Gjennomført

– I samhandling mennesker imellom behøver vi regler for å finne ut av det med hverandre, vite hvordan vi skal te oss og hva som skal foregå i samværet, sier Selma Therese Lyng.

Det kan være formelle regler, slik man finner i det militære, i en vielse eller begravelse. Men det kan også være uskrevne regler for hverdagslig samhandling slik den foregår på toget, på butikken – og i en 10. klasse i ungdomsskolen.

Bryter en regel, men følger en annen

Lyng tilbrakte ett år bakerst i klasserom, på en landsens skole og på en skole midt i byen. Hun observerte kateterundervisning og prosjektarbeid, og hun intervjuet elever. Hun så hvordan elever ter seg og kler seg, hvordan de samhandler, og hvilke skrevne og uskrevne oppskrifter for samhandling som gjelder.

– Ofte omtales det som mangel på kontroll og kaos når elever opptrer på måter som bryter skolens regler, sier Lyng.

– Men elevene opptrer ikke kaotisk eller regelløst. De følger bare andre oppskrifter enn de skolen gjerne vil de skal følge.

– Vanligvis vil vi oppfatte en elevopptreden som bryter med en klasseromsregel som at ”nå saboterer Peder eller Ida undervisningen”. Vi ser individene og ikke elevrollene. Men når man har mulighet til å observerer mange ulike elevgrupper i samme type læringssituasjoner, slik jeg har gjort, blir det tydelig at visse opptredener gjentar seg med stor grad av forutsigbarhet – på tvers av klasser og skoler. Dette kaller jeg uoffisielle elevroller, sier Lyng.

– En rolle som sabotør for eksempel, er så innarbeidet at man forventer at noen skal ta på seg å utøve den.

Både offisielle og uoffisielle elevroller finnes det manuskripter for. Det gjelder å kjenne disse og følge dem, hvis ikke er risikoen at andre elever mener man er inkompetent eller unormal. Som da en ny gutt i klassen hadde lært seg lydkassettversjonen av en barnebok utenat og deklamerte den høyt i en norsktime. En av de andre elevene kommenterte dette slik: ”Du gjør ikke det når du er ny gutt i klassen, ikke sant, da kommer du ikke bare og gjør sånne ting.”

Hvilke type er du?                                                                          

I klasserommet finnes ikke bare roller som sabotør, frekkas og fniser. Det er også typer. De forskjellige typene utgjør atskilte identitetskategorier og modeller for hvem man kan være som ungdomsskoleelev.

– Når jeg fulgte elevene over lenger tid, så jeg et mønster i hvilke roller de forskjellige elevtypene spesialiserte seg på. Det er nemlig ikke slik at alle elevroller er tilgjengelige for alle elever, sier Lyng. ”Man finner lissom plassen sin”, påpeker en av jentene hun intervjuer.

Sosiologen har konstruert sju elevtyper ut fra elevenes opptredener, prat om seg selv og om andre: machogutten, gulljenta, jålejenta, gutteromsgutten, nerden, spurvejenta og gromgutten. Alle, med unntak av nerden, er kjønnspesifikke. Lyng mener det gjenspeiler at kjønn har stor betydning i elevenes identitetsprosjekter.

– Det er et rikt typegalleri i disse klassene. Ungdomsskolen er den siste arenaen hvor det eneste man har til felles er bosted og alder. På en privatskole er det antakelig ikke på samme måte, kanskje heller ikke på en videregående skole der ungdommer gjerne velger seg til folk og fag de identifiserer seg med.

Hvis du liker tysk grammatikk...

Hvordan viser man så hvem man er i en ungdomsskoleklasse?

– Gjennom klær, hva slags musikk du liker, hvem du er sammen med, og hvordan du forholder deg til skolen og fagene der. Hvis du viser at du liker å pugge tysk, er du i hvert fall ikke machogutt, snarere nerd, forteller Selma Lyng. Slik er det også i prosjektarbeid. Når oppgaven er ungdom, sex og samliv – holder noen et flammende foredrag om kvinners historie og abortkampen. Andre lager avhandling om seksualitet i oldtiden, mens en tredje grupper lager pornofilm. Gjennom slike valg av tema og framføringsform bekrefter henholdsvis gulljentene, nerdene og machoguttene hvilke type de tilhører.

– De andre elevene forventer at det skal være sammenheng i den enkeltes opptreden. Og for noen elever blir det uforenlig med eget identitetsprosjektet å involvere seg i bestemte typer undervisning, sier Lyng. Hun mener identitet er noe man gjør, det er ikke lenger noe man har – for man får ikke lenger alt gratis gjennom grove kategorier som kjønn, klasse og sosial bakgrunn.

– Selv om du er jente er det langt fra gitt hva slags jente du er. Det må du vise, og man skal være skikkelig kompetent for å holde styr på og skille mellom hva slags sosiale signaler og symboler som assosieres med forskjellige ungdomskulturer og identitetsprosjekter: hvilke band som symboliserer hva, hva slags type pennal man bør ha – og hva slags meldinger man sender gjennom hvilke fag, prosjekter og lærere en liker.

Frihet og tvang

Lyng er ikke overbevist av de som hevder at norsk ungdom er kulturelt frisatt, at de fritt konstruerer og iscenesetter skiftende identiteter.

– Elevene forholder seg til klare regler for hva som er normalt og unormalt. Hvis de gjør eller sier noe som ikke passer deres type, får de høre det med en gang, svært direkte, sier hun. Som når en nerd kunngjør at han vil bli flyger, og ganske kjapt får beskjed fra machoguttene om at det må han bare ikke tenke på, han som er så elendig i gym.

– Plukk og mix i identitetsprosjektet er ikke greit, sier Lyng.

– Du må være gjennomført og helhetlig. Hvis ikke risikerer du å bli stemplet som wannabe, en som gjerne vil – men ikke får det til. Det er ikke greit for ei jente å være seksuelt aktiv på fritida, framstå som kul i friminuttene og opptre som englebarn i læringssituasjoner. Dette er bare mulig hvis skole og fritid utgjør helt forskjellige sosiale miljøer, som ikke har kontakt med hverandre. Hvis man lever et dobbeltliv.

Identitetskategorier låser fast, til en viss grad.

– Det går an å melde overgang, påpeker Lyng.

– Men du kan ikke bare bytte fra den ene til den andre dagen. Å skifte stil forutsetter en forklaring som kan gjøre forandringen forståelig for de andre. Likevel, det vanskeligste er kanskje å opptre slik at man ikke havner i en kategori. Da må man virkelig forberede seg på å tåle de andres sanksjoner. Selma Lyng betegner slike ungdommer som ”typeløse”.

– Dette er de som ikke klarer, eller ikke vil, prestere et gjennomført identitetsprosjekt. Noe som gjør at de andre elevene ikke klarer å plassere dem – og blir både sinte og frustrerte.

Kan så ei jente være macho?

– Ja, men da ville jeg kalle henne villkatt, sier Lyng, og fortsetter:

– Det er ikke særegent ”guttete” å mislike skolen. Men når jenter viser dette på utagerende måter, slik machogutter gjør, marginaliseres de. Lærere kan la seg sjarmere av machogutter: ”gutter er gutter”, sier de. Dette er en kategori vi kjenner og aksepterer. Machogutta representerer en godtatt form for arbeiderklassemaskulinitet. Men villkatten er ikke akseptert på samme måte, verken av voksne eller medelever. Lærere tenker gjerne at ”henne må vi hjelpe”. Blant de andre elevene er heller ikke disse jentene sosialt aksepterte. De er ikke kule – slik machoguttene ofte oppfattes.

Hvem ruler?

Finnes det så noen konger på haugen i typegalleriet. Hvem ruler i klasserommet?

– Det kommer an på perspektivet, sier Lyng.

– Sett fra et kulhetsperspektiv er det machoguttene og jålejentene som ruler, mens i skoleflinkhet er det nerdene, gromguttene og gulljentene. Gromguttene scorer høyt i begge hierarkier. Han har både høy status blant medelever og gode relasjoner til lærerne. Hvem som dominerer miljøet i klassen kommer for eksempel an på læreren, om han eller hun gir machoguttene innflytelse eller opptrer slik at de blir marginaliserte.

Så til hundrekronersspørsmålet! Hva er læreroppskriften for å håndtere klasserommets typegalleri slik at det blir mulig å lære noe?

– Punkt en er å se at typegalleriet finnes, understreker Lyng.

– Jeg mener at når man i skolen snakker om den enkelte elevs forutsetninger, må man også ta hensyn til at elevene hele tiden lever med uformelle sosiale krav og regler om å forvalte egen identitet. Elevforutsetninger handler ikke bare om kunnskapsnivå og mentalt utviklingsnivå. Identitetsprosjektene til den enkelte elev betyr mye for hvordan og hvor mye de kan involvere seg i undervisning og skolearbeid.

– Tilpasset opplæring kan bety former for nivådifferensiering, det vil si at undervisningen tilpasses elevens kunnskapsnivå. Men det kan også bety at man tilpasser tema og vinklinger, slik at disse ikke alltid passer best for gulljenta og nerden. For machogutter kan gjøre det bra! De kan for eksempel engasjere seg høylydt i en diskusjon om videovold, så hvorfor ikke gjøre det til tema i engelsktimen? Og når man i samfunnsfag skal diskutere drivkrefter i historien, kan de få skrive om hvordan skateboard ble idrettsgren. Jeg mener man bør finne ulike vinklinger som gjør det symbolsk og sosialt mulig for flere elevtyper å involvere seg i undervisningen, sier Lyng, før hun understreker at det ikke bare er opp til lærerne å få til alt dette. Her handler der også om at politikere og skolebyråkrater må gi lærerne nok tid og ressurser.

Men så er det noe man bare må pugge.

– Og da kan det synes paradoksalt at de elevene som lager mest rabalder, er de som er mest opptatt av at lærerne skal være strenge, forteller Lyng.

– Men dette kan være uttrykk for egen erfaring og selvinnsikt. De vet at hvis de skal lære sidemålsverb, må det skje innenfor strenge rammer, der de ikke har mulighet til å sabotere eller backe ut. Det er viktig med målsettinger om at elevene skal ta ansvar for egen læring, men du kan ikke forvente at 13-14 åringer gjør dette på en måte som bryter radikalt med den de forsøker å være. Det hjelper ikke bare å be elever om å skjerpe seg, for det kan innebære at du ber dem om å være en annen type.

Også lærere er typer

Hun mener lærere bør være nysgjerrige på elevenes identitesprosjekter og deres symbolske samhandling.

– Og de bør stille spørsmålet: Hva slags lærertype er jeg? Elever i ungdomsskolealder er kresne når det gjelder voksenkontakt, for hva slags lærertyper en identifiserer seg med og distanserer seg fra, tolkes som symboler på elevidentitet.

Selv la sosiologen vekt på å framstå nøytral i klær og opptreden, der hun satt bakerst i klasserommet.

– Men det gikk ikke mange dagene før gulljentene som jobbet med prosjektet om ungdoms seksualitet, ville vite hva jeg trodde Kristin Halvorsen mente om abort. Og jeg tenkte – hva er det med meg? Hvilke signaler sender jeg ut som gjør at de plasserer meg på parti med Kristin Halvorsen? Og hvilken betydning har disse signalene for kontakten jeg får med forskjellige elever? Å finne svaret på det, kan man ikke gjøre alene. Det må diskuteres med andre som opplever deg i ”aksjon” i samhandlingssituasjoner. Kanskje kan lærerne begynne der, avslutter Selma Therese Lyng.