Hun er allerede i gang. Til et foredrag i en seminarrekke Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Tromsø, har hatt om Maskuliniteter i nord, valgte hun ut en liten sekvens fra mange timers film: Styret diskuterer prosedyrer for valg av rektor. Rektor Bull leder møtet.
Den mannlige direktøren og en mannlig professor er uenige. Direktøren har nettopp forklart og forsvart sitt forslag. Og for andre gang på få minutter griper professoren ordet uten å ha bedt om det.
– I begge tilfellene sto jeg som møteleder overfor samme valget, enten å la ham fortsette eller avbryte ham, sier Bull. I begge tilfellene avbryter hun professoren, men på ulike måter. Første gangen korrigerer jeg ham ikke direkte, andre gangen gjør jeg det.
Professoren bryter formelle regler som gjelder på et styremøte. Han griper ordet uten å be om det og neglisjerer dermed møtelederen. Dersom jeg hadde akseptert det uten å gripe inn, ville det truet autoriteten min som møteleder, sier Bull – og legger til:
– Likevel avbryter jeg han på en svært mild og vennlig måte, andre gangen ler jeg til med når jeg sier «Du må be om ordet», og får både professoren og noen av de andre til å le.
Mannen mektig og kvinnen avmektig?
Hva kan man så si om kjønn ut fra denne episoden? Tove Bull, som er professor i nordisk språkvitenskap, mener hun som møteleder går rett inn i en kjønnstereotypi.
– Overfladisk sett er jeg like opptatt av å redde professorens ansikt, som å redde mitt eget, enda det er han som truer min autoritet. Dersom utgangspunktet mitt hadde vært et statisk syn på språklig maskulinitet og feminitet, hadde jeg funnet god støtte for at jeg i denne situasjonen fungerer språklig feminint og professoren språklig maskulint.
Forskning viser at menn dominerer i samtaler ved å snakke mest, avbryte, ignorere det kvinner tar opp og gi få tilbakemeldinger. Kvinner tilpasser seg andre i samtaler ved å lytte til andre, gi tilbakemeldinger gjennom støttende utsagn, avbryte mindre enn menn, og ta på seg ansvaret for at samtalen kan føres videre uten konflikter.
Men det er for enkelt å slå seg til ro med en slik fortolkning av episoden, mener Bull. For her finnes også andre måter å se denne situasjonen på, som at professoren glemmer seg i iveren etter å si hva han mener, eller at Bull bruker indirekte og samarbeidende strategier for å oppnå det hun ønsker. Hun vil ha direktørens forslag vedtatt.
– Jeg har et maktmål med det jeg gjør, slik også direktøren og professoren har det. Det er makt inne i bildet, men det er ikke så enkelt som at mannen representerer makten og kvinnen avmakten, mener Tove Bull.
Hersketeknikker – gyldige på individnivå?
– Akademia er mannsdominert, og som kvinne er det enkelt å gå inn i offerrollen: Å si at jeg fikk ikke den jobben eller det vervet, fordi jeg er kvinne. Menns dominans skyldes kvinneundertrykkende strukturer, men hva betyr det i en konkret situasjon lik den fra styremøtet? Det er vanskelig. For du kan ikke bruke strukturelle forklaringer på individnivå, påpeker Bull.
Brukte ikke den mannlige professoren hersketeknikker ovenfor den kvinnelige rektoren?
– Jo, det kan man si. For det er ingen tvil om at han usynliggjør min formelle maktposisjon, gjennom å avbryte meg. Når jeg møter dette, bruker jeg høflige strategier. Kanskje ville jeg mislykkes hvis jeg ikke hadde gjort det. Det ville neppe falt heldig ut om jeg hadde sagt: Nå bruker du hersketeknikker mot meg. Vi må skille mellom intensjon og virkning. Kan hende griper han ordet fordi han er så ivrig, hans intensjon er å si det han mener. Men virkningen er at han usynliggjør meg.
Språket speiler og skaper
Bull mener filmmaterialet kan brukes til å bevisstgjøre, og danne utgangspunkt for spørsmål og problematisering. Med utgangspunkt i konkrete situasjoner kan man diskutere hva som skjer og hvorfor.
– For vi er alle del av strukturene, og ofte tenker vi lite på hvorfor vi snakker og handler som vi gjør, sier hun.
– Språket, og måten vi bruker det på, reflekterer samfunnet og skaper det. Det er et dialektisk forhold mellom språk og virkelighet. Språk er en sosial realitet og avspeiler sosiale realiteter, fastslår Tove Bull.
Essens vs. konstruksjon
– Språket avspeiler en kjønnet virkelighet og de kjønnete livene vi lever – også i akademia. Slik synliggjør det mye, samtidig er vi til en viss grad styrt av det språklige arsenalet vi har til disposisjon. Vi er fanget av språket. I kjønnsforskningen er det bred enighet om et syn på kjønn som noe vi gjør, ikke som noe vi er. Kjønn sees som sosialt konstruert, ikke som essens. Dette kan jeg slutte meg til, også fordi en slik tilnærming burde tvinge oss til å være like opptatt av forskjeller innenfor kategoriene kvinne og mann, som av forskjeller mellom dem. Men er det slik? spør Tove Bull.
Hun mener kjønnsforskere har en tendens til å fortsette å snakke og skrive om kjønn som essens. Ikke minst når de står ovenfor et empirisk materiale, en konkret situasjon som skal analyseres.
–Noe som ikke er så rart, for vi lever alle sammen i et samfunn der kjønn blir representert ved motsetninger, også språklig. I vår forståelse av hva det vil si å være en person, melder kjønn seg øyeblikkelig som et enten-eller spørsmål: gutt eller jente? Mann eller kvinne? Maskulin eller feminin? De to orda gir bare mening i forhold til hverandre, som essensielt motsatte termer. Vi sier ikke: jeg er en person. Vi sier: jeg er en kvinne. Og vi sier ihvertfall ikke at jeg gjør kvinne. Så spørsmålet er hvor mye besvergelse det ligger i å si at vi gjør kjønn – og i hvilken grad dette virkelig preger kjønnsforskeres oppfatninger og syn.
Reproduserer stereotypier?
For å gå tilbake til episoden fra styremøtet.
– Det er belegg for å si at det finnes noen generelle kvinnelige trekk i samtalestilen min. Og tilsvarende kan jeg tolke professorens stil som uttrykk for typisk og hegemonisk maskulinitet. Men hva med alt det andre situasjonen også kan være uttrykk for? Tove Bull stiller det som et åpent spørsmål, og fortsetter:
– Den forskningen som finnes om kjønn, ledelse og språk, inkludert mine egne bidrag, har utgangspunkt i situasjoner som er preget av kjønnsstereotypier. Det vi så finner forskningsbelegg for, når en episode som den fra styremøtet analyseres, er nettopp kjønnsstereotypisk atferd. Er ikke det å gå i sirkel?
Bull ser kjønn som et svært viktig aspekt i diskusjoner om ledelse i akademia, men nettopp derfor mener hun det er viktig å stille spørsmål ved om forskningen kun bekrefter stereotypier.
– Unnlater vi å spørre etter alternative tolkninger gjør vi ikke jobben vår, understreker hun. For språket fanger forskere også.
Samarbeid videre
Tove Bull skal samarbeide med en annen forsker i det videre arbeidet med filmene.
– Mitt blikk innenfra, som deltaker, kan tilføre noe metodisk, mener Bull.
– For det er alltid mye som forsvinner når man bare ser en situasjon utenfra. I den aktuelle situasjonen husker jeg at jeg var kraftig irritert. Men på filmen ser det hele ganske sivilisert ut. Så det jeg vet om hva som skjedde i situasjonen, spiller en rolle. Men det behøves også et blikk utenfra, påpeker hun.