Komiteen ble nedsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet i februar i år, og skal rapportere til departementet om hvordan skape bedre kjønnsbalanse i akademia. Integreringskomiteens leder er Kari Melby, professor og instituttbestyrer ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier/Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved NTNU i Trondheim. – Vi har bedt alle universiteter og høgskoler i landet om å rapportere til oss om status og planer for bedre kjønnsbalanse. I tillegg har vi bedt dem redegjøre for hvordan arbeidet for likestilling er integrert i instiusjonens strategiske satsinger, og for hvordan likestilling ivaretas ved tilsettinger i vitenskapelige stillinger, forteller hun.
Universitetene i Bergen og Oslo har svart komiteen, NTNU hevder de har sendt svar, mens Tromsø ikke har svart. – Derfor legger vi dette møtet til Universitetet i Tromsø, sier Melby. Hun og komiteen ønsker å møte ledelsen ved Universitetet til dialog om ståa og om det videre likestillingsarbeidet. Melby tror manglende likestillingskonsulent kan være en forklaring på at rapporten fra Tromsø har uteblitt.
Ny likestillingsplan
Tirsdag vil Kari Melby og integreringskomiteen bli fortalt at Universitetet i Tromsø i juni vedtok en splitter ny likestillingsplan for perioden 2004 til 2010. Her er man ikke beskjeden hva målsettinger angår. I 2010 er målet minimum 20 prosent kvinner i professorstillinger og 45 prosent kvinner i faste vitenskapelige mellomstillinger, det vil si førsteamanuenser. Sistnevnte innebærer ti prosent økning fra dagens situasjon. Lise Nordbrønd, daglig leder ved Kvinnforsk, Senter for kvinne og kjønnsforskning ved Universitetet i Tromsø, er glad for at likestillingsplanen er vedtatt. Men hun mener den er noe elitistisk fordi den i all hovedsak konsentrerer seg om få flere kvinner i toppstillinger. Videre at det er uklart hvordan målene skal følges opp. Nordbrønd er kritisk til fraværet av likestillingskonsulent og likestillingsutvalg.
– Universitetets ledelse argumenterer med at en slik organisering ikke er robust, sier hun. – De mener at å plassere ansvaret for likestillingsarbeidet ett sted, er en sårbar måte å organisere dette på. Alt skal mainstreames, det vil si at det skal være del av den øvrige virksomheten. Min innvending er at dette kan medføre ansvarsfraskrivelse.
Ombud og matrise
Universitetet i Tromsø har likestillingsombud på hvert enkelt fakultet. Nordbrønd påpeker at disse først og fremst har en funksjon i forhold til vitenskapelige tilsettinger, og at det ved små instiutt kan være vanskelig for ombudene å ha innvendinger mot kollegaenes arbeid.
– Ombudene har eksistert i flere år, men vi har dårlig oversikt når det gjelder hvordan disse har fungert. Det behøves en evaluering både av ombudsordningen og av fraværet av likestillingsutvalg og konsulent, sier hun.
I arbeidet med likestillingsplanen ble det fra universitetets ledelse tatt til orde for en matriseorganisering av likestillingsarbeidet. Det vil si et samarbeid – tenkt mellom Forskningsavdelingen, Personal- og økonomiavdelingen og Kvinnforsk. Dette arbeidet er ikke startet. – Jeg mener dessuten det er en forutsetning at rektoratet ved Universitetet inngår i en slik matrise, sier Lise Nordbrønd.
Mentorer som fungerer
Nordbrønd er godt fornøyd med at mange av Kvinnforsks forslag kom inn i planen. Det gjelder blant annet pålegg om at alle fakulteter skal ha sine likestillingsplaner klare innen nyttår, at disse skal evalueres om ett års tid – og at Kvinnforsk skal fortsette med en mentorordning. Universitetet i Tromsø har siden 1999 jobbet med ulike typer mentorprosjekter. – Kvinnforsk har i år tatt initiativ til en ny type mentorprosjekt, kalt Faglig mentoring. Kvinnelige førsteamanuenser som ønsker opprykk, får mulighet til et stipend slik at de kan formalisere kontakt med en relevant fagperson på sitt område. Denne skal fungere som en samtalepartner og veileder i deres vitenskapelige arbeid. Målet er å bidra til kompetanseheving og gjennom det – opprykk til toppstilling, dvs. professor, forteller Nordbrønd.
I løpet av kort tid vil antakelig Universitetet få tre nye kvinnelige professorer som en følge av mentorarbeidet som allerede er gjort. Det monner i en institusjon hvor de pr. i dag kun har 26 kvinnelige professorer av totalt 213.
Manglende forankring og ett stjerneksempel
Kari Melby kan foreløpig ikke kommentere arbeidet som pågår i Tromsø, siden hun mangler rapporten. Men hun er i ferd med å danne seg et inntrykk på bakgrunn av de rapportene som etter noe purring er kommet inn. – En gruppe institusjoner har likestillingsplaner, men har ikke forankret disse i egen organisasjon på en måte som sikrer oppfølging, forteller hun, og legger til: – Det hjelper lite å ha ambisiøse mål, dersom de konkrete tiltakene mangler. Melby framhever Universitetet i Oslo som et eksempel til etterfølgelse. – De fastsetter måltall og forankrer sin likestillingsplan strategisk, og de redegjør for hvordan dette arbeidet skal inngå i styringsdialogen mellom universitetsledelse og fakulteter, og mellom fakulteter og institutter. De stiller krav om rapportering, og om at tiltakene skal justeres dersom målene ikke nås etterhvert.
Men også her gjenstår det å se hvilke resultater vedtatte planer gir. – Det er enda for tidlig å si om Universitetet i Oslo evner å sette krav til resultater, ikke bare vedta planer, sier Melby.
Fremragende forskning av menn
Integreringskomiteen vil også jobbe i forhold til Norges forskningsråd. – En ting vi vil sette søkelys på er tiltak for såkalt eliteforskning, det vil si sentre for fremragende forskning og yngre fremragende forskere. Dette er nye tiltak, som har vist seg å ha svært skjev kjønnsbalanse. Dette er noe vi ønsker å se nærmere på i dialog med Forskningsrådet, understreker Melby.
Komiteen er oppnevnt for en periode på tre år og har nok å ta fatt i. Tall fra 2003 viser at andelen kvinnelige professorer i Norge er 17 prosent, blant førsteamanuenser er 32 prosent kvinner. At kvinner er i flertall på norske universiteter og høgskoler, har foreløpig ikke gitt noe i nærheten av kjønnsbalanse hva toppstillinger i akademia angår.