Erobrere

Erobreren, eventyreren, den oppdagelsesreisende, helten – er som regel en han. Eller, vi tror det må være en han.

– Erobrerrollen er blitt noe negativt i feministisk tenkning, sier Anka Ryall, førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitetet i Tromsø.

– Men å oppleve og lære om verden er fantastisk, og jeg er glad for at det går an å gjøre det gjennom kvinneøyne også. Dokumentariske reiseskildringer skrevet av kvinner er ofte annerledes enn de menn har laget ... De har dette lille ekstra, som handler om den utilpassheten som følger med å være inntrenger på et felt der kvinner tradisjonelt ikke hørte hjemme; i dette tilfellet en litterær genre preget av barske, modige menn. Men kvinnene kaster om på genren, og i noen tilfeller karikerer de den.

En av kvinnene som kaster litt om på reiseskildringen som genre, har et eget kapittel i Ryalls bok: Mary Kingsley (1862–1900), som gjennomførte to oppdagelsesreiser til Afrika. En gang falt hun ned i en dyregrav og holdt på å bli drept, om dette skriver Kingsley: ”Det er i stunder som disse at man virkelig forstår verdien av et godt, tykt skjørt. Hadde jeg lyttet til rådene fra alle i England, som tross at de burde vite bedre ikke gjorde det selv, og kledd meg i mannsklær, ville jeg blitt spiddet og hadde vært ferdig. Nå fikk jeg nok en god del skrammer, men satt eller nokså behagelig med det folderike skjørtet under meg på ni over tyve centimenter langt ibenholtpigger og hylte lystig for å bli halt opp”.

Klovneri og pakking                                                                         

Merk – damen ble nesten drept, men dramatikken og de store ordene mangler.

– Hun parodierer en mannlig oppdagelsesreisende i Afrika, mener Ryall.

– Hun avdramatiserer og framstiller seg som udugelig i helterollen: både klossete og klovnete.

Kingsley begav seg til området som i kolonitidens England var omtalt som ”den hvite manns grav”. Hun hadde delvis et antropologisk, delvis et naturvitenskapelig utgangspunkt. Kingsley hadde kun forakt til overs for lenestolantropologi, som hun betraktet på linje med frimerkesamling; interessant som tidsfordriv, men uten vitenskapelig verdi.

Hun ville ut i felten og bedrive deltakende observasjon. Etterpå skrev hun, holdt foredrag og forelesninger. Hensikten var klar: å erstatte samtidens feilaktige forestillinger om Vest-Afrika med et sannere og mer nyansert bilde. Hun ville også endre hjemlandets politikk overfor de afrikanske koloniene.

– I motsetning til såkalte våghalser som Henry Stanley, mente Mary Kingsley det var ”det rene vanvidd” å vifte med truende skytevåpen i Afrika. Hun beskriver hvordan hun avfeier en angripende krokodille som om den var en ungdom med dårlige manerer, mens en nærgående flodhest lot seg berolige når hun klødde den bak øret. Avdramatiseringen er både bevisst og politisk, og representerer et velrettet spark til guttebokhelter som Stanley, mener Anka Ryall, og fortsetter:

– Det finnes flere eksempler på at kvinner i sine reiseskildringer ironiserer og avdramatiser. Og det finnes flere måter å gjøre dette på enn Kingsleys. I sin bok om ekspedisjonen til Sydpolen bruker norske Liv Arnesen mye plass på å fortelle hvordan hun i forkant av turen systematisk forbereder seg; hvordan hun trener og pakker. Slik alminneliggjør og demokratiserer de reising. De gjør det til et spørsmål om god planlegging – framfor heltemot.

Edsvorne jomfruer

Fortelleren er viktig i reisebeskrivelser.

– Om en reiseskilding fungerer eller ei, avhenger mye av om forfatteren klarer å tegne et sympatisk bilde av seg selv. Vi tror på den vi liker, derfor er det en fordel å ikke framstille seg selv som hundre prosent vellykket i alle sammenhenger, påpeker Ryall.

En Anka Ryall definitivt liker er Edith Durham (1863-1944). Sommeren 1900 kom hun for første gang til Balkan.

– Etter det var hun likeglad om hun noen gang kom til å se England igjen, forteller Ryall. Etter hvert ble Albania hennes balkanske hjem. Også Durham hadde en antropologisk tilnærming, men i tillegg var hun svært opptatt av historie og engasjerte seg politisk til fordel for sitt nye folk, selv om hun understreket at det var antropologi hun var opptatt av, ikke intriger.

– Å være kvinne i de nordalbanske fjellene var ensbetydende med å være underdanig, sier Ryall. Durham forteller hvordan jentebarn blir lovet bort som framtidige hustruer i det de kommer til verden; de blir solgt. Men det finnes en måte å slippe unna på, nemlig å i vitners nærvær sverge på å forbli jomfru livet ut.

– Edsvoren jomfru var det eneste alternativet til tvangsekteskap for nordalbanske kvinner. Ved å fornekte sin seksualitet, kunne de få samme status og rettigheter som menn, forteller Ryall. Durham møtte mange slike edsvorne jomfruer. Noen hadde jord, eiendom og våpen. Noen gikk i bukser, lik den onde i albanske eventyr: en hårløs mann. Noen ble regnet som menn og spiste samme med mennene.

– Trolig var også Durham selv vanskelig å kjønnsplassere, med sin kombinasjon av kortklippet hår og lange skjørt, sier Ryall. Kanskje identifiserte Durham seg til en viss grad med jomfruene hun skildrer.

Edith Durham referer selv til en fransiskanermunk, som mente ekteskapet var roten til alt ondt: ”Han var i alle fall helt sikker på at både han og jeg hadde vært veldig fornuftige som avsto fra det. Til støtte for sitt syn siterte han Paulus på latin. Enn videre syntes han det var meget interessant at jeg, uten å ha avlagt ed, likevel hadde klart å unnslippe”.

Eventyrlyst og flukt

Om det finnes noen fellesnevner for kvinnene i Ryalls bok, mener hun det er eventyrlyst og vilje til å realisere drømmene sine. Hvor kom så drømmene fra?

– Ofte fra reiselitteratur skrevet av menn. Kvinnenes reiseskildringer retter seg kanskje nettopp derfor eksplisitt til andre kvinner, sier Ryall, og legger til: – for mange var det å reise også en flukt. En flukt fra tryggheten, pliktene, fra et rutinepreget og innestengt hverdagsliv.

Både eventyrlyst og fluktimpuls er noe kvinner deler med menn, men konflikten mellom plikt og lyst finnes nok sterkest blant kvinner. Menn har også opp gjennom historien forkledd reiselyst som nytte, plikt eller helsebot, men lengselen etter å dra hjemmefra er nok mindre akseptabel for kvinner.

De første kvinnene som dro ut alene, for mer enn hundre år siden, var ofte uten familieforpliktelser. De var peppermøer, enker eller dro fordi foreldrene døde, slik tilfellet var med Mary Kingsley.

Melaine McGrath (1964-) er i Ryalls bok et eksempel på en reisebokforfatter fra vår egen tid. McGrath skriver slik om flukten. ”Folk sier man ikke kan flykte fra ting for godt, men det stemmer ikke. Det er bare sånt som terapeuter kommer med for at de alltid skal ha nok å gjøre, og sånt foreldre og kjærester kommer med for å slippe smerten ved å bli avvist. Noen ganger kan man stikke og bare suse av sted. Tingene, hva de enn gjelder, når deg ikke igjen”. McGrath legger ut på veien for å oppspore, oppsøke og studere New Age–bevegelsen. I den hensikt tilbakelegger hun mil eller mil med bil sørvest i USA, der hun mener du ”kan finne sporet ditt og følge det inn i evigheten”.

Alene til hest

Det er den engelskspråklige litteraturen som er Anka Ryalls fagområde. Derfor er de kvinnelige erobrerne i hennes bok stort sett engelskspråklige. En av de som inspirerte Ryall til videre lesning var Isabella Bird (1831-1904) og hennes bok A Lady’s Life in the Rocky Mountains. Her beskriver Bird hvordan hun alene til hest inntar det ville vesten .

– Denne reiseskildringen bidro til å snu opp ned på de fleste forestillingene jeg hadde om kvinner på 1800-tallet, sier Ryall.

– Mens romanheltinnene fra den tiden holder seg til den borgerlige dagligstuen, fant jeg i reiselitteraturen selvbiografiske heltinner som uten frykt og blygsel tok hele kloden i erobring.

I nabolaget

Eventyrlyst er ikke en kjønnet egenskap, understreker Ryall.

– For meg er eventyrlyst heller ikke noe som krever spektakulære reiser kloden rundt. Eventyrlyst er en måte å leve på, en måte å forholde seg til omgivelsene på. I reiseskildringene ligger det en ”jeg vil og kan”-holdning som er både deilig og frigjørende å lese om, og ofte handler kvinners reisebeskrivelser mer om den reisende selv, enn om reisen og reisemålet.

Siste kapittel i Anka Ryalls bok er viet Virgina Woolf og hennes essay: Gatestreif. På eventyr i London.

– Den reisen varer bare noen timer og foregår i fortellerens nabolag, sier Ryall. Formålet med denne reisen er å finne en blyant.

– Hun trenger en sosialt akseptabel begrunnelse for sin nabolagsreise, mener Ryall. Men etter hvert blir byens mange inntrykk og opplevelser et mål i seg selv.

Anka Ryall mener man kanskje kan lese Woolf sine funderinger som en ironisk hyllest til den britiske reiselitteraturens heroiske peppermøer. De som beredte grunnen for at kvinner seinere kunne ferdes fritt og alene, både i Londons gater og i Antarktis.

– Og kanskje mener Woolf at om de har et åpent og nyfikent blikk for sine vante omgivelser, behøver de heller ikke dra til verdens ende. Da kan små oppdagelsesreiser foregå når som helst og i hvilket som helst nabolag.