Med forskjeller i bagasjen

– Likhet oppfattes gjerne som avgjørende for en vellykket pardannelse, sier Røthing. Hun har snakket med ni heteroseksuelle par der den ene er såkalt personlig kristen, mens den andre er såkalt ikke-kristen.

Gjennom individuelle intervjuer utforsker hun hvordan parene håndterer motsetninger, forhandler når de er uenige, hvordan de skaper et ”vi” og på hvilke måter forventninger og forståelser av kjønn har betydninger for forhandlingene.

Ulike og like

Utgangspunktet for samtalene var trosrelaterte forskjeller.

– I en del religiøse miljøer, også de kristne, finnes oppfatninger om at en ikke-troende ektefelle er dårlig parti. Man antar at den troende i et slik ekteskap kan risikere å gli bort fra Gud, forteller Røthing. I parene hun intervjuet er det tydelige forskjeller i partenes forhold til kristen tro og kirkelige aktiviteter.

– Men informantenes fortellinger viser tydelig at de ikke fant seg til rette med entydige kategorier som ”kristen” versus ”ikke-kristen”. De var opptatt av å utfordre kategoriene eller gi dem nytt innhold, slik at det ga bedre mening med tanke på forskjellene og likhetene mellom dem, sier Røthing.

Likheter

Parene har ulike strategier, mer eller mindre reflekterte ”grep”, for å etablere og opprettholde parforholdene sine. En slik strategi er å skape likhet.

– Flere understreker at de har like verdier som sin partner, selv om de ikke deler tro. For andre er det viktig å vektlegge indre likhet som evne til å kommunisere og humoristisk sans, eller det kan være at de er like ambisiøse i forhold til karriere, forteller Åse Røthing.

– Men likhet er ikke nødvendigvis noe som er der i utgangspunktet, det kan også skapes eller konstrueres, for eksempel gjennom å utvikle eller diskutere seg fram til felles holdninger til kirkelige tradisjoner eller teologiske spørsmål. Flere av de såkalt ikke-kristne informantene var opptatt av å framheve at de trodde på Gud, selv om de ikke ville kalle seg ”personlig kristen”. Jeg går ut i fra at hvis de hadde vært sammen med en annen såkalt ikke-kristen, ville det neppe vært så viktig for ham eller henne å definere seg selv i forhold til kristendom og tro, sier hun.

Forskjeller

En annen strategi handler om å framheve positive forskjeller. Mange av de såkalt personlige kristne var opptatt av å understreke at de var forskjellige fra andre kristne, først og fremst konservative kristne, for eksempel når det gjaldt syn på homofili eller sex før ekteskapet.

– På den måten framstår de som positivt forskjellige fra andre kristne. Flere mente også at det var positivt for dem å ha en partner som ikke var kristen, fordi det ga dem nye impulser, utfordringer og perspektiver. Slik framstår en ikke kristen partner som et positivt alternativ til en kristen partner. Ei av informantene synes partneren er passelig annerledes enn andre såkalt ikke-kristne, fordi han tross alt tror på Gud, samtidig som hun sammen med ham får del i all den ikke-kristne moroa, til forskjell fra da hun var sammen med det hun kaller A4-kristne og ”hot-hot”-kristne menn, forteller Røthing.

Sted og tid

En tredje strategi handler om hjemme kontra ute.

– Her blir hjemme konstruert som koselig, trygt og godt, et sted der forskjeller ikke skal gjøre det utrygt og trivelig. Mens forskjeller kan praktiseres ”ute”, påpeker Røthing. Ett eksempel er den ikke-kristne mannen som kan ha på seg en t-skjorte med såkalt ”satanistiske” motiver når han går på konsert, men som ikke får lov av den kristne samboeren å ha den på seg hjemme.

– Dette kan tolkes som at parforholdet lettere kan organiseres og opprettholdes når likheter og forskjeller holdes separat, sier Røthing.

Tid er et annet element.

– Fortid, nåtid og framtid anvendes for å forklare og fortolke forskjeller, likheter, forhandlinger og utfordringer. Bakgrunn og fortid kan anvendes for å skape likhet i nåtid. Ett eksempel er kvinnen som framhever sine erfaringer med ”vanlig” ungdomsfesting i årene før hun ble aktiv kristen. Dette er erfaringer som ligger langt tilbake i tid men som ligner de mannen hadde i sin tenårings- og studietid, og hun etablerer dette som et felles referansepunkt for å skape forståelse mellom partene i dag, påpeker Åse Røthing.

Flere par mener de var forskjellige før, men at de er mer like nå. Men i to av parene har forholdet slått sprekker. De framhever tvert i mot at de var like og forsto hverandre før, mens i dag er ting vanskelig fordi forskjeller knyttet til tro gjør det vanskelig å forstå og respektere hverandre.

Menn fra Mars – kvinner fra Venus?

Kvinnene og mennene legger vekt på å framstille seg som likestilte aktører i parforholdet. Samtidig gir mange av informantene uttrykk for oppfatninger i tråd med bøker som Menn er fra mars, kvinner er fra Venus, nemlig at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige.

– I ett og samme intervju kan likhet omtales som et selvsagt ideal, samtidig som kjønnet forskjellighet snakkes om som en like selvsagt realitet, sier Røthing.

– Min tolkning er at informantene i liten grad tenker over at likestilling og likhet på den ene siden – og forestillinger om kjønnsforskjeller på den andre, kan stå i motsetning til hverandre. Dermed utfordres heller ikke forestillingene om såkalte naturlige kjønnsforskjeller. Men jeg oppfatter forestillingen om naturgitte forskjeller som et uidentifisert uromoment i informantenes forsøk på å skape vellykkede, senmoderne, heteroseksuelle parforhold.

Når kjønn ikke er tilgjengelig

Røthing viser i boken hvordan informantenes fortellinger og forhandlinger kan tolkes i lys av forventninger og forestillinger knyttet til kjønn. Men i intervjuene er det også eksempler på fortellinger som ikke uten videre svarer til tradisjonelle forestillinger om kjønn: som paret der han beskrives som emosjonell, mens hun er rasjonell og løsningsorientert, paret der han gjerne vil gifte seg mens hun vil fortsette som samboer, og paret der det vanlige er at hun får det som hun vil.

– Når de forstår og forklarer seg selv på måter som ikke uten videre sammenfaller med utbredte forestillinger om kjønn, så forsvinner gjerne kjønn ut av fortellingen, sier Røthing. Da søker de ikke forklaringer og forståelser i kjønn, men i ulike modeller for konflikthåndtering, i ulike personligheter, i ulike forhold til tro, eller forsøkene på å forklare stopper opp.

– Jeg tolker disse ”kjønnløse” fortellingene som et uttrykk for mangel på språk. Det finnes få etablerte bilder, forestillinger eller fortellinger som sier at det er ”typisk” kvinnelig å argumentere rasjonelt, eller at det er mannlig å søke tryggheten i et ekteskap, påpeker Røthing.

I tråd med forventningene

– Vi forteller oss selv i tråd med de forventninger og fortellinger som finnes, og slik reproduseres vante forestillinger. Dagens forståelse av kjønn er fortsatt knyttet til en tokjønnsmodell, der det ligger implisitt at kvinner og menn er forskjellige, og der heteroseksualitet tas som en selvfølge, sier kjønnsforskeren.

– Studier som den jeg har gjort, har gang på gang pekt på at kjønn ikke har naturgitte betydninger, men tilskrives mening og betydning i sosiale sammenhenger.

– Det er jo også tydelig i samfunnet i sin alminnelighet. Ser vi oss bare noen tiår tilbake, var forventningene til kvinner og menn ganske annerledes enn i dag. Jeg tror det ville være befriende hvis vi ikke lenger tenkte i kategorier av to ulike kjønn. Det ville åpne for flere muligheter. De aller fleste har erfart at det ikke er så enkelt som at noe er kvinnelig og noe er mannlig. Alle kjenner noen som ikke passer til disse forestillingene. Ofte blir de forstått som unntak, men de viser fram muligheter som er tilgjengelige for flere.

Start og mål

Boka er blitt til etter en bearbeiding av Åse Røthings doktoravhandling, der utgangspunktet var trosforskjeller og betydninger av kjønn. I omarbeidingen til bok har hun tonet ned det trosspesifikke og lagt vekt på å drøfte forhandlingssituasjoner som kan ha paralleller også i andre typer par.

– Bokas råde tråd er hvilke betydninger forestillinger og forventninger knyttet til kjønn og heteroseksualitet har for informantenes fortellinger og forhandlinger, sier Røthing, og fortsetter:

– Parene er nødt til å rokke ved kategoriseringen av tro for å passe for hverandre. Når det gjelder kjønn har de ikke vært nødt til å rokke ved kategoriene på samme måte. Men både kjønn og tro framtrer i intervjuene som sosiale fenomener som skapes og gjøres i sosiale sammenhenger. Begge deler er knyttet til forestillinger om praksiser, indre følelser og identitet/selvbetegnelse. Hvis vi ønsker å endre hvordan kjønn skapes i heteroseksuelle parforhold, må vi rokke ved forestillingene parene bygges på. På tilsvarende måte som troskategorier ble rokket og omtolket i disse parene, er det mulig å tenke seg at kategorier for kjønn og seksualitet kan utfordres slik at det ikke er forutsigbart hva kategoriene viser til.