Au pair – velkjent fransk begrep som for mange har et snev av verden og eventyr i seg. For bare få år siden lot norske jenter i hopetall seg friste av sjansen til å reise til utlandet gjennom au pair-ordningen. I bytte for barnepass og noe husarbeid, fikk de kost, losji og litt lommepenger i et spennende utland. Utgangspunktet for masteroppgaven til Marianne Hovdan, sosiologistudent ved Universitetet i Bergen, er at au pair-institusjonen de siste årene har gjennomgått store endringer. Norge er blitt storimportør av de franskklingende barnepasserne. På Crossroads-konferansen i på Universitetet i Oslo (30.5.-1.6.) skal Hovdan legge frem et paper som presenterer hovedkonklusjonene i arbeidet med masteroppgaven.
Fra Filippinene og Polen
Hovdan forteller at tallet på utenlandske au pairer som kommer til Norge lenge lå stabilt på om lag 250 i året. Den store endringen skjedde rundt år 2000. Dette året innledet en eksplosiv økning i antall au pairer til Norge. Tall fra UDI viser at 1021 au pairer arbeidet i private norske hjem i 2004, de aller fleste jenter.
Sosiologistudenten tror flere utearbeidende kvinner med krevende karrierer skaper den økende etterspørselen etter au pairer til Norge. Samtidig er tilbudet blitt større. Markedet praktisk talt flommer over av jenter som ønsker å komme til Norge for å passe barn et år eller to.
Tidligere var mange av au pairene som kom til Norge fra Vest-Europa eller USA. I dag topper Filippinene statistikken, med Polen på andreplass. De øvrige postkommunistiske landene i Europa er også godt representert, mens for eksempel tyske au pairer, som det tidligere var flere av, nå er et heller sjeldent fenomen.
Få rettigheter i familien
I Europarådets avtaleverk om au pairer slås det fast at au pair ikke er et yrke, og at formålet med oppholdet er kulturutveksling. Au pairen mottar derfor ikke lønn, men lommepenger. I Norge ligger lommepengene på mellom 2500 og 3000 kroner i måneden. For denne godtgjørelsen skal jentene passe barn og gjøre lett husarbeid, og arbeidet skal ikke overstige 30 timer i uken.
- Alle jentene jeg intervjuet jobbet mer enn 30 timer i uken, og noen jobber nærmere 45, opplyser Hovdan, som det siste halvåret har intervjuet 11 au pairer som bor og jobber hos norske familier i Bergen og Oslo. Jentene fortalte om lange arbeidsdager og at de i grunnen gjorde like mye husarbeid som de passet barn. Dette er ikke i tråd med au pair-ordningens intensjon, sier Hovdan.
I intervjuene fortalte flere av au pairene at de ikke tør si nei til familiene når de blir pålagt ekstra jobbing. De opplever at de har få rettigheter i forhold til familien de bor hos, forteller Marianne Hovdan.
– Dersom en familie ikke er fornøyd med au pairen sin, har de som oftest rett til å få en ny av formidlingsbyrået. En au pair som må forlate vertsfamilien har på sin side ingen garanti for at de får en ny familie, forteller 27-åringen. Jentene kommer fra økonomisk dårligere stilte land enn Norge. Hovdan mener dette setter dem i en spesielt sårbar situasjon i forhold til vertsfamiliene. De er dermed i en helt annen situasjon enn hun selv var i som norsk au pair i USA for ni år siden.
Kulturutveksling – en illusjon
Jentenes økonomiske situasjon var et av temaene som ble berørt i Hovdans intervjuer. - Mange av jentene som jobber som au pair her i landet, har investert mye for å komme hit. De må selv dekke flybilletten til Oslo, og betaler noen ganger et formidlingsgebyr til byrået som finner familie til dem. Derfor er de helt avhengige av å få oppholdet i Norge til å lykkes. Denne situasjonen påvirker maktbalansen mellom au pairene og vertsfamiliene, mener sosiologen.
Hovdan mener det skjeve maktforholdet mellom vertsfamilie og au pair hindrer det offisielle formålet med au pair-ordningen, som er kulturutveksling.
–- Jeg mener kulturutveksling bare kan finne sted mellom to likeverdige parter. Dette er ikke tilfelle i forholdet mellom norske vertsfamilier og au pairer fra økonomisk dårligere stilte land, mener hun.
Sosiologistudenten mener mange vertsfamilier driver regelrett utnytting av arbeidskraften til au pairen de har i huset. Enkelte av informantene hennes fortalte at de måtte være beredt til å stå opp midt på natten for å ta seg av småbarn som våknet. Andre måtte skrubbe alle husets toaletter en gang i uka – ikke akkurat ”lett husarbeid”, som det står i au pair-avtalen.
- Noen jenter har det selvfølgelig helt fint hos vertsfamiliene sine. Au pair-institusjonen kan fungere på mikronivå, men i det store bildet vil jeg kalle dette utnyttig. Henvisningen til kulturutveksling er i de fleste tilfeller en legitimering av billig arbeidskraft, konkluderer Hovdan.
Mange kommer for å bli
Til tross for uklare arbeidsforhold, særdeles lav lønn og hardt arbeid, velger altså stadig flere jenter å friste tilværelsen som au pair i Norge. Et av temaene Hovdan berørte i intervjuene med de 11 au pairene, var nettopp jentenes motivasjon for å komme til Norge.
– Alle jentene jeg intervjuet kommer fra land med høy arbeidsledighet. Mange har høy utdanning, men få jobbmuligheter i hjemlandet. Hos de fleste er det et ønske om endring i egen livssituasjon som ligger bak ideen om å reise til Norge som au pair, forteller Hovdan. Mange fortalte også at de ønsket å ta utdanning i Norge, til tross for at de allerede hadde en grad fra universitetet i hjemlandet. Utdanning fra en vestlig institusjon oppfattes som å være av bedre kvalitet, i følge jentene.
Etter endt au pair opphold blir en tredjedel av au pairene igjen i Norge. Dette skjer gjerne ved at de begynner å studere, eller de går over i vanlig jobb.
– Tatt i betraktning at så og si alle jentene jeg snakket med, ytret et ønske om å bli igjen i Norge, synes jeg ikke det er så mange som faktisk blir igjen. Disse tallene viser også at mange antakelig, av ulike grunner, ikke får oppfylt ønsket sitt om å bli lengre i landet, påpeker Hovdan.
Skaper ikke likestilling i vertsfamiliene
Masterstudenten har ikke selv intervjuet vertsfamiliene som au pairene bor hos, men har dannet seg et inntrykk av familiene gjennom au pairenes beskrivelser.
– Alle disse vertsfamiliene er tokarrierefamilier. Ofte har både mannen og kvinnen krevende jobber som gjør at de må jobbe mye overtid, være fleksible og reise mye. De har dessuten gjerne fullt opp med fritidsaktiviteter og er generelt veldig aktive mennesker, er Hovdans inntrykk.
Virker så au-pair ordningen positivt som et likestillingstiltak?
– Personlig tror jeg behovet for en au pair begynner med mannens manglende vilje til å utføre oppgaver hjemme. Dessuten forteller alle mine informanter at det er kvinnen i huset som er deres kontakt i familien. Dette viser tydelig hvem det er au pairen erstatter, og det er ikke far. Så nei, jeg tror ikke nødvendigvis at en au pair i huset gjør vertsfamiliene mer likestilte, mener sosiologistudenten.
Marianne Hovdans masteroppgave i sosiologi, som foreløpig er uten tittel, er en del av forskningsprosjektet Kjønn og globalisering - Omsorg over grenser, som ledes av Lise Widding Isaksen ved Universitetet i Bergen.