Kari Kvigne er sykepleier og jobber som førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark, avdeling for helse- og sosialfag. I doktoravhandlingen Når kvinner rammes av hjerneslag synliggjør og diskuterer hun hvordan et tjuetalls kvinner opplever kroppen etter slaget, og hva som kjennetegner rehabiliteringsprosessen det første halvannet året. Informantene hennes er i alt tjuefem kvinner; den yngste en 38 år gammel småbarnsmor, og de tre eldste 78 år.
Tredje vanligste dødsårsak
Hjerneslag er en hovedårsak til funksjonshemning og den tredje vanligste dødsårsaken etter hjertesykdom og kreft. Hvert år rammes ca. 12 000 personer her til lands av såkalt førstegangsslag. Av disse er vel 7000 kvinner. I tillegg kommer omlag 4000 slagtilfeller hos personer som har hatt slag tidligere.
Innenfor alle aldersgrupper, med unntak av de over 80 år, er risikoen for hjerneslag noe lavere for kvinner enn for menn. Men siden kvinner lever lenger enn menn, og hjerneslag først og fremst rammer eldre mennesker, er det totalt flere kvinner enn menn som rammes.
– Hensikten med min studie var å få fram kvinners spesielle opplevelser og erfaringer. Slik ønsker jeg å bidra til en utvikling og forbedring av kvinners situasjon. Derfor har jeg kalt dette "en feministisk studie".
Det finnes en god del forskning som dokumenterer at både medisinen og sykepleien har hatt en "nøytral" oppfatning av mennesket som utgangspunkt. Mannen er oppfattet som det "normale" mennesket. Og man har ansett det som lettere å forske på menn, blant annet fordi de ikke har de samme hormonelle svingningene som kvinner har. Dette synet er heldigvis i ferd med å endre seg, sier Kari Kvigne
Ikke vanlig med feministisk perspektiv
Studier med et uttalt feministisk perspektiv er ikke vanlig innen sykepleievitenskapen.
– På prøveforelesningen i forbindelse med doktorgraden, hadde jeg feminismens betydning for sykepleievitenskapen som tema. I den forbindelse gjorde jeg blant annet et litteratursøk for å finne andre, tilsvarende studier. De finnes, men det er ikke mange av dem.
En av artiklene jeg skrev i forbindelse med avhandlingen stod på trykk i det internasjonale tidsskriftet Nursing Philosophy. Redaktøren kommenterte at det å bruke en alminnelig filosof var en veldig ny og spennende måte å tilnærme seg sykepleien på. Filosofen var Simone de Beauvoir.
Simone de Beauvoirs forståelse av kroppen og måten hun knytter sammen biologi/natur og samfunnsmessige betingelser ved det å bli kvinne, gjør hennes filosofi relevant i forhold til helse, sykdom, sykepleie og rehabilitering, mener Kvigne. Hun minner om at Beauvoir hevder kroppen er en situasjon, og at den er en fundamental situasjon, fordi den er grunnlaget for menneskets erfaring av verden, og alltid en del av den levde erfaring.
– Dette er en grunntanke innen den fenomenologiske filosofien. For om feministisk filosofi ikke har vært mye brukt innen sykepleievitenskapen, har fenomenologien lenge hatt en sentral plass innenfor andre fag. Denne filosofiske retningen legger blant annet vekt på å la individet selv få beskrive sin opplevelse av seg selv og sin omverden, forteller Kvigne.
De tyske filosofene Franz Brentano og Edmund Husserl regnes som grunnleggerne av fenomenologien, med Maurice Merleau-Ponty, Sartre og nettopp Simone de Beauvoir som viktige bidragsytere. I Norge har Kari Martinsen vært sentral i utviklingen av fenomenologisk sykepleie.
– Sykepleiens overordnede mål er jo å ta utgangspunkt i pasientens situasjon slik hun eller han forstår den. Det innebærer å ta utgangspunkt i pasientens livsverden, å lytte til og å være vâr for de endringene som skjer i den sykes tilværelse, sier Kari Kvigne.
Kroppen får all oppmerksomhet
For de slagrammede kvinnene er den viktigste forandringen at kroppen får all oppmerksomhet. Slik var det ikke før hjerneslaget.
– Kvinnene har sitt tidligere liv, sine roller, verdier og oppfatning av femininitet som referansepunkt. Det gjelder både i beskrivelsen av sine kroppslige erfaringer og av rehabiliteringsprosessen, forteller Kvigne. "Arbeidskroppen" har vært viktig for kvinnene. Arbeidet og omsorgen har gitt dem identitet, og de har stått på fra morgen til kveld.
"Strev" er et viktig stikkord når Kvigne beskriver de slagrammede kvinnenes nye hverdag, et strev som foregår på flere felter og plan: Det er et strev med en forandret og forandrende kropp som ikke lenger fungerer smidig og ureflektert. Den er i stedet blitt uforutsigbar og krevende og gjør kvinnen avhengige av hjelpere og hjelpemidler.
Det er et strev med å mestre praktiske oppgaver, ivareta og justere de ulike kvinnerollene - å bevare optimismen og pågangsmotet og holde negative følelser unna. "Strevet handler også om å måtte gi slipp på noe som har vært viktig tidligere i livet og å finne erstatninger. Det er et samlet strev for å bevare og/eller å utvikle selvforståelse og identitet", skriver Kvigne i avhandlingen.
– Kvinnene er, til tross for at mange av dem er langt oppe i årene, utrolig opptatt av å være noe for andre; for sine menn, voksne barn og deres familier. De strever for å alltid være parate, ha et åpent hus, stille opp, være bekymret for, være noe for barnebarna. Det å skulle være noe for ektefelle, barn og barnebarn, samtidig som de må lære seg å ta imot omsorg, gjør at de strekkes i flere retninger og strever med å sette grenser for seg selv. Som en av kvinnene sier: "Det ringer folk og vil ha oss med ut eller komme på besøk, og jeg har ikke lyst, for jeg orker ikke. Men jeg kan jo ikke si nei av hensyn til mannen min. Jeg må jo ta hensyn til ham også, og hans behov". Det er ingen av kvinnene som sier at "nå har jeg gitt så mye så lenge at nå får det være nok, nå er det min tur". De jobber i stedet hele tiden med å prøve å være fleksible nok. De vil gjerne ivareta rollen sin på samme måte som før, eller finne nye måter og strategier for å få det til, forteller Kari Kvigne.
Tilbake til det gamle livet
Etter hjerneslaget blir det viktigste i rehabiliteringen at livet fortsetter mest mulig slik det var før slaget. Å kjempe seg tilbake til livet kvinnene hadde før, altså til et tradisjonelt kvinneliv for
"husmor- og blandingsgenerasjonens kvinner", kan på den ene siden forstås som en bekreftelse på det Simone de Beauvoir kaller kvinners immanens (bevaring, noe som skaper ufrihet).
– Man kunne ha tenkt seg at de ville benytte sin nye og endrede situasjon, og sin eksistensielle frihet til å skape et nytt liv med deltakelse i nye prosjekter, men det gjør de altså ikke. På den andre siden kan rehabiliteringen etter hjerneslaget karakteriseres som transcendens (overskridelse, noe som gir frihet), ettersom det kreves en overskridelse av kroppens faktisitet, en overskridelse av dagliglivet slik det fungerte før slaget, og dessuten er revurdering av selvforståelsen, påpeker Kvigne i avhandlingen.
– Hjerneslaget og forandringene det medførte, skapte en stor sorg hos de intervjuede kvinnene. Samtidig opplever jeg dem som utrolig optimistiske og positive, og jeg spør meg: Hvorfor det? Er det fordi de er henvist til en plass i samfunnet hvor de må finne seg i det som er, eller er det fordi det er noe med dem som gjør dem fleksible og tilpasningsdyktige? spør Kvigne.
Sykepleierne lite opptatt av kjønn
En annen viktig del av doktorgradsstudien var å intervjue de fjorten kvinnelige sykepleierne som hadde ansvaret for de slagrammede kvinnene. Flere av disse uttalte at "en pasient er en pasient", og at de tilbød den samme sykepleie og rehabilitering uavhengig av kjønn. Samtidig sa flere av dem at de opplevde forskjeller i måten kvinner og menn reagerer på å være rammet av hjerneslag, og hvordan de erfarte treningsaktivitetene. Dette er i samsvar med Kvignes egne erfaringer.
– Her på høgskolen har vi hatt et samarbeid med en mannlig slagpasient, som kommer og forteller studentene blant annet om hvordan han opplevde hjerneslaget, og hva slags treningsprogram han følger. Hans måte å beskrive denne rehabiliteringen på, er ganske annerledes enn slik mine kvinnelige informanter beskriver den. For ham er rehabiliteringen knyttet til trening, til noe han gjør til faste tider. Slik er det ikke for kvinnene. De trener gjennom daglige aktiviteter, for eksempel gjennom baking eller annet husarbeid, forteller Kvigne. Hun konkluderer med at ettersom kvinnene strever for å kunne gjenoppta tradisjonelle kvinneroller og oppgaver, må rehabiliteringsprosessen kunne sies å være kjønnet.
– Det er det ubevisste kjønnsperspektivet hos sykepleierne jeg ønsker å løfte fram. For mangel på bevissthet kan lede oss ut i to farer: At man legger for stor vekt på kjønn, der det ikke er relevant, slik at det hele blir kjønnsstereotypt, eller at man ikke tar hensyn til kjønn der det er relevant. Derfor argumenterer jeg for en større bevissthet rundt kjønn, og understreker at man trenger denne bevisstheten både i utdanningen og i fagkunnskapen.
Skal studere menn også
Kvigne er nå i ferd med å starte en studie om menn som har vært rammet av hjerneslag, etter samme mønster som doktorgradsstudien. Hensikten er nettopp å sammenligne og dermed tydeliggjøre det spesielle ved henholdsvis mannlig og kvinnelig rehabilitering.
