Kvinneside med kvinnesak

Hun har nå omarbeidet hovedoppgaven til bok, som gis ut av Norsk pressehistorisk forening i oktober. I tillegg har hun forfattet et kapittel i boka Kjønn og journalistikk i mediene, som nylig ble lansert.

Stoff av og for kvinner

I 1934 begynte Ruth Øverland, seinere Thomsen, som journalist i Stavanger Aftenblad. Hun fikk raskt ansvaret for Vi og Våre siden. Forløperen til Vi og Våre var spalten Hjemmestell, som fra 1933 byttet navn og ble utvidet til en helside hver lørdag. Selv så Ruth Thomsen på Vi og Våre som en sosialside, en side som tok opp aktuelle samfunnsproblem i tiden. Men det var liten tvil om hvem som var målgruppen: kvinner.

– Flere kvinner i pressen var motstandere av å ha egne sider med stoff spesielt rettet mot kvinner. De mente dette ville sementere stoffet som noe for spesielt interesserte og slik usynliggjøre og ufarliggjøre det, sier Roalsø.

Dette gjaldt blant annet Halldis Stenhamar i Dagbladet. Ruth Thomsen delte imidlertid ikke disse synspunktene.

– Hun hadde en klar oppfatning av hva som var hennes journalistiske oppdrag: gjennom journalistikken ville hun frigjøre både menn og kvinner slik at de ble likestilte på alle områder.

Hun valgte å gjøre det på en egen side, fordi hun da var sikker på at stoff av og for kvinner kom på, forteller Roalsø. Selv rakk hun å intervjue Thomsen bare en gang. Journalistpioneren døde sommeren 2003, 90 år gammel.

Kvinnesak – for nedadgående

Else-Beth Roalsø har gjennomgått alle Vi og Våre-sidene Thomsen redigerte fra 1934 til hun gikk av med pensjon i 1980, til sammen 1817 sider.

Roalsø valgte ut hovedartikkelen på hver side, oog plassert den etter innhold i en eller flere av 14 kategorier. Disse spenner fra kvinnesak og politikk til mat, moter, utdanning og helse.

– De to kategoriene som scorer høyest gjennom hele perioden er kvinnesak og foreldre og barn, forteller Roalsø. Foreldre og barn-kategorien varierer i størrelse og er størst på 1960- og 70-tallet, mens kvinnesak viser en strak nedadgående kurve fra nitten prosent i 1934-1940, til elleve prosent i 1970-1980. I kvinnetiåret fikk kvinnesak med andre ord bare halvparten så mye oppmerksomhet som rett før krigen.

Roalsø tolker imidlertid ikke dette som at Thomsen ble mindre opptatt av kvinnesak etter som årene gikk.

– Snarere tror jeg årsaken var at hun følte seg lite hjemme i den nye kvinnekampen. Hennes arena var den gamle kvinnebevegelsen, representert ved blant annet Kvinnesaksforeningen og Norske Kvinners Nasjonalråd.

Thomsens hjertesaker var først og fremst kvinners rett til politisk deltakelse og økonomisk selvstendighet. Den nye bevegelsens fokus på kropp og seksualitet appellerte ikke like mye til henne som den gamle kvinnebevegelsens arbeid for likelønn og likeverd. Og hun mente datidens unge feminister var historieløse. At de trodde de tråkket opp helt nye stier der ingen hadde gått før, forteller Roalsø. Det betydde imidlertid ikke at den nye kvinnebevegelsen var usynlig på Vi og Våre-sidene, men Thomsen lot andre skrive artiklene om 1970-tallets kvinnekamp.

Utdanning – viktigere enn moter og mat

Kategorien helse øker for hvert tiår, og handler mest om hvordan helsen best bevares. Kategorien forbrukerstoff varierer, med en topp på 1950-tallet da vaskemaskiner og andre innretninger, ble mer alminnelige i husholdet. Utdanning er imidlertid vel så viktig på sidene. – Ruth Thomsen var opptatt av at kvinner måtte skaffe seg utdanning. Hun mente at de som kun satset på å bli gift, gikk en usikker framtid i møte, påpeker Else-Beth Roalsø, og fortsetter:

– Likevel var husmorskole en av utdanningene Thomsen talte varmt for. En utdanning som nesten uten unntak ledet til en tilværelse som forsørget. Kanskje hang dette sammen med middelklassemiljøet Thomsen var del av, der kvinnen hadde rett til arbeid, men ingen plikt. Dessuten – uansett hva en kvinne var, så var hun alltid også husmor.

Mote er den kategorien som scorer lavest gjennom perioden.

– Selv så Thomsen helst at det ikke var motestoff på sidene, men hun klarte ikke helt å unngå det, kanskje fordi slik stoff ofte kom fra nyhetsbyråene med bilder – noe som var viktig. Motestoffet ble imiderltid i stadig større grad henvist til smånotiser, hvor det hadde selskap av blant annet matoppskrifter.

Bruk stemmeretten

Roalsø har også undersøkt likheter og variasjoner i tema gjennom de fem tiårene, blant annet hvordan Vi og Våre speilet aktuelle samfunnsdebatter.

– Fredssaken går igjen i flere perioder, både før krigen, i artikler som intenst uttrykker ønske om fred, og når fredsbevegelsen vokser og får større preg av en protestbevegelse på 1970-tallet, forteller Roalsø.

Innenfor kategorien foreldre og barn, prioriterer Thomsen stoff om relasjonen mellom barn og foreldre, om at barn skal behandles med respekt, om samfunnets ansvar for problembarn, ungdomskriminalitet, et godt lekemiljø og på 1970-tallet også farsrollen og problematiseringer av barnevernets innsats.

Et tema som går igjen i kategorien kvinnesak, er at kvinner må bruke stemmeretten sin. De oppfordres til ikke å stryke kvinnelige kandidater på listene og til selv å være politisk aktive. 6. april 1940 kan man lese på Vi og Våre-siden: ”Det er ikke sant demokrati så lenge kvinnene holdes utafor stell og styre. I 568 herredsstyrer sitter det ikke ei eneste kvinne”.

Ruth Thomsen var selv aktiv politiker. Hun satt i kommunestyret for Venstre, var formann i Yrkeskvinnenes klubb og aktiv i Kvinnesaksforeningen. Roalsø mener dette preget Vi og Våre. Temaene som ble diskutert i kvinneorganisasjonene dukket ofte opp på sidene, som samskatt, likelønn, morstrygd, barnetrygd, ektefellepensjon og forsørgerfradrag. Venstrepolitikeren blir særlig synlig når hun i 1965 oppfordrer leserne til å stemme på kvinnen som for første gang topper Venstres liste i Rogaland, men ikke nevner at det også står en kvinne på toppen av Arbeiderpartiets liste.

Folkeopplyser

– Ruth Thomsen var som journalist først og fremst folkeopplyser, mener Roalsø.

– Hun formidlet kunnskap, om alt fra hvordan man fikk i seg mest mulig vitaminer, til hvordan man kunne oppdage brystkreft ved å undersøke brystene sine. Samtidig viste hun engasjement, og tok initiativ til debatter som lå forut for sin tid, som da hun i 1938 spør: Hvorfor stiger antallet skilsmisser?

Else-Beth Roalsø mener Thomsen og hennes side er forløper til det som i dag kalles feminisert journalistikk. Det vil si stoff med vekt på personifisering, publikums ønsker og behov og følelsesmessige investeringer.

– Gjennom hele sin redaktørtid valgte hun saker som interesserte henne, og regnet med at også andre kvinner var opptatt av dette. Bredden i temaer gjenspeiler hennes brede interessefelt, samtidig som det kan karakteriseres som feminisert, og i mange sammenhenger: feministisk. For på Vi og Våre-sidene dominerte ikke bare det myke stoffet, her er også kvinnesak og politikk godt representert.

Alle kvinner – men ikke arbeiderklassens

Selv understreket Thomsen at hun skrev for ”å gi kvinner selvtillit som kvinner, både i morsrollen, hustrurollen, husmorrollen og som yrkeskvinner”. Hun hadde ambisjoner om å skrive alle kvinners liv. Roalsø fant imidlertid at arbeiderklassekvinnene var usynlige på Vi og Våre.

– Det er middelklassekvinnene som befolker sidene. Hermetikkindustrien var stor i Stavanger i store deler av Thomsens redaktørtid, men kvinner som arbeidet der finnes ikke på Vi og Våre. Enslige mødre er også sjeldent stoff. Og når det på 1950-tallet understrekes at alle kvinner bør skaffe seg utdanning, reflekteres det ikke over at noen helt mangler denne muligheten.

Else-Beth Roalsø forklarer arbeiderklassekvinnenes fravær, med at Thomsen hentet eksempler og ideer først og fremst fra egen omgangskrets.

Kvinner var viktige – men én holdt

Ruth Thomsen var selv vokst opp i lavere middelsklasse. Faren var funksjonær ved jernbanen, moren var hjemmeværende. Selv tok Thomsen gymnas og sekretærutdanning. – Mer utdanning var det ikke snakk om for en ung kvinne som henne den gangen, sier Roalsø. I 1934 søkte Stavanger Aftenblad etter ”Dame, perfekt i maskinskrivning og stenografi, med lyst og anlegg for journalistikk…”

21 år gamle Ruth Øverland fikk jobben. – De trengte noen til å redigere Vi og Våre. Mannlige avisredaktører hadde på den tiden oppdaget at også kvinnelige lesere eksisterte, noe som utløste behov for kvinnelige journalister. Men redaktørene mente som regel at det holdt med én kvinne, sier Roalsø.

Klassereise

I 1936 giftet Ruth Øverland seg med Per Thomsen, journalist i Stavanger Aftenblad, fra 1955 ansvarlig redaktør. Journaliststilling kombinert med giftermålet gjør at hun foretar det Roalsø karakteriserer som en klassereise, fra lavere til øvre middelklasse.

– Ekteparet fikk tre barn, og etter at det første barnet kom i 1938 fortsatte Ruth Thomsen i en deltidsstilling med mulighet til å redigere Vi og Våre hjemmefra, forteller hun. Vi og Våre hadde høy prestisje i avisen. Roalsø mener det kan ha sammenheng med at Thomsen var redaktørens kone.

– Da Per Thomsen gikk av som ansvarlig redaktør i 1973, fortsatte Ruth Thomsen å redigere Vi og Våre helt fram til 1980. Men mye tyder på at siden sank i anseelse innad i avisen. Den ble blant annet flyttet lenger bak i avisen, forteller Roalsø.

Dette påpekte Ruth Thomsen i et brev til den nye redaktøren: ”Jeg finner det mer og mer utilfredsstillende å arbeide med stoff jeg tror er viktig samfunnsstoff, men som jeg ikke kan se blir verdsatt deretter”, skriver hun.

– Jeg tror imidlertid ikke at Ruth Thomsen på sine eldre dager satt igjen med et inntrykk at hun og arbeidet hennes var blitt usynliggjort, understreker Else-Beth Roalsø. I 1989 mottok Thomsen Stavanger kommunes likestillingspris. Da understreket hun hvordan pressen hadde vært hennes ståsted, hennes skanse, i kampen for at kvinner skulle få utvikle seg til frie mennesker.

I det ene intervjuet Else-Beth Roalsø gjorde med Thomsen spør hun om Thomsens mann inspirerte henne i journalistikken.

Ruth Thomsen svarer: – Per påsto alltid at jeg hadde vært hans inspirator innen journalistikken.