Kvinner i grenseland

I 1990 falt jernteppet mellom øst og vest, og grensene mellom Russland og de nordiske landene i Barentsregionen ble åpnet.

Siden den gang har mange russiske statsborgere, spesielt kvinner, bosatt seg i de nordiske landene.

Dårlige økonomiske tider på den russiske siden av grensa er blant årsakene til flyttestrømmen. I dag utgjør russere en ikke ubetydelig del av alle innvandrere som kommer til Norge.

Filosof Jana Sverdljuk, selv opprinnelig fra Ukraina, er for tiden gjesteforsker på Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK). Inspirert av multikulturalisme-debatten som nå føres i flere europeiske land, syntes hun det ville være spennende å forske på den voksende gruppen av russiske kvinner nord i Norge.

Nylig var hun i Finnmark og Troms for å gjennomføre dybdeintervjuer med kvinner som har migrert fra Russland til Norge. I intervjuene ble kvinnenes refleksjoner omkring arbeidsliv, familieliv og tanker om fremtida tematisert.

- Ikke rasisme

Sverdljuk intervjuet kvinner med ulik bakgrunn: Noen hadde vært i Norge i mange år, andre hadde nylig flyttet over grensa. Noen hadde barn, andre var barnløse.

Til tross for ulikhetene mellom dem, ga de fleste av informantene uttrykk for at bildet av russiske kvinner som prostituerte, var utbredt blant etniske nordmenn de hadde møtt. For det meste kom denne stereotypen til utrykk på forskjellige skjulte og indirekte måter.

– Men likevel kan man ikke kalle det rasisme når man merker tendenser til at russiske kvinner ses ned på i Norge, mener forskeren.

– Russere flest er lyse i huden, og mange av dem har høy utdanning. Slik skiller de seg fra andre innvandrere til Norge. Når denne gruppen diskrimineres, er det andre spørsmål som kommer opp, sier hun.

Sverdljuk bruker begrepet symbolsk diskriminering om holdningene som møter de russiske innvandrerne. Rester av tenkning fra den kalde krigen, preger nordmenns bilde av folk fra Russland, mener hun.

Representasjonen av russiske kvinner som prostituerte er én vanlig stereotyp. En annen klisjé er bildet av den undertrykte og ufrie kvinnen.

Sverdljuk mener at stereotypiene blant annet har oppstått i forbindelse med at prostitusjon som involverer russiske kvinner, ble allment kjent. Et eksempel er opprullingen av prostitusjonsvirksomheten på Skiippagurra i Finnmark for noen år tilbake. I følge forskeren har slik handel med sex negative konsekvenser både for russiske kvinner og nordmenn i de små kommunene i nord.

Hvilke konkrete følger nordmenns stereotype forestillinger om dem har for de fastboende russiske kvinnenes hverdag i Nord-Norge, håper filosofen å besvare når hun har analysert ferdig det store intervjumaterialet sitt. Siden hun enda ikke har studert materialet i detalj, er dette som foreløpige ideer å regne.

Fellesnordisk prosjekt

Jana Sverdljuks forskningsprosjekt er en del av et større nordisk samarbeid om russiske kvinner i Barentsregionen. Leder for prosjektet er den finske statsviteren Aino Saarinen. Den svenske sosiologen Kerstin Hägg deltar også.

Hver av de tre forskerne har ansvar for å gjennomføre intervjuer i "sitt" land. Deretter samles alt intervjumaterialet i en felles database som alle tre analyserer fra hver sin vinkel.

De russiske kvinnenes hverdagsliv, deres medborgerskap, deltagelse og spørsmål knyttet til sosial rettferdighet og anerkjennelse, vil være sentrale perspektiver i den planlagte boka som skal være prosjektets hovedpublikasjon.

– Dette samarbeidet gir oss muligheten til å sammenligne russiske kvinners opplevelser på tvers av de nordiske grensene, forteller Sverdljuk.

Kanskje er opplevelsen av å være russisk innflytter annerledes i Finland enn i Norge? De tre forskerne baserer seg imidlertid ikke bare på intervjuer med russiske kvinner, men ser også på lovtekstene og andre strukturelle betingelser i de tre nordiske landene, som er med på å påvirke situasjonen til dem som migrerer fra øst til vest.

Ny i kjønnsforskningen

Jana Sverdljuk er utdannet filosof, og har tidligere fordypet seg i arbeidene til kjente tenkere som Habermas og Heidegger. Med dette prosjektet har hun for første gang beveget seg inn i kjønnsforskningens verden. Selv om feltet er nytt for henne, føler hun seg ikke som en fremmed i kjønnsforskningen.

– Siden jeg selv er kvinne, kjente jeg igjen mye av problematikken i feministisk teori helt umiddelbart, forteller hun.

Hun opplever det som en spennende utfordring å koble teoretisk kunnskap til helt hverdagslige problemstillinger.

– Mange av informantene opplever det vi forsker på som svært personlig. Jeg opplever at det jeg kommer frem til i dette prosjektet, kan få helt konkrete konsekvenser for kvinnene det angår. Dette er kanskje den største forskjellen fra å holde på med tolkning av tekst, slik jeg har gjort tidligere, forteller den ferske kjønnsforskeren

Vold kan være psykisk

I slutten av mai deltar Jana Sverdljuk med et paper på konferansen Crossroads, på Universitetet i Oslo. Tema for konferansen er kjønnsrettferdighet på tvers av kulturer, religion og etnisitet.

I paperet problematiserer Sverdljuk voldsbegrepet i forhold til symbolsk undertykkelse. Voldsproblematikken ble nemlig også tema for noen av intervjuene forskeren gjennomførte i Nord-Norge.

– Noen av kvinnene jeg intervjuet, fortalte at de hadde vært utsatt for forskjellige typer av begrensninger, for eksempel økonomiske, av partnerne sine. I noen av disse tilfellene må partnerens oppførsel betegnes som psykisk vold, mener hun.

Sverdljuk mener det er problematisk at russiske kvinner som gifter seg med norske menn, ofte har mye dårligere tilgang til viktig informasjon om hvordan det norske samfunnet fungerer, enn det de fleste asylsøkere har.

Situasjonen til mange av kvinnene kjennetegnes av en dobbel sårbarhet, fordi de både er kvinner og fremmede i et ukjent land.

– Psykisk og fysisk vold mot russiske kvinner i Norden er et tema vi vil vektlegge i det videre arbeidet med analysene, avslutter Jana Sverdljuk.