Blond og annerledes

I slutten av mai besøker Maria Bäckman konferansen Crossroads på Universitetet i Oslo. Der skal hun holde innlegg i seminaret "Whiteness and gender". Utgangspunktet for Bäckmans pågående forskningsprosjekt er hvordan en gruppe unge jenter opplever å være både annerledes og like i en drabantby, et sted mediene gjerne beskriver som et urbant problemområde. Bäckman har gjort feltarbeid i en videregående skole, en skole som motiverte elever, og elever med svensk bakgrunn og gode karakterer søker seg vekk fra.

Etnologen har tidligere gjort feltarbeid på en skole nord for Stockholm, i et av byens "bedre" strøk. Den var annerledes.

– Ungdommene på den skolen forholdt seg ikke til andre etniske, religiøse eller sosiale grupper, forteller hun.

– De reflekterte ikke over seg selv som noe annet enn unge, og noen ganger som gutter og jenter. Som middelklasse og medlem av gruppen innfødte svensker, tilhørte de det normgivende skiktet i samfunnet. Den gruppen andre sammenlikner seg med, enten de nå forsøker å ligne eller tar avstand. De er svenske eller skandinaver, og de er hvite. Det å være hvit har av historiske årsaker oppnådd en status som er lik den priviligerte posisjonen man har når man bare kan være.

Flaggmennesker

Men hva skjer når det å være hvit tvert imot er noe avvikende, noe som rasialiseres. Hvordan, hvor og når skjer det i så fall, og hvordan forholder de hvite seg til å være en minoritet?

Maria Bäckman beskriver en episode fra klasserommet i drabantbyen utenfor Stockholm. Et klasserom hvor de med etnisk svensk bakgrunn er i mindretall. Undervisningen er slutt og "Basim" går fram til tavlen. Der tegner han det tunisiske flagget og skriver Tunisia ved siden av. Så går også "Tina" fram og tegner to flagg: et svensk og finsk. Ved siden av skriver hun Sverige og Suomi. Hennes mamma er finsk. En av de andre jentene, også hun med finsk mamma, retter på "Tina". Hun har tegnet flagget feil. Det er ikke korset som skal være hvitt, men de fire feltene omkring.

– "Tinas" tegning kan tolkes som et utslag av nasjonalisme, en måte å fremheve hvem hun vil være i motsetning til de andre. Men tegningen hennes kan faktisk også sees som en understreking av likhet og en vilje til å bygge bro over forskjeller, sier Bäckman.

– "Tina" viser at hun også har en etnisk bakgrunn og et flagg å identifisere seg med. Til tross for lys hud og blå øyne har hun røtter som strekker seg ut over den svenske grensen. Hennes tegning kan tolkes som at vi alle er flaggmennesker, selv om vi ikke engang helt vet hvordan flagget vårt ser ut. Man behøver ikke å ha det malt over senga, slik Basim har hjemme.

Å være svensk representerer nullpunktet

"Tina" er opptatt av at hun også er finsk, og når "Alex" skal hevde seg i kameratflokken er det sin tyske mamma han trekker fram – ikke sin svenske pappa. I drabantbyen gir det å være svensk ingen status.

– Her skiller det svenske en ut og gjør en annerledes. Så kan man innvende at disse svenske ungdommenes status som annerledes har et element av tilfeldighet og midlertidighet i seg. I mange andre sammenhenger i det svenske samfunnet kan de nyte godt av å bli inkludert i majoriteten, sier Bäckman. Men en slik inkludering gjelder langt fra overalt, for etnisitet er ikke det eneste som skaper inkludering og ekskludering. Klassetilhørighet har også stor betydning. Jentene Bäckman har fulgt behøver ikke reise lenger enn ut av egen drabantby og inn i en av Stockholms beste strøk, for å oppleve at inkludering er en relativ sak.

Bäckman beskriver hvordan jentene opplevde et utvekslingsprogram mellom egen klasse i drabantbyen og en klasse i en langt mer eksklusiv del av Stockholm. For de hvite jentene kunne dette blitt et møte med noe likt, slik ble det ikke. Det ble en reise som skapte hierarkier, identitet og forskjeller.

– Der de bor, opplever jentene seg ikke som arbeiderklasse eller underklasse. De har det bra. De har en pappa som jobber på Eriksson og er stolt over å bo i en fireroms leilighet. Å så komme i en sammenheng hvor man uventet tvinges til å definere seg annerledes enn før, gjør at stoltheten forsvinner og erstattes av det en av jentene kaller "värsta underlägsen", forteller Bäckman. For i Stockholms bedrestilte strøk møter jentene elever som har banksjef-fedre og hus med to salonger, vinkjeller og biljardrom. De møter ungdommer som ikke vet hva en fireroms leilighet er.

– Når jentene beskriver dette, virker forskjellene helt uoverstigelige. Selv bruker de ikke begrepet klasse, men det disse jentene opplever er en omvendt klassereise. En erfaring som gjør hjemstedet enda mer hjemme enn før, enda mer likt og normalt. Følelsen av tilhørighet og samhørighet med de andre i skoleklassen blir sterkere. Noe som ytterligere forsterkes av at kamerater med en annen etnisk bakgrunn blir en minoritet på skolen de besøker. De går fra å være kompiser til å bli "innvandrere", noe som i følge jentene ellers ikke finnes i dette bedrestilte området av Stockholm, fastslår Maria Bäckman.

Religion kan skape likhet – og forskjeller

Jentene anstrenger seg for å skape likhet mellom seg og kompisene. Det kan for eksempel bestå i å iføre seg et halskjede med et kors, i en klasse der flertallet er ortodoks kristne og det normale er å være kristen.

– Det sekulære Sverige er ganske fjernt i et klasserom der religion hele tiden kommenteres, forhandles og fortolkes, sier Bäckman.

– I en slik sammenheng blir religion noe både likhet og forskjeller konstrueres i forhold til.

For religion er også noe som skaper forskjeller.

– Vanligvis finner klassekameratene rimelige forklaringer når de andres handlinger eller innstillinger avviker mye fra det de selv står for. Men på noen områder går ikke dette, konstaterer Bäckman. Et slik område kan være religion. To andre områder, knyttet til religion, er seksualitet og kjønn. Her finnes det etnologen oppfatter som forskjeller som ikke lar seg forhandle.

"Bodil" har vært med noen venninner til koranskolen, og forsøker etterpå å diskutere med dem hvorfor kvinner og menn må sitte atskilt. Hun får forklaringer som at det er OK fordi jentene da ikke distraherer guttene, dessuten slipper jentene å tenke på hvordan de tar seg ut. "Bodil" begriper ikke hvorfor guttene finner seg i å bli betraktet som hulemenn, uten evne til å styre sine seksuelle lyster. Og når hun forsøker å diskutere det med dem, blir hun møtt med at "det bare er sånn". Flere av de andre jentene har opplevd lignende episoder.

– Jentenes tolkning av dette er at religionens krav og bestemmelser omvandler kameratene deres til mennesker som ikke selv bestemmer og gjør seg opp sin egen mening. I stedet styres de av tradisjon og religion. I slike tilfeller blir kameratene til kjønnede, seksualiserte menn styrt av sine drifter. De blir undertrykkende og urettferdige. Jentenes egen kompetanse, kompleksitet og mangfoldighet – deres evne til å skape likhet, strekker plutselig ikke til. Og jeg tror det de opplever som mest opprørende ikke er religionen i seg selv, men det de forstår som klassekameratenes manglende vilje til å være sjølstendige og uavhengige individer, sier Bäckman.

Blond og billig?

– Jentene posisjonerer seg i ulike sammenhenger som tenåringer, jenter, drabantbyboere og svensker. Som regel er ikke dette noe problem, og for det meste handler det om å etablere likhet framfor forskjeller, sier Maria Bäckman. Men det finnes også tilfeller hvor jentene selv føler at de befinner seg utenfor "det normale".

– Flere av jentene nevner blondhet, som noe som gjør dem spesielle og kjønnede, sier hun.

Å være blond og jente fører til uvelkommen oppmerksomhet og til seksualisering. "Josefin" som var blond, men nå har farget håret brunt, opplever at det var hårfargen som gjorde at hun ble oppfattet som lett "å få til sengs".

– Flere av de andre jentene har også farget håret for å unngå negativ oppmerksomhet, forteller Bäckman, og fortsetter:

– Den seksualiseringen jentene snakker om, handler ikke først og fremst om at deres naturlige hårfarge avslører dem som svenske jenter, men om at de med sitt lyse hår blir jenter som er blonde. Feminin og blond er det samme som dum, bimbo, pornoaktig og seksuelt tilgjengelig. Å være blond jente innebærer å bli tilskrevet en identitet som er full av nedsettende fordommer om kjønnshierarkier og kvinnelig seksualitet. Det innebærer en plagsom synlighet; biler som tuter, gubber som stirrer og gutter som kaller en hore. Det er en synlighet som kan fjernes gjennom å endre utseendet. Ingen "vulgære" utrigninger, kjoler eller sko, ingen fnising eller bimboaktighet – og simsalabim, gjennom ny hårfarge, heller ingen blondhet.

Vestlig, ikke svensk

Andre ganger er imidlertid det avvikende noe jentene selv synliggjør. Det finnes sammenhenger hvor de vil være annerledes og ikke lik.

– Det kan handle om idealer knyttet til menneskelige rettigheter, demokrati eller likestilling, eller om å kunne argumentere for sin sak som et selvstendig tenkende menneske – slik det er tilfelle i forhold til jentene og guttene på koranskolen. Men heller ikke i disse tilfellene knyttes den positive annerledesheten til noe svensk. I stedet framhever jentene en vestlig idetradisjon som de gjerne vil være forbundet med, sier Maria Bäckman.