Eiendomsrett og kvinnerett

I hovedoppgaven sin studerte Ikdahl innføringen av nye lover for eiendomsrett til jord i Tanzania.

– Jorda har tradisjonelt vært disponert av familien, og fordelt etter den enkeltes behov, slik disse veksler gjennom livsløpet, forteller hun. Dette betyr at enkeltpersoner ikke hadde eiendomsrett til jord i vestlig forstand, men at de som medlemmer av en gruppe hadde bruksrett til den jorda de behøvde for å leve.

Denne bruksretten var basert på sedvane, og nesten ingen hadde papirer på at de eide et bestemt stykke jord.

Lovendring var nødvendig av to årsaker: Befolkningen i Tanzania har tradisjonelt bodd spredt, men fra slutten av 60-tallet fikk man en sosialistisk politikk med ønske om landsbyfellesskap og kollektiv produksjon.

I 1973 ble det lovpålagt å flytte til landsbyer. Men flyttingen ble ingen suksess, og politikken ble oppgitt på 80-tallet.

Mange flyttet da tilbake dit de kom fra, men der hadde ofte andre slått seg ned. Det oppsto problemer fordi det var uklart hvem som hadde rett til hvilken jord.

– Behovet for nye lover skyldtes også ønsket om å skape et marked for kjøp og salg av jord, og for muligheten til å få lån med pant i fast eiendom. Banklån kan gi mulighet til investering i for eksempel landbruksmaskiner, noe som igjen kan sette fart i utviklingen, forteller Ikdahl.

De nye lovene, The Land Act og The Village Land Act, ble vedtatt i 1999 etter en lang og grundig prosess. Lovene sier blant annet at den som eier jorda skal kunne få papirer på dette. Eiendomsretten blir dessuten først og fremst knyttet til enkeltindivider, ikke grupper eller familier.

Kjønn avgjør forhold til jord

Men hvem er det så som får papirer på at de eier jord?

– Tilknytningen til jord i Tanzania varierer avhengig av om du er mann eller kvinne, forteller juristen. I det tradisjonelle systemet arvet sønner bruksretten til jord fra sine fedre, mens kvinner fikk tilgang til jord gjennom ekteskap. Og i et system hvor slekten fordeler jord, vil ugifte og skilte kvinner kunne få tildelt jord av sin egen slektsgruppe.

– I det nye systemet vil det trolig bli flest menn som får papirer på at de eier jord. Eierskap oppnås gjennom arv, og det er oftest menn som arver. Men man kan også få eiendomsrett basert på at man er bruker av jorda, forteller Ikdahl. Da blir det viktig om ulike typer bruk blir vurdert som likeverdige.

Jordbruk for salg betraktes ofte som viktigere enn selvbergingsjordbruk, og det vanlige er at menn dyrker for salg, mens kvinner dyrker produkter som brukes i husholdningen. Så igjen kan det bli mannen som får papirer på at han eier.

– Det er for tidlig å si noe om hvordan dette vil bli i praksis i Tanzania, for gjennomføringen av de nye lovene er ikke kommet så langt. Men vi har eksempler fra Kenya hvor ektemenn har solgt jorda og flyttet til byen, mens koner og barn sitter igjen uten livsgrunnlag. Det blir også vanskeligere enn før å flytte hjem til kvinnens egen slekt, fordi det ikke lenger er noe ledig jord, slik det var før.

Når jorda er fordelt på enkeltpersoner og har en pengeverdi i tillegg til verdien som dyrkingsjord, er ikke viljen til å dele like stor som før, konstaterer Ikdahl.

Positiv effekt for noen kvinner

Men Ingunn Ikdahl mener jordreformen ikke bare er negativ for kvinner.

– Når jord blir gjenstand for kjøp og salg vil det være lettere for velstående kvinner å kjøpe egen jord, slik at de kan bli mer selvstendige, sier hun.

Dessuten har myndighetene gjort mye for å motvirke effekten av kjønnsdiskriminering i implementeringen av de nye lovene. Lovene tar utgangspunkt i sedvane, som kan variere fra område til område.

Samtidig understrekes det at dersom sedvaneloven diskriminerer kvinner, skal den ikke legges vekt på. Dette betyr i teorien at kvinner kan gå til domstolen og kreve arverett på lik linje med sine brødre – selv om det i praksis kan være vanskelig å gå imot familiens vilje på denne måten.

Myndighetene har også satt krav til kjønnslikevekt i de tradisjonelle landsbyrådene.

– Disse rådene får fortsatt lov til å ta avgjørelser som respekteres av staten, men bare dersom minst 3 av 7 medlemmer er kvinner, forteller Ikdahl. Dermed styrkes kvinnenes innflytelse på lokalnivå. Ikdahl påpeker at en fattig stat som Tanzania har begrensede muligheter til å tvinge gjennom store samfunnsendringer på kort tid.

– Tvang kan dessuten gi mye motstand. Men myndighetene dytter i retning av likestilling ved hjelp av eksisterende samfunnsinstitusjoner, noe som forhåpentligvis på sikt vil bedre kvinnenes stilling, sier juristen. En annen tendens som kan gi flere kvinner jord, er at stadig flere menn søker seg til byene på jakt etter arbeid. Døtrene blir igjen for å ta seg av aldrende foreldre, og stadig flere fedre ønsker derfor at døtrene skal arve jorda.

Advarer mot økt fattigdom

Andre deler av jordreformen er mer bekymringsfull.

– Om man sulter eller er syk, tar man opp lån for å overleve, ikke for å investere. Det er selvsagt vanskelig å si hvordan utviklingen i Tanzania vil bli, siden jordreformen nylig er iverksatt, sier Ikdahl. Men hun mener det er en fare for at en del fattige vil selge jorda, eller miste den på grunn av mislighold av lån, og at jord dermed samles på færre hender.

I et land hvor 80-90 prosent av innbyggerne lever av jordbruk, er det helt ødeleggende å miste jorda. Det finnes heller ikke noe statlig støtteapparat for jordløse.

– Det er få jobber i byene, og for kvinner kan den eneste utveien være prostitusjon, sier juristen, som forteller at det finnes eksempler på at kvinner prostituerer seg for en periode, for deretter å reise hjem og kjøpe jord. Resultatet er at de øker sin status, fordi jord gir status. Men Tanzania har høye aidstall, og kvinnene er ofte smittet av HIV.

Universelle menneskerettigheter?

Et tema i diskusjonen om gjennomføring av menneskerettigheter er hvorvidt de er basert på vestlige idealer, og derfor ikke uten videre kan overføres til andre deler av verden.

– Mitt personlige standpunkt er at idéen om at alle mennesker skal behandles med respekt, integritet, verdighet og likhet har universell karakter. Selv om den språklige utformingen er vestlig, mener jeg idealene er allmenngyldige, sier Ikdahl, og fortsetter:

– Den juridiske begrunnelsen for at menneskerettighetene skal gjelde i for eksempel Tanzania, er at staten har skrevet under på dem. Dermed har den også anerkjent dem, og forpliktet seg til å etterleve dem.

Juristen forteller at det finnes en regional konvensjon for menneskerettigheter i Afrika, som søker en afrikansk tilpasning av rettighetene. I denne handler det ikke kun om individets rettigheter, men også om individets plikter i forhold til familien og samfunnet. Til denne konvensjonen er det nylig vedtatt en tilleggsprotokoll som særlig behandler kvinners rettigheter. Her tar man opp flerkoneri, et fenomen som ikke er nevnt i den opprinnelige konvensjonen.

– Her sies det at selv om monogami bør foretrekkes som ekteskapspraksis, må man ta i betraktning den realiteten som er i dag, at flerkoneri eksisterer, og sikre kvinners stilling også innen polygame forhold. Å innføre et forbud kan slå uheldig ut for dem som er kone nummer to. Både de og barna deres kan brått komme til å stå uten rettigheter, påpeker Ikdahl. Dette betyr at selv om det skal jobbes i retning av likestillingsidealer slik de framkommer i menneskerettighetene, må individenes rettigheter sikres underveis. De universelle rettighetene må gjennomføres med hensyn til den lokale virkelighet.

Eiendomsrett i menneskerett

Ingunn Ikdahl forteller at flere av menneskerettighetsartiklene berører eiendomsretten. For det første er det regelen som sier at staten ikke bare vilkårlig kan ta eiendom fra de individene som har rettigheter til den.

– Men der kommer den juridiske vurderingen inn: hva vil det si å ha en rettighet? Handler det om sedvane? Eller handler det om at man har papirer på at man eier? spør juristen. En annen relevant artikkel er retten til en ’adekvat levestandard’, noe som innebærer rett til en passende bolig og nok mat.

– Dette er noe som brytes i mange land. Men ved å skrive under på menneskerettighetserklæringen har staten lovet at den ikke skal gjøre noe som forverrer situasjonen for individene, og at den skal ta hensyn til de som er mest sårbare fra før, påpeker Ikdahl, og fortsetter:

– Og staten skal sørge for at det er like bra – eller like ille – for kvinner og menn.

I Tanzania er tilgang på jord grunnleggende for overlevelse, og landet har forpliktet seg til å følge menneskerettighetene. Dette innebærer at når myndighetene setter i gang jordreformer, har de plikt til å sørge for at reformene ikke forverrer situasjonen for svake grupper og for kvinner. Og det er ikke nok at lovene ser kjønnsnøytrale ut: staten plikter også å fjerne indirekte diskriminering. Dette innebærer at lovene må ta hensyn til at kvinner og menn kan ha forskjellige livsløp.

Norges ansvar

– Norge og de fleste andre giverland har et konsept om at utviklingssamarbeid skal være ”menneskerettsbasert”, det vil si at alle typer prosjekter skal vurderes i forhold til om de fremmer menneskerettighetene. Store penger går inn i bistandsarbeid, og de følges ofte av krav i forhold til mottakerlandets bruk at dem.

Men menneskerettighetene er som andre lovverk gjenstand for skjønn og vurderinger. Derfor er det viktig med kunnskap om hvordan lokale forhold skiller seg fra norsk og europeisk virkelighet, og hvordan de løsninger vi foreslår vil virke i ulike sammenhenger, påpeker juristen.

Ikdahl mener det er viktig at jurister befatter seg med menneskerettighetsproblematikk også utenfor Norges grenser.

– I fattige land spiller utviklingsarbeid en stor rolle. Som giverland har Norge stor makt til å påvirke situasjonen, og med dette følger stort ansvar.

Vi må reflektere nøye over hva vi setter i gang, og mulige konsekvenser av prosjektene. Vi må tenke både på makroøkonomi og på hvordan utviklingen påvirker enkeltmennesker, avslutter Ingunn Ikdahl.