Nylig var hun en av hovedinnlederne under konferansen Crossroads på Universitetet i Oslo. Men det var så vidt. Å reise fra Afrika for så å passere grensen til Europa og Norge, er ingen selvfølge. Visum var ikke enkelt å skaffe fra den norske ambassaden i Harare. Og det til tross for at McFadden blant annet har to tidligere Norgesbesøk bak seg, nylig besøkte Sverige og har hatt forskeropphold i USA. Så omtaler hun også Europa som et system for ekskludering.
– Festning Europa er en utfordring som krever mer systematisk oppmerksomhet fra europeiske feminister, mener McFadden. Hun oppfordrer vestlige feminister til å stille spørsmålstegn ved og jobbe hardere for endring i vestlige stater slik at de blir virkelige demokratier, og ikke de neo-konservative og neo-liberale versjonene som i dag eksisterer. Det haster!
Fra ananas til sukker og rettigheter
Selv har Patricia McFadden, som er født i Swaziland, men bor i Zimbabwe, vært kvinneaktivist siden 1976. Da arbeidet hun som journalist og laget en sak om kvinner som jobbet med å høste ananas for et multinasjonalt selskap. Hele dagen gikk disse kvinnene med lett bøyde knær og foroverbøyd. Bein og hender var skrapet opp av arbeidet.
– Arbeidsforholdene de hadde, måten de måtte jobbe på, krenket meg også – som kvinne. Det var slaveri! Så jeg ville bekjentgjøre hvem de var og hva de måtte finne seg i, sier hun. Det klarte hun til gangs. Sakene den unge kvinnelige journalisten skrev, vekket debatt. Forholdene for kvinnene i ananasindustrien ble bedre, og hennes journalistiske arbeid ble lagt merke til.
– Det var min første innsats som feminist, sier hun om den saken.
Seinere tok McFadden en doktorgrad ved universitetet i Warwick i England. Tema var sukkerindustrien i Somalia og Sør Afrika, og hvordan den kvinnelige arbeidskraften ble utnyttet der. Hun hentet inspirasjon blant annet fra Cuba.
– Det var i de dager hvor sosialisme fortsatt ble sett som en løsning, fastslår hun.
Og det var i de dager afrikanske kvinner ble betraktet som eksotiske innslag på kvinnekonferanser verden over. De ble medbrakt og vist fram av sine hvite og vestlige "gudmødre".
– Det kunne jeg ikke utstå, understreker hun.
– Men det er så mange fordeler ved å jobbe i den internasjonale kvinnebevegelsen, og at vi selv deltar aktivt bidrar også til å tone ned det eksotiske, mener McFadden.
Tenke og handle - globalt og lokalt
Selv har hun brukt mulighetene til å kjempe for kvinners reproduktive og politiske rettigheter globalt. Konvensjoner er underskrevet, FN har gjort sine vedtak. Men fortsatt representerer alle ordene og resolusjonene kun retorikk for kvinner verden over.
– Det er tretti år siden jeg begynte, og som feminist er det på tide å radikalisere arbeidet, fastslår sosiologen, skribenten og aktivisten.
– Nå gjelder det å jobbe lokalt og regionalt. Vi behøver en global feministisk solidaritet, vi behøver diskursen om at alle individer er født like. Samtidig trenger vi å dekonstruere hva det i realiteten innebærer å definere, etablere og forsvare kvinners rettigheter understreker hun, og fastslår at alle – uavhengig av kjønn og klassetilhørighet – må ha muligheten til å realisere seg selv som hele og kreative subjekter.
– Vi må utfordre og kritisere kulturrelativismen i vestlig akademia som fortsetter å definere den svarte kvinnen som eksotisk og annerledes, og som dermed krenker hennes seksuelle og kroppslige integritet.
Nasjonalismen som slukte feminismen
Det skjer store endringer i Afrika. Utfordringene er mange. McFadden snakker om AIDS, om alle de unge og foreldreløse, om helse, om den politiske høyresiden som vinner fram. Hun snakker om hvor viktig det er for kvinner å eie jord i et land som Zimbabwe.
– Den store utfordringen for feminister akkurat nå er å ikke bli dratt inn i maskuliniserte debatter om rettigheter og eiendom, enten disse er definert av svarte eller hvite menn, mener Patricia McFadden.
– Vi bør heller forstå hvordan kampen om eiendom og nasjonal kontroll påvirker oss som kvinner. Vi må definere hvordan vi skal gjøre og tale vår sak i forhold til en patriarkalsk stat og andre patriarkalske institusjoner. Kampen for nasjonalt demokrati påvirker både vår agenda som feminister og som afrikanere på søken etter en nasjonal identitet.
Men det er ikke lett for kvinnebevegelsen å holde fast på sine arbeidsformer og krav i en situasjon der nye afrikanske nasjonalstater krever lojalitet og patriotisme fra alle medborgere.
– I et land som Zimbabwe, der kvinnebevegelsen ble del av en sivil bevegelse som kjempet mot et neo-kolonialistisk diktatur, har kvinnebevegelsen mistet sin spesifikke identitet som et redskap for kvinners interesser og politiske agendaer. Kvinnenes krefter har gått med til å endre den nasjonale konteksten, og i en mannsdominert og mannsdrevet bevegelse har kvinnene forsvunnet, både i den politiske dagsorden og som politisk kategori, fastslår McFadden.
– Hvorfor føler kvinner at de må kompromisse og hjelpe fram nasjonalistiske agendaer på bekostning av egne interesser? spør hun.
– Hvordan kan kvinnebevegelsen ta lærdom av den leksen vi har lært nasjonalt og regionalt? Vi må være aktive i antiglobaliseringsbevegelsen som nå vokser fram, men vi kjenner igjen de mannsdominerte hierarkiene, og retningen sakene tar. Hvordan gjør vi vår feminisme så slagkraftig og dynamisk at vi likevel kan bevege oss framover og endre vår verden?
Små steg
– Det er vi som skaper endringer, vi som beveger og forandrer, mener McFadden – og når hun snakker om VI, er det feminister det handler om.
– Fremdeles elsker jeg å være feminist, fastslår hun.
– Og slik oppfordret hun forskere og aktivister til å fortsette arbeidet i sitt innlegg under Crossroads-konferansen:
– Ingen avslutter en sosial kamp i sin levetid, men hver av oss bærer fram den lille biten endring som gjør det mulig å forandrer verden, noen ganger gjennom store epokegjørende hendelser som får vidtrekkende konsekvenser, men oftere i form av små steg.