Trine Dahl valgte risikosport som felt for sin hovedoppgave i sosiologi. Ikke fordi hun har en voldsom dragning mot å hoppe i fallskjerm eller klatre i fjell, skjønt hun har forsøkt begge deler, men fordi hun har en dragning mot kjønn. Nærmere bestemt hvordan kjønn konstrueres eller gjøres. Hennes utgangspunkt er med andre ord at kjønn ikke er noe mennesker er eller har, men noe de konstruerer gjennom sin fremtreden, tale og handlinger.
– Jeg ville utforske hvordan kvinner gjør kjønn på et felt hvor de er i solid mindretall. For i søken etter ny kunnskap om et kjent fenomen som kjønn, kan det være fruktbart å lete i bruddene med konvensjonelle forventninger og forestillinger, sier Dahl.
Hun fant risikosport og Ekstremsportveko. Et arrangement med oppvisninger og konkurranser som hvert år går av stabelen på Voss. Her samles utøvere fra land verden rundt for å drive alt fra fallskjermhopping, basehopping, paragliding, hanggliding, til elvepadling, rafting, klatring og terrengsykling. Årets uke går av stabelen i disse dager. Trine Dahl har deltatt to år på rad, og campet på festivalområdet sammen med deltakerne. Hun har observert og hun har intervjuet til sammen åtte kvinner i alderen 18 – 40 år.
Hvem er de?
– Jeg var nysgjerrig på hvem disse damene var. Hva de gjorde, hva de tenkte, hva slags liv de lever. Framfor alt hvordan de gjør kjønn, sier Dahl. De aller fleste kvinnene hun intervjuet, har holdt på med idrett siden de var små: Håndball, fotball, ski og annet med fart i. Etter hvert har de tatt steget over i mer ekstreme utgaver av sport, og blitt der.
– De har perfeksjonert seg og nådd et høyt nivå i grener hvor det er høye krav til mestring, sier Dahl.
Selv om flere av kvinnene er godt voksne, er det bare en av de åtte som har barn. Men utdanning har de, gjerne høyere utdanning.
– Noen av dem har valgt sporten framfor en akademisk karriere, andre har en avtale med jobben om at de i perioder kan reise rundt i verden og dyrke sin idrett. Og ingen har planer om å slutte eller redusere aktivitetsnivået, understreker Trine Dahl.
Spiller kjønn noen rolle?
Kvinnene Dahl intervjuet vil ikke at kjønn skal spille noen rolle.
– De ønsker anerkjennelse og respekt uavhengig av kjønn, sier Dahl. Likevel gjør de en del ting annerledes enn gutta.
– De gjør noe av det de samme som mannlige utøvere, men langt fra alt. De tar til seg det de oppfatter som verdifullt. De har et reflektert forhold til hva de synes er bra, og hva de tar avstand fra, sier Trine Dahl.
Ett eksempel er kvinnen som refererer til at «gutter flyr skjerm på en litt annen måte». «Å fly skjerm» er manøvreringer i form av svinger og sveip fallskjermhoppere kan gjøre, i stedet for mer passivt å dale ned fra himmelen etter det frie fallet. «Gutter flyr hundre meter bortigjennom liksom, mens jentene bare lander», sier kvinnen. Mens «gutter svinger seg i bakken og skader seg hardt eller dreper seg», forstuer jentene kanskje en fot. Og en kvinnelig basehopper forteller at det er lettere for ei fersk jente å si nei til å være med på risikofylte stunt, enn det er for en gutt. Da jenter ikke forventes å være så dristige.
Tryggest – men ikke best
Kanskje er det tryggest det kvinnene gjør, men det er samtidig ikke det som gir mest prestisje innen aktiviteter som fallskjerm- og basehopping.
– Ferdighetene de mannlige utøverne tilskrives, som mestring av fart og utfordring av grenser, er kvaliteter som opphøyes, påpeker Dahl.
– Mens ferdigheter som beskrives som mer typiske for kvinner innen sporten, ligner på tradisjonelle væremåter for kvinner. De har mindre fart og gjør mindre vågale stunts. Så selv om kvinner bryter med vante forestillinger om kjønn ved å hoppe i fallskjerm eller padle elvestryk, lever de til en viss grad opp til kvinnelige konvensjoner når de utøver aktiviteten, forteller Dahl.
– Siden menn er i overveldende flertall, og fordi de dominerer innen sine aktiviteter, blir de mannlige de autentiske utøverne. De tildeles kompetanse og ferdigheter fra et tilsynelatende kjønnsnøytralt utgangspunkt, sier Dahl.
Men kvinnenes fortellinger sier noe om at det likevel ikke er så kjønnsnøytralt. De handler om å måtte "bevise mer" for å bli akseptert på samme måte som «de andre» utøverne, det vil si som menn. Når kvinner opptrer annerledes enn forventet, forklares de som «individuelle unntak». En båt med bare jenter er en «jentebåt», mens en båt med bare gutter ikke omtales som «guttebåt». Og det er mennene som avgjør hvilke ferdigheter som teller mest. De setter standarden.
Forholdet til risiko
– Slik er det betegnende at basehopping, som er forholdsvis nytt, og som ikke stiller krav om en spesielt bra fysikk – rent bortsett fra at du må kunne bestige fjellene du har til hensikt å hoppe fra – har få kvinner. Mens det er flere innenfor fjellklatring, der kravene til god fysikk er forholdsvis store. Dess mer ekstrem en aktivitet regnes for å være, jo mer utfordrende er det for kvinner å bli med. Og dette handler ikke først og fremst om at menn er modige mens kvinner ikke tør, men om forholdet til risiko, påpeker Dahl.
For der menn knytter sikkerhet og risiko til egne ferdigheter, kompetanse og egenskaper, knytter kvinnene det til seg selv, til sin personlighet og ansvarlighet, mener sosiologen.
– Her ser vi skyggen av den tradisjonelle kvinnerollen – den som også kommer til uttrykk når kvinner velger yrker. Kvinner tar ansvar, enten de tar jobb som sykepleier, hopper base eller velger bort familie fordi de mener det ikke kan forenes med en toppstilling i næringslivet. Vi ser at dette er i endring, men kvinnerollen som den ansvars- og omsorgsfulle, er fortsatt tydelig. De som tror det er likestilling i Norge kan forsøke å studere arenaer lik de jeg har observert.
De fleste kvinner hopper ikke fra lave fjell, noe som er mer risikabelt enn å hoppe fra høye, eller fra bygninger.
– Skjønt en av kvinnene jeg intervjuet skilte seg ut fra de andre i så måte. Hun var kanskje mer ekstrem enn gutta til å ta sjanser. Det gikk som regel bra. Hittil var hennes eneste skade en vrikket ankel. Men så hadde hun også adoptert mennenes forhold til risiko. Hun mente risikable hopp ikke var farlige, fordi hun hadde de nødvendige kunnskapene og visste hva hun gjorde, forteller Trine Dahl.
De feminine sidene
På den ene siden er kvinnene overskridende i forhold til kjønn, på den andre siden holder de fast ved feminine sider. Dette kommer også til uttrykk ved valg av smykker, sminke, klær og utstyr – som å velge hvit hjelm framfor svart.
– Jeg tolker dette som kvinnenes måte å håndtere inkludering og ekskludering. De driver aktiviteter hvor det å være kvinne er å skille seg ut – noe de ikke vil. Samtidig vil de ikke framstå som menn. Rollen de har kan være slitsom til tider. En sier for eksempel at det kan være slitsomt å hele tiden være «bryter», det vil si en som utfordrer grensene for hva en er og bør være, sier Dahl.
I oppgaven drøfter hun i liten grad om konvensjonelle feminine understrekninger kan tolkes ut fra at kvinner vil forsikre om at de er kvinner, og som sådan attraktive for menn i miljøet og for menn generelt.
– Jeg kommer ikke inn på dette i studien fordi jeg mangler eksplisitte data om det. Likevel er jeg ganske sikker på at dette betyr en del. En av kvinnene forteller hvordan hun unnlater å snakke om hva hun driver med, når hun er ute på «sjekker'n». Flere understreker at de oppfatter gutta i miljøet som kamerater, men jeg tror helt sikkert at det også er viktig å fortsette å være kvinne ovenfor dem, å ikke forsvinne som begjærsobjekt og mangfoldig menneske, å ikke reduseres til aktiviteten de driver. Ingen ga i alle fall uttrykk for at de ville være som menn eller kjønnsnøytrale. Når de snakker om at kjønn ikke betyr noe, handler det mest om det å bli anerkjent som utøvere.
Dedikerte
Dahl beskriver kvinnene som dedikerte i forhold til sporten sin. Hva skaper dedikasjonen?
– Å gjøre noe de mestrer til fulle, sier sosiologen.
– Øyeblikkene av flyt, de magiske stundene der verden er stengt ute, der ingenting forstyrrer og de bare er i aktiviteten. For noen er adrenalinkickene i sporten det viktigste, og at de lever et liv ulikt andres. De lever på tvers, og mange av dem er i sterk opposisjon til det de beskriver som et 9 – 4 liv.
En har valgt å leve som padler, til tross for at hun har en profesjonsutdanning.
– Hun opplever at det er mer rom for å være annerledes i kajakkmiljøet. Der er ikke forventningene til hvordan hun skal være, hva hun skal mene og hva hun skal eie, så faste som i akademia.
– De har et voldsomt engasjement for sin aktivitet, understreker Dahl.
– Da jeg presenterte meg og fortalte at jeg studerte sosiologi, ble jeg gjerne møtt med; «Ja vel, så det er det du har lyst til å drive med?» Deres spørsmål fikk meg til å tenke, for det er kanskje ikke så ofte man sitter på lesesalen og tenker: Ja! Det er dette jeg vil drive med. At du studerer sosiologi, er kanskje ikke noe du har tenkt så nøye gjennom. Men disse kvinnene har tenkt, de har tatt et valg. Noen vil innvende at det de gjør bare er lek, i betydningen noe barn driver med. Men jeg mener de har gjort et veldig voksent valg. Og jeg synes ikke de er så ekstreme. Snarere gjør de noe stadig flere unge kvinner gjør: de utsetter familie og barn – eller de kutter det helt ut, fordi det er noe annet de vil mer.