Tidlig statsfeminisme?

Kari Melby er historiker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hun arbeider spesielt med norsk og nordisk historie ved begynnelsen av 1900-tallet. Tidsrommet er forskningsmessing spennende av flere grunner, forteller hun.

– I denne perioden ser vi en voksende feminisme, og samtidig viktige demografiske endringer. Andelen ugifte er forholdsvis høy, og fruktbarheten synker, forteller hun. Som en følge av denne utviklingen blir samfunnet veldig opptatt av reproduksjon, ekteskap og befolkning.

- Var det slik at kvinnefrigjøring og ekteskap ikke gikk sammen? Vendte kvinnene rett og slett ekteskapet ryggen? Både det juridiske og det medisinske miljøet i Norge var svært engasjert i debatten rundt disse spørsmålene, forteller Melby.

«Uegte barn og kvindebevægelsens utvekster»

Bekymringen over det forholdsvis lave barnetallet på begynnelsen av 1900-tallet, gjorde seg særlig gjeldende i medisinske kretser. I artikkelen Ekteskapet for fall? fra 2002 skriver Melby om datidens politilege Paul Winge, som uroet seg over ekteskapets, og dermed reproduksjonens stilling. I 1907 ga han ut et essay med tittelen Nogle social-medicinske bemærkninger om kvindesagen. Tittelen på essayet viser at kvinnespørsmålet var blitt en sak for legene, skriver Melby.

Også veterinærdirektør Ole Malm blandet seg i debatten. Han plasserer skylden for nedgangen i ekteskapsinngåelser og fruktbarhet hos «de fri kjønsforhold, den utstrakte anvendelse av preventive midler, kvindens mer og mer omsiggripende deltagelse i erhvervslivet, den lette adgang til skilsmisse, arbeidet for å gi uegte barn arveret og kvindebevægelsens utvekster».

– Innenfor denne biologiserende diskursen oppfattes feminismen som selve problemet, påpeker Kari Melby. Legene var bekymret for at kjønnsforskjeller mellom menn og kvinner skulle viskes ut, og at dette skulle få negative konsekvenser for samfunnet.

Feminismens gjennombrudd

Parallelt med legenes biologiserende diskurs, fantes det imidlertid andre stemmer i den norske offentligheten. Disse plasserte skylden for kvinnens uvilje mot å gifte seg og få barn et annet sted. - Juristene var også bekymret for ekteskapets stilling. Men deres forslag til løsning var å gi de gifte kvinnene mer selvstendighet, forteller Kari Melby. Dermed var det de gifte kvinnenes uselvstendige stilling, ikke feminismen, som ble definert som problemet.

Da man skulle utforme et utkast til ny ekteskapslov på begynnelsen av 1900-tallet, hadde altså legene og juristene svært ulike oppfatninger om hvordan den nye loven burde se ut. Fordi det var relativt vanlig med ekteskapsinngåelser på tvers av landegrensene i Norden, valgte de nordiske landene, i første omgang Norge, Sverige og Danmark, å samkjøre arbeidet med den nye reformen. Resultatet ble et lovverk som var harmonisert på de fleste punkter. Man endte opp med en lov som var nokså radikal etter datidens standard. Den likestilte ektefellene økonomisk og innførte gjensidig forsørgerplikt mellom dem. Og i kommisjonen som utarbeidet loven, hadde kvinner for første gang hatt en plass ved bordet.

– Det vi ser her er et eksempel på en diskursiv kamp, hvor den feministiske diskursen får et gjennombrudd, mener Melby. Hun påpeker at lave ekteskapstall og synkende fruktbarhet i denne perioden ble ansett som et problem også i andre vestlige land. Men bare de nordiske landene møtte problemet med en radikal ekteskapsreform.

Tidlig statsfeminisme?

– Hvorfor fikk det feministiske perspektivet gjennomslag akkurat her i Norden?

– Blant annet på grunn av det vi kan oppsummere som en nordisk politisk kultur, kjennetegnet av sterke folkelige bevegelser og demokrati. Men jeg mener også at vi ikke fullt ut kan forstå dette uten å legge vekt på en feministisk diskurs. De nordiske kvinnene hadde innflytelse, de var aktive i å kreve likestilling og ekteskapsreform. Man kan spørre seg om vi allerede her ser tegn til en skandinavisk stasfeminisme, sier historikeren.

– I følge Helga Hernes retter begrepet statsfeminisme seg mot å beskrive en institusjonalisering av alliansen mellom staten og kvinnene. På hvilken måte kan vi tenke oss at disse betingelsene var tilstede allerede tidlig på 1900-tallet?

– Uten å gå grundig inn i Helga Hernes sin utlegning av begrepet statsfeminisme, tror jeg det kan være relevant å prøve ut også i forhold til en tidligere periode i skandinavisk politikk. Den statsfeminismen Hernes definerer for 1970- og 80-tallet bygger selvfølgelig på skandinaviske politiske tradisjoner.

Det var ikke selvsagt at bekymringen rundt ekteskapsinstitusjonen og befolkningsspørsmålet tidlig på 1900-tallet skulle bli møtt med en ekteskapsreform som var en likestillingsreform. Men det skjedde i Norden. Når den politiske løsningen som ble foreskrevet var såpass feministisk, når politikere og jurister anbefalte likestilling og selvstendiggjøring av kvinnene som botemiddel mot ekteskapets svekkede stilling, er det rimelig å se det som uttrykk for en allianse mellom staten og kvinnene. Det må bety at kvinnene hadde en viss innflytelse, og at staten hadde gevinst av å imøtekomme deres krav.

– Feministene var den gang ikke statsbyråkrater, slik de etter hvert ble på 1970-tallet, men kvinnene deltok i arbeidet med å utforme de nye ekteskapslovene og kvinnebevegelsen engasjerte seg aktivt i spørsmålet om ekteskapsreform. Dessuten inngikk kvinnebevegelsen fra 1880-årene av en allianse med innflytelsesrike menn - med mannlige feminister om du vil - om modernisering av ekteskapslovgivningen, utdyper Melby.

Ekteskapet anno 2004: fremdeles politisk

– Selv om den biologiserende kjønnsdiskursen fra tidlig på 1900-tallet virker foreldet i dag, ser man fortsatt argumenter som kobler kjønn og biologi i dagens Norge, påpeker forskeren.

– I dagens debatt om ekteskapet, er det store stridstemaet hvorvidt det skal være lov til å gifte seg med en av samme kjønn. Denne debatten forteller tydelig at ekteskapet fortsatt er en nøkkelinstitusjon for å regulere heteroseksualiteten, avslutter Kari Melby.