Små opprør

 – Mange snakker om etniske minoritetsjenter, men få snakker med dem, påpeker Nøhr Larsen. Det har hun gjort sitt for å forandre. Gjennom flere år har hun intervjuet etniske minoritetsjenter i alderen 12 til 25 år.

I tillegg har hun intervjuet lærere, ungdomsklubbledere, rådgivere, sosionomer og andre som jobber med dem. Hun er opptatt av å nyansere forestillinger om absolutte valg.

– Noen minoritetskvinner som står fram i media har tatt et valg; de har brutt med sin familie og kultur. De har gjort opprør. Dette bidrar til å skape et bilde av at etniske minoritetsjenter er nødt til å velge, og det gjør at mange ikke tror på dialog. Men flere av jentene jeg intervjuet har gått i dialog med sine foreldre, og opplevd at det har nyttet, sier Marianne Nøhr Larsen.

Men er det mulig og tilrådelige å forhandle med kulturer og tradisjoner som også Nøhr Larsen betegner som hierarkiske og patriarkalske?

– For noen er det umulig. Men vi kan ikke ha som utgangspunkt er at det er umulig, da stenger vi av for muligheter som kan eksistere, påpeker hun.

Det verst tenkelige

– Noen av jentene jeg intervjuet tror at de ikke får lov til å delta på fritidsaktiviteter som speider eller ungdomsklubb. Men så spør de foreldrene, og mange får da lov. Noen tror at de kommer til å bli gift med en mann som foreldrene har plukket ut, men de har ikke spurt foreldrene sine om det virkelig forholder seg slik.

Marianne Nøhr Larsen mener mange etniske minoritetsjenter har overdrevne forestillinger om hva en eventuell konfrontasjon vil koste.

– Forestillingene bygger på fortellinger de får fra media, men også gjennom historier i nærmiljøet, sier Nøhr Larsen, og legger til:

– Et brudd med familien er det verste jentene kan forestille seg. Derfor dytter de utfordringene foran seg og unngår å ta opp vanskelige ting. Og når dialogen mangler, kan selv mindre konflikter utarte til store drama. Ofte er det ikke foreldrenes kultur som står i veien for jentene og for integrasjon. Det er mangelen på dialog.

Begrepet de små opprør, betegner etniske minoritetsjenters arbeid med å finne fram til og kombinere de muligheter de har.

– Å få med seg ”det beste fra to kulturer” er slett ikke enkelt. Det krever kompromisser. Dersom du får til en ting, må du kanskje ofre noe annet, sier Nøhr Larsen. Hun mener det særlig er her jentene trenger støtte.

– Hvis vi kan tilby dem støtte slik at de selv kan løse problemene, vil de fleste kriser kunne kveles i oppløpet – av jentene selv. Å tilby jentene en aktiv forhandlerrolle framfor en passiv offerrolle, er hovedveien til integrasjon.

Foreldres fordommer                                                                    

De fleste foreldre vil integrasjon for barna, mener Nøhr Larsen.

– Foreldrene tror ikke lenger at de vil returnere til hjemlandet og ta barna med seg. Men de er opptatt av at de valgene barna gjør skal være innenfor visse rammer, slik at de ikke utsettes for sladder. Noen familier er forstokkede og lever i fortida, men i mange andre familier finnes konstruktive muligheter. Det er viktig å ikke overse disse.

Marianne Nøhr Larsen er opptatt av at foreldre også har et stort ansvar for å få til dialog.

– Foreldrene har et ansvar for å gå i dialog med egne barm, med hverandre og med samfunnet de er del av. Det er nødvendig for å korrigere og nyansere deres forestillinger om hva som møter de unge utenfor hjemmet. Ofte er foreldrene redde for at jentene deres skal bli ”for danske”, og de kan ha både feilaktige og entydige bilder av det danske samfunnet. Alle fordommene som eksisterer, både blant etniske dansker og i etniske minoriterer, viser hvor lite vi snakker med hverandre.

Frirom

I den nye boka skriver Nøhr Larsen mye om behovet for frirom, det hun kaller ”gode pigerum”.

– Mange har bruk for ro og rammer til å finne orden og mening i forvirringen. De har behov for å komme litt vekk fra foreldre, søsken og plikter hjemme. Noen har bruk for andre voksne å snakke med, eller de vil prøve noe av det andre unge prøver, sier hun.

Ofte oppsøker ikke unge etniske minoritetsjenter vanlige ungdoms- eller fritidsklubber. Kanskje får de ikke lov, eller kanskje er det ikke dette de behøver.

– De siste 5-7 årene har det dukket om flere tilbud som kun er for jenter, og som spesifikt retter seg mot minoritetsjenter, forteller Nøhr Larsen. ”Pigeprosjektene” er forskjellige: I noen ungdomsklubber er det skapt egne jenterom. Enkelte lokale bibliotek arrangerer workshops og annet for faste jentegrupper. Noen skoler lager jenteklasser. I tillegg finnes det rene jenteklubber, noen kommunale, andre privatfinansierte. Her møtes jentene til aktiviteter, alt fra å sy, drive med drama og lage postkort – til å prate, diskutere, chatte og høre på musikk. De kan få leksehjelp, dra på utflukter, lytte til foredrag, delta i dialog og debatt.

– De er glade for å ha et rom der de kan stille spørsmål de kanskje ikke tør stille på skolen, og for mulighet til informasjon om samfunnet og egne muligheter –noe de ofte ikke har med seg hjemmefra, sier antropologen.

– Jentegrupper og klubber fungerer som åpne vinduer til det danske samfunnet. Her kan de kikke ut på det danske, samtidig som de befinner seg innenfor rammer som familien godtar, understreker Nøhr Larsen. Utfordringen er at jenteprosjektene ofte ikke varer. De nedlegges av mangel på ressurser, eller fordi de voksne ildsjelene slites ut.

– Når ett prosjekt tar slutt, forsvinner mye kunnskap og erfaringer, påpeker Nøhr Larsen. Hun mener det bør satses mer på slike tiltak og på nettverk som tar vare på kunnskapen.

24-årsreglen

For jenteprosjekter står sjelden øverst på politikernes handlingsplaner. Det kan synes både enklere og mer handlekraftig å ty til nye lover og regler, for eksempel slike som skal redde jenter fra uønskede og påtvungne ekteskap.

1.juli 2002 innførte danske myndigheter den såkalte 24-årsregelen. Den innebærer at en ektefelle først får komme til landet når begge parter er fylt 24 år, og når det ikke hersker tvil om at ekteskapet er inngått frivillig.

– Noen jenter er hjulpet av denne loven. Den gir dem og foreldrene deres tid. Men rent generelt opplever jentene jeg har intervjuet at regelen er svært diskriminerende. De ser seg selv som offer for en regel, som sies å ville deres beste. De opplever at loven forskjellsbehandler og at det er ydmykende å måtte redegjøre for hvordan de traff mannen de ønsker å gifte seg med. I mange tilfeller hindrer loven unge par å være sammen i Danmark, påpeker Nøhr Larsen.

Hun mener ett tvangsekteskap er ett for mye. Samtidig er ett samliv som undertrykkes av regjeringens forsøk på å sette grenser for kjærlighet også ett for mye.

– Menneskerettigheter handler blant annet om likeverd, understreker antropologen.

– I de tilfellene hvor foreldrene virkelig står hardt på at jenta skal giftes bort, mot hennes egen vilje, sender de henne bare til Iran eller til Sverige, og sørger for at ekteskapet inngås der. De som virkelig vil, finner måter å omgå regelverket på, understreker Nøhr Larsen.

– For meg er det viktigere å identifisere og forstå de visjoner jentene selv har om ekteskap. Mange er lei av at det settes likhetstegn mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Arrangerte ekteskap innebærer ofte at foreldre og barn samarbeider om å finne den rette, noe som også kan innebære at det kommende ekteparet er forelsket i hverandre.

Kultur – ikke bestandig, men foranderlig

Nøhr Larsen forteller at jentene er oppdratt til å se seg selv som del av en større sammenheng.

– Familietilknytningen og ansvar for andre, er sentrale verdier for dem, sier hun, og definerer dette som en kollektivistisk livsforståelse, til forskjell fra den individualistiske - som etniske dansker stort sett er oppdratt til. Men bildet er ikke entydig.

– At barn strever etter å leve opp til foreldrenes forventninger, sees gjerne som del av et kollektivistisk verdisett. Samtidig er foreldrenes anerkjennelse viktig, også for barn oppdratt innenfor en individualistisk forståelse. Ofte står verdisettene ikke i motsetning til hverandre, men opererer side ved side, og særlig de unge fra etniske minoriteter navigerer mellom de forskjellige verdisettene. De er ikke enten individualistiske eller kollektive, men noe midt imellom.

– Det nytter ikke å lage for firkantede kulturkategorier. Det er ikke bastante skiller mellom dansker på den ene siden og innvandrere på den andre, sier Marianne Nøhr Larsen. Hun mener kultur handler om relasjoner, at det oppstår i møtet mellom mennesker. Derfor er kultur ikke noe bestandig og fast, men i stadig forhandling, forvandling og forandring.

– Kultur er noe mennesker skaper, ikke noe de bare bærer med seg, understreker hun.

Vi vil dem bare godt – men...

Marianne Nøhr Larsen er kritisk til bildet som tegnes av etniske minoritetsjenter og kvinner i media.

– I Danmark skriver media primært om etniske minoritetsjenter når de har problemer. Slik framstår jentene først og fremst som offer – for familie, tradisjon og religion. Flere av jentene jeg har intervjuet understreker at de ikke kjenner seg igjen i dette offerbildet.

– Vi vil dem bare godt, understreker hun.

– Vi er ivrige etter å vise fram hvor langt kvinnefrigjøringen er kommet hos oss. Men så er det jo ikke sikkert at jentene velger å bruke rettighetene akkurat slik vi tror. Vi skal ikke la være å blande oss i kultur, og vi skal ikke overse problemer. Men vi skal møte jentene og problemene der de er, og ikke der vi tror de er.

I boken De små oprør. Tanker og metoder i arbejdet med minoritetspiger kobler hun teori med praksis – til bruk for fagfolk og andre som mener de har nytte av det.