– Menn flest mener de ikke behøver å slanke seg, sier Marianne Inez Lien. Dominerende maskuline idealer tilsier at en mann ikke skal bekymre seg for hvordan kroppen tar seg ut, for fettinnholdet i mat, eller syte om helseproblemer. Mennene beskriver dette som damegreier og kjerringaktig.
Slik er det også i utgangspunktet med de ni mennene Lien har intervjuet om deres forhold til kropp, mat og helse. Alle er, eller har vært, overvektige. Men et ganske typisk svar på spørsmålet om de opplever krav og foreventninger til hvordan kroppen skal se ut, er: «He-he. Ser det sånn ut».
Likevel har fem av de ni mennene deltatt på Grete Roedes kurs for menn. En sjette har fulgt Fedon Lindberg-dietten. Ved å endre kosthold har alle disse gått ned mellom 10 og 20 kilo. De øvrige tre som er intervjuet har forsøkt å slanke seg, men foreløpig ikke lykkes i særlig grad.
Hva får så en mann til å oppsøke Grete Roede-kurs? Svaret er: en kvinne i hans nærhet, mor, kjæreste, kone eller samboer, har dyttet ham ivei. En hadde fått kurset i gave av kona. - Når mennene ikke tar ansvar selv, står det gjerne en kvinne i beredskap som tar på seg ansvaret for mannens kropp og helse, påpeker Lien.
Målbevissthet og konkurranseinstinkt
Og når mennene først er blitt kursdeltakere, går de inn for oppgaven med humor og en god porsjon konkurransementalitet. De ler av cowboymat som stekt bacon, egg og rødt kjøtt. Lettmat er ikke lenger kvinnelig, men sunn. Og hver kurskveld starter med veiing i full offentlighet. Hvor mye har de gått ned siden sist?
– Flere av mennene understreker forskjellen mellom menn og kvinner som slanker seg. Med kvinnene blir det mye snakk og dill, men lite handling, mens de selv går inn for oppgaven. De vil bevise at de klarer å gå ned så mye de selv vil, at de er rasjonelle og målbevisste, sier Lien.
Slankekurset er ikke noe de skjuler for kompiser og arbeidskamerater, tvert imot.
– Kursdeltakerne jeg har intervjuet, har alle suksesshistorier. De har faktisk klart å gå ned flere kilo, føler at alt går lettere enn før, og at de har fått et nytt liv. Slankingen er noe de har kontroll over, noe de fikser. Da er den også lettere å snakke om, mener Lien. Men stakkars den som ved veiing ikke har gått ned i vekt, eller har stått på stedet hvil.
– Kanskje opplever han at han svikter det maskuline fellesskapet i gruppa, når han ikker makter å slanke seg, sier Lien.
Tradisjonelle menn og moderne menn
På den ene siden sier mennene at de ikke bryr seg så mye om kroppsidealer, og at de ikke bekymrer seg for helsa. Likevel har de fleste av dem gått løs på slankekurer. Alle mennene er klar over at det å være overvektig ikke er så moderne, og når de snakker om sitt forhold til egen overvekt kommer det til uttrykk at de likevel bryr seg.
– Men de forholder seg til dette på ulike måter. De yngre med lengst utdanning, opplever det som mer problematisk å være overvektige, enn de som orienterer seg etter mer tradisjonelle maskuline idealer og kjønnsarbeidsdeling, forteller Lien.
– De tradisjonelle sier at de er klar over kroppsidealene som finnes også for menn, men at de ikke ligger under for dem. Blant dem er helse den vanligste forklaringen på hvorfor de ønsker å gå ned i vekt. De starter slankingen ikke av hensyn til magemusklene, men av hensyn til høy kolesterol, hjerteinfarkt og diabetes. For de mer moderne er det viktigere å være slanke og veltrente.
De mer moderne mennene befinner seg gjerne steder hvor kropp har en sterk sosial verdi, hvor den har status.
– I deres miljøer forteller kroppen noe om mannlighet og maskulinitet. En slank og veltrent kropp er tegn på kontroll – også på andre områder, mens den overvektige kroppen er et godt synlig tegn på manglende kontroll, sier hun, og bruker dagens næringslivsledere som illustrasjon:
– Før var direktører og næringslivsledere gjerne litt velfødde. Det var akseptert at den mannlige kroppen hadde pondus, i noen tilfeller var det et tegn på velstand. Men dagens profilerte toppledere ser ut som maratonløpere hele gjengen. De ser slanke, friske og opplagte ut. De signaliserer at de lever et kontrollert og aktivt liv. Arbeid, makt og kropp henger mer sammen enn før.
Alder og klasse
Om man er tradisjonell eller moderne har sammenheng med alder og generasjon, selv om det også blant de yngre mennene finnes noen Lien kategoriserer som tradisjonelle. Livsfase har også betydning for holdninger til kropp. De som er godt gifte eller har en partner, er ikke lenger så opptatt av utseendes betydning i kjønnsmarkedet. De kan slappe mer av.
– Flere snakker om ekteskapet i sammenheng med kroppslig forfall. Når de har kjæreste eller samboer er det ikke så nøye lenger, da kan de slappe av og kose seg litt. Men det har nok også sammenheng med at kroppen ikke er et statussymbol i det miljøet de vanker.
Går man til statistikken, har kropp og helse klasseforskjeller. Det er menn i bunnen av klassehierarkiet som er mest overvektige, har dårligst helse og dør tidligst. De fleste av Liens ni menn tilhører middelklassen, derfor kan hun med utgangspunkt i dem ikke si så mye om klasseforskjeller og slanking. Dessuten er hun opptatt av at kjønn i seg selv påvirker overvekt.
– Hvis du ser bort fra klasseforskjeller, er det likevel blant menn over 45 år dobbelt så mange overvektige som det er blant kvinner.
Kjelling møter Joner
En ting har tradisjonelle og moderne menn til felles. De vil ikke være objekt for andres vurderinger og andres blikk.
– De insisterer på å beholde sin subjektposisjon, i hvert fall når det dreier seg om kropp, sier Lien.
Men også mannskroppen blir i økende grad eksponert for andres blikk. Arsenalspilleren Fredrik Ljungberg figurerer på superboards kun iført Calvin Kleins undertøy. Han blotter en kropp det krever både tid, arbeid og talent å bygge. Håndballspilleren Kristian Kjelling topper den norske listen over «mest sexy».
– Og til tross for sin motstand mot kroppspropaganda, gir alle mennene meg inngående og ganske like beskrivelser av hvordan den ideelle mannskroppen ser ut. En slik kropp skal være muskuløs, hard og innbydende. Den skal være uten hår, men ikke for glatt, forteller Lien. Men det finnes også et annet ideal.
– Det er mer avslappet, slankt og ikke så muskuløst, poengterer hun. Idealtype Kristian Kjelling møter idealtype Kristoffer Joner.
Mennene kan idelakroppene til fingerspissene, men markerer samtidig avstand.
– De mener slike idealkropper krever for mye arbeid og innsats. Og forteller at de ikke har tid til dette, når de også skal levere på andre områder. De eldre mener idealene må være slitsomme for de yngre. Å være slank har lenge vært et ideal, poengterer de. Men at man også skal være tipp-topp trent, er noe nytt. Dessuten, den gangen de var unge, ble ikke menn eksponert på slikt vis.
Fleipen som dekker sårbarheten
– Det ligger mye frihet i å insistere på en subjektposisjon, og i å ikke ville ligge under for andres blikk, understreker Lien. Samtidig mener hun denne insisteringen kombinert med fleip, dekker for mye sårbarhet og utilstrekkelighet.
– De sier at de ikke bryr seg. Men samtidig forteller de om sammenhenger hvor de opplever det å være tung som en belastning. Dette er særlig i situasjoner hvor kroppen blir eksponert, hvor de føler at alle ser på dem. Det kan være når de prøver klær i fancy butikker, og oppdager at de er for tjukke til største størrelse, eller når de er på stranda, sier Lien.
En av mennene forteller hvordan det er å være på stranda med kamerater som er velproporsjonerte og veltrente, mens han stiller med mage og er den minst trente.
– Han tenker på dette hele tiden mens han befinner seg på stranda, påpeker Lien. Er så dette opplevelser de snakker med kompisene om?
– Nei, dersom de snakker med kamerater om dette, er det på fleip. Ingen av mennene jeg intervjuet hadde snakket med andre menn om hvordan de opplever å ikke strekke til kroppslig. Det å innrømme at man kjenner ubehaget ved overvekt, er det samme som å tape ansikt.
Kjønn neste slankekampanje
Lien mener det er positivt at helsemyndighetene nasjonalt og internasjonalt fokuserer overvekt som et problem. Samtidig mener hun det kan gi negative konsekvenser.
– Det er ikke sikkert at generelle slankekampanjer når fram til de som virkelig behøver det. Faren er at de som ikke behøver det er de som tar budskapet til seg, mens de som trenger det fortsetter å ignorere slik informasjon, påpeker hun.
– For å forstå hvorfor menn handler som de gjør, må man ta hensyn til hvilke normer og idealer de orienterer seg mot. Studien min viser at helse- og slankebudskap som appellerer til den enkeltes moral og ansvar, når dårlig fram til en del av de mennene som behøver det mest. Menns risikofylte livsstil kan ikke utelukkende sees som egosentrisk og umoralsk, men som et resultat av kjønnede forventninger og idealiserte forestillinger om at mannskroppen er usårbar og uovervinnelig, avslutter Marianne Inez Lien.