Lysende opposisjon

Lysmetaforen er hentet fra en artikkel om instituttets første ti år. I disse dager feirer de 50-års jubileum. Kriminologi i Norge vokste ut av et intimt samarbeid med jus og psykiatri på 1930-tallet. Den gangen var de mest opptatt av å undersøke forbryteren og hans natur (for det var som regel en han).

– Tanken var at man ved å forstå mer av forbryteren kunne finne bedre måter å kontrollere han på, mer effektive måter å straffe på, forteller Høigård. Men så gjorde sosiologien sitt inntog. I 1954 kom Vilhelm Aubert med sin avhandling om straffens sosiale funksjon. Den fikk stor innvirkning på kriminologien.

– Han rettet søkelyset mot straffeapparatet, forteller Høigård.

– Det hadde som mål å virke allmennpreventivt, det vil si at man ved å straffe de som forbrøt seg skulle forhindre at andre begikk forbrytelser. I tillegg skulle straffen forhindre at den som hadde utført en kriminell handling, forbrøt seg på nytt. Men slik fungerte det jo ikke, konstaterte Aubert.

Deretter kom de selvrapporterende kriminalitetsundersøkelsene. Et representativt utvalg av unge menn på militærsesjon ble spurt om hvilke kriminelle handlinger de hadde begått.

– Man fant at folk som hadde utført like mye kriminelle handlinger, hadde ulikt forhold til straffeapparatet. Hvilken sosial klasse den enkelte tilhørte hadde avgjørende betydning for om han eller hun ble straffet. I dag kan vi kritisere disse undersøkelsene, blant annet fordi de overlot til den enkelte å definere hva som var kriminelt.

Men de førte i hvert fall til at både forskning og politikk vendte blikket mot straffeapparatet. Den enkeltes kriminelles natur var ikke lenger det viktigste i kriminologien. Fra nå av handlet det om hvordan kriminalitet og straff er et resultat av økonomiske, sosiale og kulturelle prosesser i samfunnet. Dette er et fokus som fortsatt dominerer også i internasjonal kriminologi, sier Høigård.

Flere kvinner forbryter seg

Forbrytere er fortsatt menn. Men kvinneandelen blant dem vokser. I 1960 utgjorde kvinnene 8 prosent av de som ble siktet for forbrytelser . I 2000 var andelen kvinner steget til nærmere 16 prosent – altså en fordobling. Tallene varierer litt fra år til år, men tendensen er klar.

– Økningen i andelen kvinner som dømmes for forbrytelser er et speilbilde av kvinners økte selvstendighet. 1983 undersøkte jeg hvilke kvinner som ble siktet, dømt og fengslet. Jeg fant at det var de mest utslåtte og fattige kvinnene som ble fanget opp på denne måten. Med økt kvinnelig deltakelse på offentlige arenaer er ikke kvinners klassetilhørighet lenger i samme grad en direkte avspeiling av ektemannens eller familiens klassetilhørighet. Noen kvinner blir ledere og direktører som følge av denne utviklingen, andre rekrutteres på selvstendig grunnlag til filleproletariatet – det vil si til de fattigste og mest utslåtte i klassehierarkiet. Når andelen kvinner i filleproletariatet øker, øker også andelen kvinnelige lovbrytere, sier Høigård.

At menn likevel fortsatt utgjør 8 av 10 siktede, mener hun har sammenheng med våre forestillinger og tanker om kjønn.

– Aggressivitet, konkurranse-og risikovilje, det å være utagerende og pågående, forbindes med det mannlige. Samtidig er disse egenskapene knyttet til kriminalitet. Derfor har unge menn mindre å tape på kriminalitet enn det unge kvinner har. I enkelte miljøer gir det faktisk prestisje. Kvinners femininitet svekkes ved kriminalitet, mens menns maskulinitet kan styrkes. Også menn som straffes, kommer fra filleproletariatet. Deres kriminalitet tar ofte form av protestkriminalitet der trekk ved maskuliniteten overdrives og karikeres.

Kom med 1970-tallet

Kjønnsperspektivet kom til kriminologien med kvinnekampen på 1970-tallet og ble der, i en slik grad at enkelte kolleger kanskje opplever det som et evig mas, mener Høigård.

– Vi er et lite institutt, med mange kvinner som har et kjønnsperspektiv i sin forskning, sier hun.

– Det har nok gjort det noe enklere her enn innenfor mange andre fag. Men heller ikke her oppfattes kjønn som noe alle bør ha kompetanse på. Kjønn oppfattes raskt som en smal spesialitet, og manglende kunnskap om en av samfunnets viktigste sorteringsmekanismer oppfattes ikke som et problem.

De er mange med kjønnsperspektiv på instituttet for tida . Professor Kjersti Ericsson legger siste hånd på en bok om oppvekstvilkårene for barn av norske kvinner og tyske soldater. May-Len Skilbrei jobber med en sammenligning av prostitusjonskontroll i Norden. Marianne Brantsæter har jobbet med voldsdømte menn, og skriver nå om kulturelle representasjoner av kjønn og seksualitet.

Hedda Giertsen jobber med et prosjekt om tiltak for kvinner uten fast bopel, lang erfaring med rusmiddelbruk og som får legemiddelassistert behandling. Nina Jon jobber med doktorgradsprosjekt om sosialisering til underordnet maskulinitet, med utgangspunkt i en verneskole for gutter. Helene Gunden Opphus arbeider med kjønnskulturer i politiet, og Hans W. Kristiansen skriver om homoseksualitetens vilkår og ytringsformer i Norge fra 1920-1980.

Høigård betrakter det ikke som en tilfeldighet at Netteverk for forskning om homoseksualitet har sitt utgangspunkt på instituttet.

– Med homofil bakgrunn vet man en del om det å være skeiv og riktig på en gang. Den dobbeltheten er grei å ha med seg i møte med det som kan være skeivt også på andre måter, påpeker hun.

Prostitusjon på dagsorden

Historien til kjønnsforskningen ved instituttet viser at den har hatt gjennomslagskraft. Ett eksempel er Cecilie Høigård og Liv Finstad sin bok fra 1986 Bakgater. Om prostitusjon, penger og kjærlighet. Høigård forklarer prosjektet som et utslag av voldsom nysgjerrighet

– Mange mente prostitusjon ikke fantes i Norge på 1970-tallet, påpeker hun. Men sammen med Liv Finstad satte Høigård prostitusjon ettertrykkelig på 1980-tallets norske dagsorden. Boka nådde langt utover lesesaler og seminarrom på landets universiteter. Den ble lest av alt fra tenåringsjenter til tanter og bestemødre. Boka og spillefilmen Hard Asfalt bygger på forskningen til Høigård og Finstad.

Mer ressurser – flere forbrytelser

Hvordan har det så gått med kriminalpolitikk og kriminalitet de femti årene instituttet har eksistert? Det er satt inn mye penger og ressurser på å minske kriminaliteten. Da skulle man tro at kriminaliteten ville synke. Men slik har det ikke gått.

– Hvis man sammenligner bruken av fengsel i 1960 mot bruke av fengsel i 1999, og i tillegg kontrollerer for at befolkningen er økt i samme tidsrom, er bruken av fengsel seksdoblet på knappe førti år. Blant ungdom under 21 år er bruken av fengsel fjortendoblet, sier Høigård.

– Over tid varierer kjønn, alder og etnisitet i fangebefolkningen, påpeker hun.

– Men det som ikke varierer er de innsattes sosiale tilhørighet. På makronivå gjenskapes og reproduseres det hele tiden et filleproletariat som befolker norske fengsel.

For å forstå den sosiale kontrollen av lovbrudd, må man også forstå den sosiale kontrollen av avvik, mener Høigård. Hun tegner et bilde av det offentlige samfunnslivet der skolen, arbeidslivet og straffeapparatet har en type arbeidsdeling seg imellom.

– De unge som ikke fanges opp av skole og arbeidsliv, tar straffeapparatet seg av, sier Høigård.

Kriminalitet – et definisjonsspørsmål

Det var, og er kanskje, et uttalt mål å holde ungdom unna fengslene. Men det later til å være forskjell på det man sier og det man gjør – enten justisministeren heter Dørum, Harlem, Faremo, Valla eller Holt. Høigård forklarer det med pengebruken.

– Hvis det brukes mer penger på skole, blir det bedre skole. Hvis det brukes mer penger på helsevesen, blir det bedre helsevesen. Og hva skjer hvis det brukes mer penger på politi og domstoler? Jo, da får du ikke færre, men flere kriminelle. Halvparten av de som sitter i norske fengsel sitter for narkotikaforbrytelser og vinningskriminalitet som har direkte sammenheng med narkotika. Hvis man vil ha ned fangetallene i norske fengsel kan man gi en annen sosial mening til det å være stoffbruker. Man kan si at de er syke, i stedet for å definere dem som kriminelle. Hvordan man definerer stoffbruk, får store sosiale konsekvenser.

Selv har hun de siste årene studert graffiti. Hun har sett hvordan dette utviklet seg fra noe samfunnet betraktet som relativt likegyldig, til noe svineri som er forbudt ved lov.

– Forbudet er et resultat av medias dramaturgi, at politikerne ville vise handlekraft, at Sporveien trengte plassen til annonsering, og av at motkreftene ikke var sterke nok, mener Høigård.

Hva som er kriminelt er et definisjonsspørsmål – ikke en naturlov. Cecilie Høigård påpeker det stadig.

– Hvis du tenker over hva som virkelig har skadet deg i livet, så er det kanskje utroskap eller svik, ikke at noen stjal bilen din. Men det er det siste samfunnet bruker sine ytterste tvangshandlinger ovenfor, sier hun. Og bildet blir skjevt hvis man sammenligner andelen økonomiske forbrytere med andelen som sitter for narkotikabesittelse eller vinningskriminalitet.

– Ett segment av befolkningen har makt til å definere hva som skal straffes, og de velger å straffe de som ikke har slik makt, sier Høigård, og fortsetter:

– Kriminalitet er en sosial relasjon, det er uttrykk for egenskaper ved et makt/avmakt forhold, men det gjøres til egenskaper ved mennesker, de kriminelle.

Av og til tror beslutningstakerne på det de gjør, mener hun. Av og til tror de at de har funnet løsninger og metoder som vil fungere.

–  Men sosialt liv er ikke gjennomsiktig, sier Høigård. Noen må undersøke hvordan vedtak, tiltak og definisjoner virker.

– Noen må påpeke kjønns- og klasseforskjellene, og vise hvordan disse forsterkes i straffeapparatet. Gjengangertallene i norske fengsel er enorme. Fengsel blir en livsstil, med mye smerte og få alternative handlingsrom, påpeker Høigård.