Drapsmaskin – men mest mor

– I Kill Bill er ingen sterkere og tøffere enn hovedpersonen: ”The Bride”. Hun slår seg bokstavelig talt ut av egne begrensninger. – Men, legger Gjelsvik til, – også denne filmen går i morsfella. For ”The Bride” er først og fremst mor, og det er morsidentiteten som driver henne.

I en klassisk sluttscene gjenforenes hun med datteren, reiser inn i solnedgangen sammen med henne – og slutter å drepe. Slutt-teksten slår fast: ”The lioness has rejoined her cub and all is right in the jungle”.

Dødelig og skremmende – ja visst, men altså drevet at morsinstinkt og omsorg for avkommet.

– Tidligere i filmen forteller ”The Bride” at hun liker å drepe. Og var det ikke dette som gjorde henne potensielt progressiv? spør Gjelsvik.

– Jeg er usikker på om sverd og slag i denne filmen knuser patriarkatet.

Fiksjonsfilm og vold

Anne Gjelsvik disputerte nylig ved NTNU, med en avhandling om fiksjonsvoldens etiske betydninger. Hennes studie tar for seg filmkritikeres vurderinger av vold i amerikansk fiksjonsfilm.

Hun drøfter blant annet om fiksjonsfilm kan vurderes ut fra etiske kriterier. Om det er mulig å skille mellom etisk akseptable og etisk problematiske voldsuttrykk, og hvilken betydning fiksjonen har for publikum og samfunnet som helhet. Fiksjonsvoldens etiske betydninger i Kill Bill, med særlig henblikk på kjønn, var tema for hennes prøveforelesning ved disputasen.

Kill Bill

La oss derfor først kort repetere fortellingen i Quentin Tarantinos to filmer Kill Bill 1 og 2: Bill skyter sin tidligere kjæreste, som er gravid med hans barn, i det hun er i ferd med å gifte seg med en annen mann. ”The Bride” dør imidlertid ikke.

Etter fire år i koma våkner hun, fast bestemt på å hevne seg på alle involverte. Hun tror at barnet er dødt. Men finner etter hvert ut at datteren lever, og er hos Bill. ”The Bride” dreper Bill og tar barnet med seg. Men før vi kommer så langt følger en lang opptreningsperiode, diverse slåsskamper og voldsscener, blant annet en spektakulær episode der ”The Bride” alene dreper nesten hundre mennesker.

– I Kill Bill har en kvinne rollen vi er vant til å se en mann i, sier Gjelsvik.

– Noe som bidrar til å legitimere en fortelling vi ellers ville tatt klar avstand fra. Det er vanskelig å tenke seg en mann i brudens sted. En mannlig helt som dreper barnets mor og tar med seg barnet er umulig i en film ment for et bredt publikum.

Når en kvinne velger vold som strategi                                   

Gjelsvik mener kvinnerollen bidrar til å gjøre volden ekstra tydelig.

– Når en kvinne er voldsutøveren, blir volden tydelig på en annen måte enn når en mann utøver vold. En film som Thelma og Louise, ble av mange beskrevet som svært voldelig. Likevel er det bare ett drap i denne filmen, der en kvinne dreper en mannlig overgriper. Det er mindre vold enn i de fleste filmer med lignende handling og mannlige helter.

Hevnmotivet i Kill Bill, Hollywoods kanskje fremste eksempel på legitimering av vold, tydeliggjøres ved at det er en kvinne som velger hevnen. Kanskje har filmskaperen derfor et ekstra behov for å begrunne og rettferdiggjøre valget. Noe han altså gjør ved å fokusere på kvinnens morsidentitet. Slik gjør Kill Bill minst to ting på en gang: den både utfordrer og bekrefter kjønnsstereotypier.

Behovet for kvinnelige helter

– Feministisk filmteori er tradisjonelt opptatt av kvinners begrensede rollerepertoar på film. Kvinneroller er ofte passive, og det er fortsatt langt mellom de kvinnelige heltene. Derfor mener mange at det er behov for tøffe, sjølstendige og agerende kvinner som ”The Bride”, sier Gjelsvik.

”The Bride” er langt fra passiv og myk. Hun synliggjør tvert om en del klassisk maskuline egenskaper, som når hun konfronterer en kvinne hun dreper med følgende replikk: ”Det er nåde, barmhjertighet og tilgivelse jeg mangler, ikke rasjonalitet”. ”The Bride” er både fysisk og mentalt sterk. Hun kan kung fu, fekte og skyte – samtidig er hun flørtende og omsorgsfull.

– Slik sett er hun er et eksempel på heltinner som utfordrer de snevre kategoriene maskulinitet og femininitet. Gjennom en visualisering av kvinnelig styrke er hun et potensielt feministisk ikon, mener Gjelsvik.

Subjektive kriterier

Utgangspunktet for Gjelsviks avhandling er filmkritikeres behandling av og reaksjoner på vold i fiksjonsfilm.

– Voldsframstillingene i moderne underholdningsfilm utfordrer kritikerne på flere måter, fastslår hun.

– Etiske og estetiske kriterier framstår i flere tilfeller som motsetninger. Hvordan skal man bedømme en film som i stil og form er glitrende, men som har et innhold som både er ekkelt og etisk betenkelig? Gjelsvik fant at kritikerne vektlegger om volden er nødvendig for handlingen, eller om den er spekulativ. Men dette reiser et nytt spørsmål – for når er volden spekulativ og når er den nødvendig?

Både skriftlig og i intervjuer med Gjelsvik, begrunner filmkritikerne sitt syn på vold i ulike filmer, med de følelser volden vekker i dem selv.

– Kritikerne bruker subjektive kriterier og avviser filmer som trår over deres personlige grenser med hensyn til voldsbruk. De reagerer mot skildringer de selv opplever som kroppslig og følelsesmessig ubehagelige. Hva som er spekulativt og hva som er nødvendig blir dermed subjektivt, fastslår Gjelsvik.

Følelser – en bru mellom fiksjon og virkelighet

Gjelsvik viser til at debatter om vold i fiksjonsfilm ofte er polarisert: i det ene hjørnet de som mener vold på film skaper vold i virkeligheten. De som argumenterer for objektive, absolutte og uavhengige normer og verdier. I det andre hjørnet de som mener vold i fiksjonsfilm kun er på liksom og at det derfor har liten betydning for virkelige menneskers liv. Der er også de som mener estetikk går foran etikk.

Selv mener Gjelsvik at etiske vurderinger av fiksjonsfilm både er legitime og nødvendige. Samtidig ønsker hun å unngå det rent subjektive og forenklede. Hun vil ikke moralisere, men argumenterer for en moralsk posisjon som er åpen og drøftende.

– Jeg mener ikke film er farlig fordi den skaper vold. Samtidig mener jeg film er med på å skape og forme de verdiene vi som publikum innehar, ikke gjennom en enkel og strømlinjeformet påvirkning, men i et samspill. Film, også underholdningsfilm, har betydning. Film er ikke bare eventyr – og hvis den er lek, er det viktig å ha i mente at det knapt finnes noe mer alvorlig enn lek, sier hun.

– Vi reagerer følelsesmessig på film, sier Gjelsvik, og viser til litteraturteoretikeren Kendall Walton som mener forbindelsen mellom fiksjonens verden og vår verden først og fremst er psykologisk. Og at denne forbindelsen er tettere når det gjelder moralske prinsipper enn for eksempel fysiske lover. Vi tror ikke det er mulig for et menneske å henge i taket eller drepe hundre mennesker. Likevel kan vi tro på og vurdere fiksjonskarakterer som om de hadde blod i årene, følelser og moralske valg.

– Vi må se og ta inn over oss det ambivalente i å bli underholdt av kyniske, men noen ganger vakre, voldsscener. Denne ambivalensen bør drøftes i et etisk perspektiv, fordi det bidrar til økt innsikt både i film og tilskuer.

At vi liker overskridende representasjoner, gjør oss ikke automatisk til umoralske vesener, men det er heller ikke uten betydning. Selv om man lar seg underholde, kan man etterpå diskutere og reflektere over hvilke verdier som er på spill i denne leken, understreker Gjelsvik.

En hverdagslig sak

– Den voldelige strategien kvinnene velger i filmer som Kill Bill og Thelma og Louise, er tydelig og eksplisitt, samtidig som den problematiseres. Dermed vekker den også følelser, potensiell etisk motstand og debatt. Til sammenligning er det mer usynlig, det vil si ikke problematisert, når James Bond hevner seg, påpeker Anne Gjelsvik.

Hun mener den manglende problematiseringen av vold i filmer som James Bond, alminneliggjør vold som løsning på problemer.

– Volden i filmer som Kill Bill oppleves ubehagelig. Når det gjør vondt, når det er kvalmt, når du kjenner væsker i munnen eller spennet i musklene, føler du på kroppen erkjennelsen av at vold gjør vond. Derfor provoserer denne volden, og vi reagerer med følelsesmessig motstand. Det som er ubehagelig er ikke kult, sier Gjelsvik. Slik sett mener hun James Bond med drap som en hverdagslig sak, kan gjøre større skade enn ”The Bride”.

Avindividualisering

Likevel mener hun de eksplisitte voldsscenene i Kill Bill er etisk problematiske.

– I scenen der ”The Bride” dreper nesten hundre mennesker, anonymiseres de drepte. Volden avindividualiseres. I tillegg er det hele iscenesatt og filmet slik at volden framstår som et koreografisk element. Brutaliteten forsvinner. At dette er et svært utbredt fenomen i fiksjonsfilm, gjør det ikke mindre kritikkverdig.

Gjelsvik framhever Seven som eksempel på en film som ikke reduserer den menneskelige lidelsen. I Seven møter vi en seriemorder som dreper mennesker han mener har syndet: ett menneske for hver av de syv dødssyndene.

– Denne filmen tematiserer lidelsen gjennom sterkt fokus på ofrene for volden, mener Gjelsvik, som i sin avhandling har konsentrert seg om filmer som er ambivalente – der vold både kan betraktes og diskuteres fra en etisk og en estetisk synsvinkel.