Edda er Skandinavias eldste litterære tidsskrift – og det er vanligvis mest for skandinaviske litteraturvitere som jobber med skandinavisk litteratur. Denne gangen har de bestemt seg for å nå bredt ut – både språklig og tematisk.
For første gang kommer Edda på engelsk, og artiklene tar utgangspunkt ikke bare i skandinavisk litteratur, men også i opera, arkeologi og malekunst.
– Vi ønsker å se kroppen i et videre estetisk perspektiv enn kun det litterære, og vi vil nå ut til kjønnsforskere innenfor flere fag, sier Langås.
Myrlik
Første artikkelforfatter ut er professor Karin Sanders som tar utgangspunkt i myrlik, menneskelige levninger som har ligget i myrer i om lag to tusen år. Ikke akkurat vakre menneskelige ruiner, mener Sanders. Ikke desto mindre har de inspirert til både poesi og skulpturer. Hvilke fortellinger bærer slike to tusen år gamle lik på? Hvilke fortellinger skriver vi inn i dem i dag? Karin Sanders drøfter dette i sin artikkel.
Mannen som elsket Yngve
Hvis vi så gjør en reise 2000 år fram i tid, lander vi i Melissa Gjellstad sin artikkel om Tore Renbergs roman fra 2003: Mannen som elsket Yngve.
Romanen handler om det som skjer den 17-årige Jarle Klepp ved inngangen til 1990-tallet. Nå er Jarle 30 år, og han forteller historien om forholdet som utvikler seg mellom 17-årige Jarle og den jevngamle Yngve Lima. Jarle er i utgangspunktet kjæreste med Katrine. I hans verden er det jenter man forelsker seg i. Men møtet med Yngve endrer dette. Jarle elsker både Yngve og Katrine, men mest Yngve. Kan han vedkjenne seg det, i edru tilstand?
Homoerotisk eller homofobisk? Spør Gjellstad som er lektor ved universitetet i Seattle, Washington. Hun mener å finne tendenser til homofobi – både hos forfatter Renberg og hos hans kritikere.
I omtalen av boka og kritikkene, og i intervjuer med forfatteren underspilles den seksuelle og kroppslige tiltrekningen guttene imellom, mens tidsbildene i fortellingen og kraften i tenåringsforelskelsen, understrekes.
Romanen på sin side er imidlertid, i følge Gjellstad, både åpen og tankevekkende. Hun skriver: ”Mannen som elsket Yngve provoserer til å utforske mannlig seksualitet og maskulinitet, men den uvilje både forfatteren og kritikere viser i forhold til å håndtere disse temaene, viser tendenser til underliggende homofobi og snarere en understreking av hvit hetero-maskulinitet enn en vilje til å diskutere alternative realiteter, homoseksuelle eller andre”.
Gjellstad underbygger dette ved å presentere utvalgte sitater fra intervjuer og kritikker. For eksempel fra Ragnhild Plesners intervju med Renberg i Oslopuls. Plesner spør Renberg om hans egne seksuelle preferanser; ”Nei, dette er ikke en roman om å komme ut av skapet (…) Jeg er 180 prosent heterofil, har kone og barn. (Det) er eneste gangen Jarle forelsker seg i en gutt. Det jeg ble så fascinert av, helt forelsket i, var denne historien om at en heterofil gutt forelsker seg i en annen gutt, en gutt som står for alt det han har erklært at han er i mot, og følgene av dette. ”
Gjellstad mener Renberg i sitt svar blander personlige sannheter og fiksjonssannheter. At han opphever skillet mellom forfatter og forteller, Jarle, ved å forsikre leseren om at ingen av dem noen gang forelsker seg homoseksuelt igjen.
Hun mener han gjør det fordi det eksisterer nok homofobi, til at Renberg ikke kan risikere spekulasjoner som åpner for en alternativ lesing av teksten. Renberg legger til at han ikke kan skrive om homofili, siden han ikke kan noe om det. Følger man denne logikken, påpeker Gjellstad, må science fiction forfattere ha levd i framtida, for å kunne skrive overbevisende om den.
Likevel har Renberg altså skrevet en bok – som overbevisende nok, mener Gjellestad, skildrer en kjærlighet utenfor heterosporet. Noe enkelte kritikere strevde litt med. Som Frode Helmich Pedersen, som spør hvordan det kan være mulig at ”en gutt forelsker seg i en annen gutt uten å være homofil av den grunn. ”(…) Dette er for så vidt en interessant ide, passe liberal og eksentrisk, om enn kanskje et noe skrøpelig fundament for en hel roman (i hvert fall en på nesten fire hundre sier).”
Gjellstad på sin side, synes langt fra det er et skrøpelig fundament. Hun drøfter romanens bruk av to fortellende Jarler: En tenåring – hvis homoerotiske følelser kan bortforklares eller forsvares med hans ungdom, og en voksen mann – som ikke mottar verken sympati eller tilstås fleksibilitet – dersom det altså virkelig er han, den voksne stemmen, vi hører fortelle om homoerotiske følelser for Yngve.
Bokas tittel henspeiler på mannen som elsket Yngve, påpeker Gjellstad. Men rommet for å iscenesette kjønn fleksibelt er mindre, enn rommet for å iscenesette alder fleksibelt – derfor gjør kanskje forfatteren tryggest i å understreke sin, og Jarles, hundre og åtti prosent heteroseksualitet?