spesielt opptatt av personen Shabana Rehman, men rollen hun har i norsk medieoffentlighet er helt unik og veldig interessant, understreker forskeren.
– Slik jeg ser det er hun den eneste ikke-hvite person med betydelig makt og påvirkningskraft i det norske mediebildet.
Innvandrer og fransk
I USA er statsviteren Wood i gang med et tverrfaglig doktorgradsprosjekt som tar for seg ulike konstruksjoner av kategorien «rase» i debatten i Norge. Arbeidet som handler om Shabana Rehman er en del av dette.
– Jeg synes det er paradoksalt at nesten ingen snakker om «rase» i Norge. Det er en kategori som er helt fraværende i debatten, men som finnes likevel. Faktisk tror jeg «rase» er svært viktig for nordmenn. Tenk bare på hvordan vi kategoriserer menneskene rundt oss, argumenterer Wood.
– Andre- og tredjegenerasjon blir fortsatt kalt «innvandrere», selv om de er født i Norge. Det vil si, om de da ikke er svenske, franske eller amerikanske. Da er man ikke «innvandrer», men svensk, fransk og amerikansk! Denne kategoriseringen har noe med våre oppfatninger av «rase» å gjøre, og med de kategoriseringer vi gjør i tråd med disse oppfatningene.
Forskeren frykter at kategorien «rase» er blitt en blind flekk for nordmenn. Og hun har tatt mål av seg å vise hvordan konstruksjonene av Shabana Rehmans «rase» setter visse grenser for hvilken rolle hun kan ha i norsk offentlighet, og hva dette sier om det å være hvit i Norge.
Bekrefter våre fordommer
Eileen Wood viser til at Shabana Rehman er svært populær blant hvite nordmenn. Hvorfor er hun det? Wood tror dette i stor grad er basert på retorikken Rehman bruker. En retorikk hvite nordmenn kan kjenne seg igjen i.
– Jeg mener at Rehman aktivt bruker og bekrefter dominante stereotyper av innvandrere i det hun skriver. Når hun sier at alle damer med hijab er lydige kveg, føler vi at dette må være sant. Hvis Carl I. Hagen sier det samme, er han rasist. Men Shabana Rehman kan jo ikke være rasist, for hun er selv brun. Hvite nordmenn liker å høre ikke-hvite kvinner si høyt det de hvite selv tenker. Derfor får Rehman en prominent stilling i den norske debatten, tror Wood.
Spesielt godt liker det hvite «norske» publikum at Rehman uttaler seg negativt om den såkalte innvandrerkulturen, fordi det bekrefter hvite nordmenns forestilling om det «norske» som noe godt og fint. Med retorikken Rehman bruker, bekrefter hun motsetningene mellom kategoriene «nordmann» og «innvandrer», hevder Wood.
– Gjennom å bekrefte mange av de fordommer hvite nordmenn har om innvandrere, har Rehman skaffet seg en mektig posisjon i norsk offentlig debatt. Men samtidig er hennes handlingsrom begrenset. Hun har ikke anledning til å trå utenfor kategoriene, selv om hun forsøker å skape et bilde av seg selv som verken nordmann eller innvandrer.
Må dele personlige erfaringer
Å bekrefte hvite nordmenns fordommer om innvandrere, er ikke det eneste retoriske verktøyet Shabana Rehman bruker for å komme til orde i media. Hun er også svært personlig, for ikke å si privat, i det hun skriver, mener Eileen Wood. Medias krav om å være personlig for å nå frem med argumenter, er et krav som stilles til innvandrerkvinner i større grad enn til hvite norske kvinner, mener hun.
– Shabana Rehmans personlige historier fra sin familie og innvandrermiljøene generelt, gir henne en legitimitet som debattant, sier doktorgradsstudenten, som mener at innvandrere må fortelle sin personlige historie for å bli en interessant stemme.
– Det finnes eksempler på at kvinner med såkalt innvandrerbakgrunn har forsøkt å delta i samfunnsdebatten uten å bruke personlige opplevelser som verktøy. Hadia Tadjik, som tidligere jobbet som journalist i Dagbladet og som har skrevet innlegg i Samtiden, er en av disse. Jeg mener at hun er en eksepsjonell debattant med svært gode analyser av forholdet mellom innvandrere og nordmenn. Likevel blir hennes stemme bitteliten når du sammenligner den med Rehmans, konkluderer Wood.
Spillefilmer neste
Sett fra sin analytiske distanse på den andre siden av Atlanteren, mener Eileen Wood at vi i Norge går glipp av mye ved å begrense argumentene og perspektivene ikke-hvite nordmenn og innvandrere kan bidra med i offentlige debatter.
Med doktorgradsprosjektet sitt ønsker Wood å bidra til debatten om konstruksjoner og implikasjoner av «rase» i Norge. I prosjektet skal hun ikke bare analysere skriftlige medier, men også konstruksjonen av «rase» i norske spillefilmer. Kanskje blir det også rom for en analyse av hvordan «rase» blir konstruert i norsk anti-diskrimineringslovgivning, håper Eileen Wood, som foreløpig er i startgropa med arbeidet.