Hatets kilder

– Homofobi er ikke en lidelse eller en sykdom, det springer ut av politiske, historiske, kulturelle og ideologiske strukturer. Hat og vold som rettes mot personer med homoseksuell orientering, er prosesser som kan undersøkes empirisk. Homofobi kan forstås både på bakgrunn av lokale politiske kamper og ut fra mer vidtrekkende endringsprosesser, sier Kulick. Nylig innledet han på konferansen «Heteronormativity - a fruitful concept?» ved NTNU i Trondheim.

Homofile er uten rettigheter og bør tilintetgjøres

Kulick tok utgangspunkt i en tekst som i vinter lå ute på internettsidene til Westboro Baptist Church i Kansas, USA. Baptistkirken håpet at de 20.000 svenskene som var antatt døde eller savnet etter tsunamien i romjula, virkelig var døde. Hvorfor? Fordi det finnes en lov i Sverige som forbyr trakassering av, og oppfordringer til vold mot, homoseksuelle. Denne loven ble blant annet ble brukt til å dømme pastor Åke Green til en måned i fengsel i 2004. «Thank God for the tsunamis & we hope for 20,000 dead Swedes!!!» kunngjør baptistenes nettside.

Deretter fortsatte Kulick til Zimbabwes president Robert Mugabe, og hans uttalelser om at homoseksuelle synder mot naturens orden, moral og religiøs tro. Derfor bør de heller ikke ha noen menneskerettigheter. I forelesningen avla han også vinneren av Grammyprisen i 2002, Beenie Man, en visitt. I sangen Damn uttrykker Man det slik: «I'am dreaming of a new Jamaica, come to execute all the gays.»

Homofobi

Enkelte baptister, presidenter og artister har det til felles at de rakker ned på homoseksualitet.

– Dette fenomenet refereres ofte til som homofobi, sa Kulick. Homofobi er, forklarte han, et vestlig begrep utviklet av den amerikanske psykologen George Weinberg. Weinberg bruker begrepet for å beskrive det han definerer som en lidelse som rammer både homoseksuelle og ikke-homoseksuelle.

Over hele verden utsettes homoseksuelle for diskriminering, trakassering, overgrep, vold og drap.

– Når det er snakk om homofobi, lever vi en liten verden, understreket Kulick. Likevel mener han homofobi ikke er det samme på tvers av kulturer og sammenhenger. Det bør tvert imot forstås i kulturell kontekst.

Rasisme, sexisme og homofobi – forskjeller og likheter

Kulick mener det er fornuftig å utforske selve begrepet homofobi nærmere. Han viser til historikeren Daniel Wickberg som ser homofobi som en av tre hindre mot sosial rettferdighet, der de to andre er rasisme og sexisme. Men ikke bare er homofobi et yngre og nyere begrep, det skiller seg også fra rasisme og sexisme på andre måter.

– Rasisme rammer som regel fargede, og sexisme rammer kvinner. Det er likevel ikke noe i veien for at rasisme og sexisme også kan ramme hvite og menn. Mens homofobi ikke på samme måte er noe som også kan ramme heteroseksuelle, sa Kulick, og fortsatte:

– En annen kanskje viktigere forskjell, er at homofobi synes å lokalisere kilden til fordommer mot homoseksuelle i den enkeltes individuelle psyke, i stedet for å knytte dette til sosiale strukturer. Dette gir assosiasjoner til et eldre psykologisk begrep: homoseksuell panikk. Et begrep som tradisjonelt ikke referer til redsel for homoseksuelle, men til tilfeller hvor menn som har oppholdt seg lenge i rene mannlige omgivelser, opplever et homoseksuelt begjær som de både finner vanskelig å kontrollere og forholde seg til. Erfaringen er imidlertid at disse mennene ikke blir voldelige mot andre, snarere blir de passive og hengir seg til innadvendte grublerier, selvstraff og selvmordsforsøk.

Don Kulick er kritisk til sykeliggjøring og individualisering av homofobi. Han viser til Eve Sedgwick som mener dette bygger på en forståelse av hat mot skjeive som noe privat og atypisk. Hun spør retorisk om man ville slå seg til ro med å forstå en tysk skinheads drap på en tyrker som et utslag av rasefobi, eller betrakte nedskyting av en mann som utsetter en kvinne for uønsket seksuell oppmersomhet, som kjønnsfobi.

– Det er for eksempel vanskelig å forstå enkelte kristne miljøers hat mot homoseksuelle som homofobi, argumenterte Kulick. Heller enn å være uttrykk for individuelle nevroser, bør homofobi forstås i forhold til sosiale og økonomiske faktorer. Vanskelige økonomiske forhold i et land kan for eksempel gjør det «nødvendig» for en regjering å flytte folks oppmerksomhet mot syndebukker, mot noen som ikke lever opp til deres moralske standarder.

– I Hellas brukes ikke begrepet homofobi. Der fordømmes diskriminering mot homoseksuelle og lesbiske som ratsismós. Ordet kan oversettes med rasisme, men har en videre betydning. Det viser til diskriminering av minoriteter mer generelt, påpekte Kulick.

Når det gitte ikke lenger er gitt

Men hvis diskriminering av homofile er sosialt og kulturelt betinget, hva utløser det? Kulick viste til situasjonen i Indonesia. Der var diskriminering mot homoseksuelle menn sjelden. Dette endret seg imidlertid da Soehartos regime falt i 1998.

– Siden den gangen er overfall og trusler rettet mot homoseksuelle og transvestitter blitt både vanlige og mer voldelige, fortalte Kulick.

Han viste til antropologen Tom Boellstoff som har vurdert situasjonen i Indonesia med utgangspunkt i at det er forskjell på heteroseksisme og homofobi.

– Heteroseksisme er troen på heteroseksualitet som den eneste naturlige og moralske form for seksualitet, sa Kulick. Men hvordan vekkes så en norm om heteroseksualitet til live i folks bevissthet på en slik måte at de begynner å diskriminere og trakassere de som ikke lever opp til normen?

I Indonesia var det heteroseksuelle normen og det naturlige. Heteroseksualitet var det sosiologen Pierre Bourdieu kaller doxa. Noe som er så selvsagt at det i liten grad reflekteres over.

– Men Bourdieu lærte oss er at doxa på enkelte tidspunkt kan gå fra å være noe det ikke reflekteres over – til å bli synlig, og dermed også åpent for utfordring og konkurranse, sa Kulick. Da er ikke lenger det gitte gitt.

– Et ureflektert forhold til heteroseksualitet kan i slike tilfeller endres til noe det sverges panisk troskap til. Folk kan komme til å investere følelsesmessig i sin tilslutning til heteroseksisme på en måte som omformer heteroseksisme til homofobi, poengterte Kulick.

Slike øyeblikk kan paradoksalt nok utløses av lesbiske og homoseksuelles organisasjoner og rettighetskamp.

– Dette er imidlertid ikke det samme som å si at seksuell rettighets- og frigjøringskamp er årsaken til vold mot homoseksuelle, understreket Kulick.

– Det er snarere en observasjon som understreker at hat og vold mot homoseksuelle er del av historiske og politiske prosesser.

Og når det gjelder Indonesia, er et viktig poeng at landet de seinere årene er svekket som nasjon på måter mange har oppfattet som skamfull.

– I en slik kontekst blir rettighetskrevende homoseksuelle menn ikke oppfattet som at de ber om inkludering, snarere betraktes de som kroppsliggjøringen av en politikk som er blitt de-maskulinisert. Noe som fører til skam og voldelige angrep på de som er kilder til skammen, sa Kulick.

Hatets antropologi

Han finner i flere tilfeller en sammenheng mellom nasjonalstaten og fornektelse av homoseksualitet. Et annet eksempel er Zimbabwe der det å forsvare homoseksualitet omtales som «upatriotisk».

– Homoseksuelle framstilles som motsatsen og kontrasten til nasjonens overlevelse, understreket Kulick.

Han mener det er viktig at sosialantropologi befatter seg med homofobi. At man søker å forstå hvordan forakt, hat og vold tar form lokalt.

– Men som antropologer ønsker vi ikke å stoppe ved rene beskrivelser av hat og diskriminering. Vi deler også en politisk overbevisning om å bekjempe fenomen vi beskriver i vår forskning, sa Kulick.

Så hvorfor eksisterer det så lite antropologisk forskning om homofobi, og om fenomener som framveksten av en ny høyreside og fundamentalistiske bevegelser?

– Fordi vi som antropologer generelt utdannes til og forventes å like menneskene vi arbeider med, fastslo han.

– Men vi behøver en antropologi om hat. Det vil være smertefullt å gjennomføre slik forskning, men om faget overhode skal ha relevans i en verden som i stadig større grad struktureres av hat, må vi likevel gjøre dette. Vi må engasjereross i prosesser og krefter som skaper hat, og vi behøver analyser av demografisk utbredelse av hat – hvor det er lokalisert og hvilke former det tar politisk. Vi behøver en antropologi om homofobi, slo Don Kulick fast.