Klasserommets mange kjønn

I 1992 fikk Susanne V. Knudsen en stilling i litteraturpedagogikk ved Danmarks Lærerhøjskole. For å lære mer om hva som foregikk i klasserommene oppsøkte hun flere grunnskoler for å observere danskundervisningen.

Hun ble interessert i hvordan kjønn manifesterte seg i undervisningssituasjonen, og i årene 1995-2001 fulgte hun tre klasser ved ulike barneskoler med dette som fokus.

Hun opplevde at hårklipp og klær hos barna ikke ga noe entydig svar på om de var gutter eller jenter, og elevene oppførte seg heller ikke i tråd med den tradisjonelle beskrivelsen av barn i skolen.

Tidligere skoleforskning beskriver ofte jenter som stille, lyttende, flittige, fnisete, gode på venninnerelasjoner og som et sosialt element i klassen. Guttene på sin side er aktive, utfordrende, høylytte, kroppslige, kreative, klovneaktige, faglig vitende og de snakker gjerne i plenum heller enn å skrive og lese.

– Den dominerende fortellingen om gutter i klasserommet er at de enten er meget intelligente eller meget svake faglig sett, mens jenter flyter et sted midt i mellom, mener Knudsen.

 Paradokser

– Vi har det paradokset som kjønnsforskere at vi klistrer kjønn på alle observasjoner, og slik får vi fram de store fortellingene om hva jentene gjør og hva guttene gjør, sier Knudsen, som nå er seniorforsker på Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK). I de dominerende fortellingene vinner det ene kjønn alltid på bekostning av det andre. Men å se helt bort fra kjønn som forklaringsmodell er heller ikke løsningen.

– Jeg opplevde at de lærere og elever som i intervjuer sa at det ikke er forskjell på gutter og jenter, gjerne var dem som i sterkest grad reproduserte tradisjonelle idéer om kjønn, forteller forskeren, som mener at i stedet for å gå imot disse paradoksene må vi følge med dem og ta høyde for dem.

Mange kjønn

Susanne V. Knudsen fant redskapet for å forstå den manglende overensstemmelsen med tidligere forskning ved å lese queer-teori. Hun utfordrer tokjønnetheten, og i stedet for å kategorisere skolebarna som gutter og jenter, har hun gitt navn til en rekke nye kjønn: villkjønn, stillekjønn, guttejentekjønn, jenteguttkjønn, lekekjønn og nettverkskjønn. De individuelle barna omtaler hun som ’elev med jentenavn’ og ’elev med guttenavn’, heller enn som gutter og jenter.

– Kjønn er satt sammen av mange ting: biologi, kropp, tanker, følelser. Det å lage flere kjønn virker kanskje vanvittig, og jeg har fått spørsmålet om dette ikke handler om typer eller identitet. Men det handler om mer enn det. Jeg ønsker å gå forbi stereotypien om to kjønn i de to store fortellingene, sier Knudsen. Ved å bryte med tokjønnethet kan man åpne for flere og fleksible kjønn og et mangfold ut over den heteroseksuelle normen.

– Målet er ikke å forkaste de tradisjonelle kjønnene, om man passer inn i disse skal jo også det være lov, sier forskeren. Kategoriene hun lager bygger på tradisjonell tokjønnethet, men søker også å bryte dem ned innenfra. For eksempel ser Knudsen på kategorien ’villkjønn’ som en forlengelse av det som tradisjonelt er betegnet som ’bråkete gutter’, men det er også et selvstendig kjønn som innbefatter elever med jentenavn så vel som med guttenavn.

– Når mine kjønnskategorier bygger på allerede eksisterende forestillinger, er dette fordi vi ikke kan dekonstruere noe uten å ha noe som allerede er konstruert. Når jeg identifiserer nye kjønn må dette bygge på det som tradisjonelt kjennetegnes som jente- og gutteaktig. Dette blir det samme som at poststrukturalismen bygger på strukturalismen – det dreier seg om et nytt blikk på det som har vært og det som er, mener Knudsen.

Nye barn eller nytt blikk?

Men er dette resultat av at barn oppfører seg annerledes enn før, eller er det forskerens blikk som har endret seg?

– Barna oppfører seg annerledes, for de har muligheter vi ikke hadde i min barndom. Men det dreier seg også om å flytte blikket. Bøker om ’guttejenter’, som for eksempel Pippi Langstrømpe, har jo vært populære siden tidlig på 1900-tallet.

Dette vitner om at det alltid har vært personer som ikke finner seg til rette i tradisjonelle kjønnsroller. Men nå får vi i større grad lov til å se det og diskutere det. Vi kan også snakke om homofili, og det er mer tillatt å være utilpass i heterorollen, noe som gjør det lettere å fange opp disse tingene, mener forskeren.

Betydning for skolehverdagen

De to store fortellingene om jenter og gutter i skolen handler om dem som skolen ikke passer for.

– Spørsmålet er hva vi skal gjøre med dem som ikke trives i grunnskolen. Hvordan skal vi gi dem lyst til å lære? spør Susanne V. Knudsen, som mener at skolens tradisjonelle holdning til elevene er at de mangler noe, og denne mangelen skal rettes på gjennom kunnskapsoverføring i skolen.

– Jeg vil heller finne de ressursene det enkelte mennesket har, og lære dem noe ved hjelp av disse, sier forskeren.

Hun har vært med på å utvikle en litteraturpedagogikk i Danmark for å få flere elever til å lese og skrive.

– For eksempel så vi at mange av dem som ikke likte å skrive stil, elsket å chatte på Internett! Da skrev de som bare det. Om de da får lov til å chatte om litteraturen heller enn å skrive stil, og læreren går inn og gir respons på chatten, så lærer disse barna også å skrive godt, sier Knudsen. Imidlertid er det nødvendig for at undervisningen skal fungere at læreren kan tolke elevene ved hjelp av visse mønstre. Her kan de nye kjønnene Knudsen har identifisert være til hjelp, slik at man unngår å tenke at gutter er slik og jenter er sånn.

– Det er interessant å studere hvordan kjønn manifesterer seg i danskundervisningen: i den tradisjonelle litteraturundervisningen samarbeider barna på tvers av de tradisjonelle kjønn. Men i prosjektarbeid, som er en moderne oppfinnelse, setter barna seg sammen i det jeg kaller homososiale fellesskap, altså grupper hvor alle barna i en gruppe har enten jentenavn eller guttenavn, sier Knudsen.

Vekk med konvensjonene?

Knudsen forteller at queer som teoretisk retning oppsto blant homoseksuelle i USA. Det negativt ladete begrepet queer, eller skeiv som det kan oversettes til på norsk, ble gjort til noe positivt, og ga startskuddet til en ny teoretisk bølge.
– Queer flytter blikket fra de sentrale store fortellingene til det perifere, de små fortellingene. Ved å benytte et skeivt blikk får vi et nytt perspektiv på det normale, sier forskeren.

Men er målet for denne retningen å bryte med alle konvensjoner?

– Jeg mener at det å rive ned konvensjoner og stereotypier er enhver forskers plikt, dette er ikke spesielt for queer. Da strukturalismen satte fokus på hvordan vi mennesker tenker i motsetninger, og for eksempel viste at begrepet kvinne ikke har noen mening uten at vi også har et begrep mann, var dette en måte å stille spørsmål ved konvensjoner på. Nå har strukturalismen blitt en konvensjon innen forskningen som man gjør opprør mot. Konvensjonene flytter seg stadig, og om en tid vil kanskje queer-tenkningen være en konvensjon som trenger å utfordres, avslutter Susanne V. Knudsen.