Backlash i svensk TV

Monica Löfgren Nilsson er fil.dr. og Monika Djerf Pierre docent ved Institutionen för journalistikk og masskommunikation ved Göteborgs Universitet. Der leder de et bredt anlagt forskningsprosjekt om ”Kvinnorna i journalistkulturen”.

I dette inngår en kjønnsstudie av kulturen i svensk TVs nyhetsredaksjoner fra 1958 fram til i dag. De to gjør en innholdsanalyse av i alt 13.000 innslag i nyhetssendingene Aktuelt og Rapport. I tillegg har de intervjuet 40 journalister, både pensjonister og yrkesaktive.

Upassende med kvinnelig nyhetsoppleser

Sverige har hatt TV-sendinger siden 1956, men diskusjonene om kjønn i rikskringkastingen begynte mens radioen fortsatt var alene på markedet. I 1938 leste en kvinne for første gang nyhetene i radio. Det førte til lytterstorm fra sinte svensker.

– Det tok flere tiår før Sveriges radio igjen prøvde seg med kvinnelige nyhetsoppleser, forteller Monika Djerf Pierre. Hun bruker dette eksempelet for å illustrere at journalistikken ikke er kjønnsnøytral.

– Forskjellige genre og arbeidsoppgaver i mediene er kjønnsmerket, sier hun. – I 1938 passet det seg ikke at kvinner snakket om krig og om ulykker. Altså passet det ikke at de leste nyhetsmeldinger. Denne oppgaven var mannlig merket. Dette er endret i dag, men ulike arbeidsoppgaver og typer nyhetsstoff er fortsatt kjønnsmerket.

Segregering og hierarki

Monika Djerf Pierre og Monica Löfgren Nilsson har delt tidsepoken de undersøker inn i fire perioder. Den første fra 1958-1965.

– En periode preget av segregering og hierarki, mener Löfgren Nilsson. I 1960 fikk fjernsynets nyhetsredaksjon sin første kvinnelige reporter: Ingrid Schrewelius. Man behøvde en kvinne til hjem- og familiestoffet. I hele denne perioden var det kvinner som laget det som ble betegnet som kvinnenyheter - om moter, kultur og familie. Mens det var menn som sørget for stoff om krig, politikk og næringsliv.

– Nyhetene fra den tiden er en miks av utenriksnyheter og lett innenriksstoff preget av saker som ”Bjørnungene på Skansen”, forteller Monika Djerf Pierre.

– Man åpnet for kvinner i redaksjonen, men skapte kvinnereservater bygget på essensialistiske forstillinger om hva kvinner er opptatt av. Og stoff om husstell, barneoppdragelse og relasjoner hadde utvilsomt lavere status enn det meste av det mennene laget. Kjønn ble lite diskutert. Her hersket harmoni, basert på klare oppfatninger om hva som passet for kvinner og hva som passet for menn; harmonisk komplementære kjønnsroller, forteller Monica Löfgren Nilsson. Kvinnelige nyhetsopplesere var godtatt på TV, men siden disse kvinnene også fungerte som hallodamer, fikk de ikke status som journalister.

– Og når ledelsen i svensk radio ved inngangen til 1960-tallet bestemte at nyhetstelegrammene skulle leses av ”profesjonelle journalister”, måtte kvinnene slutte, sier Monika Djerf Pierre.

Kamp og konflikt

Neste periode strekker seg fra 1965-85, og er preget av kamp og konflikt. Ved inngangen til kvinnekampens tiår, 1969, fikk Sverige nok en TV-kanal og dermed enda et nyhetsprogram: Rapport. I redaksjonen her var det fra starten 23 reportere; 17 menn og 6 kvinner.

– Kjønnsmerkingen forsvant ikke i denne perioden, men den inntok nye former, forteller Djerf Pierre. Kvinnene laget stoff om krig, politikk og økonomi, men mennene dominerte fortsatt på disse områdene.

– Ulykkene fikk mindre plass i nyhetsbildet enn de hadde tidligere, og inn kom nye temaer som sosiale spørsmål, miljø- og forbrukerstoff. Dette stoffet ble tildelt kvinnene, og ble betegnet som ”myke” nyheter i motsetning til de ”harde” som var politikk og økonomi, forteller hun.

– Det ble forventet av kvinnene at de skulle lage slik stoff, og mange av dem ville det gjerne, fordi de syntes det var viktig å løfte disse temaene fram. Men etter hvert ble kvinnene mer misfornøyde. Arbeidsfordelingen i redaksjonen er akkurat som hjemme, sa de – og reiste debatt om denne kjønnete måten å dele arbeidet på.

Debatter og konflikter handlet om kjønn, men også om klasse.

– Kvinnelig journalistikk ble født som begrep. Den kvinnelige journalistikken ble formulert i møtet mellom kvinnebevegelsens ideer om at det private er politisk, og den mediekritiske innstillingen som fantes blant unge kvinner ved journalisthøgskolene. Den hadde en kritisk holdning til det etablerte, og her var et klasseperspektiv knyttet til å gi de svakeste en stemme, sier Monica Löfgren Nilsson.

Nesten likestilt

Tredje periode strekker seg fra 1985 til 1995. Forskerne kaller den nesten likestilt. Nyhetsredaksjonene i TV hadde nå nesten like mange kvinnelige som mannlige journalister.

– Likevel var det bare en tredjedel av innslagene som ble laget av kvinner, forteller Djerf Pierre.

– Kjønnsmerkingen er imidlertid fraværende i denne perioden. Det fantes ikke lenger et tydelig skille mellom kvinner og menn i forhold til hvem som dekket hvilke stoffområder. Mange kvinner var for eksempel utenriksreportere. Og særlig mot slutten av perioden var oppfatningen i redaksjonene at denne utviklingen mot likestilling ville fortsette – nærmest av seg selv.

Samtidig er denne perioden preget av omstillinger og omorganiseringer, blant annet knyttet til at svensk televisjon for første gang fikk konkurranse fra kommersielt TV.

– Publikumsoppslutning fikk økt betydning og fokus, noe som for eksempel ga mindre rom for aktivt likestillingsarbeid i redaksjonene, forteller Löfgren Nilsson.

Backlash

Perioden 1995-2000-tallet, karakteriserer forskerne som backlash – og det til tross for at det nå er like mange kvinner som menn også blant sjefer og redaktører i TV-nyhetene.

– Ja det finnes de som omtaler dette som et matriarkat, sier Löfgren Nilsson.

Likevel: fortsatt er stoff laget av kvinner underrepresentert i sendingene. To tredjedeler av nyhetssakene lages av menn. Utenriksstoffet er totalt mannsdominert, og samtlige kommentatorer er menn. – Det positive mønsteret som fantes er brutt, mener Löfgren Nilsson.

– De såkalt ”myke” nyhetene er igjen blitt en oppgave for kvinnelige reportere. Samtidig dominerer mannlige reportere stoff om krig, arbeidsliv og politikk, nesten like sterkt som de gjorde på 1970-tallet. Mennene er også i flertall blant de som intervjues i sendingene, bare 25 prosent av disse er kvinner.

Nyhetssendingene Aktuelt og Rapport har i dag felles desk, noe flere av journalistene opplever som en utfordring når arbeidsoppgaver skal fordeles.

– Kvinner og menn forholder seg til dette på ulike måter. En gruppe journalister mener at de kvinnelige reporterne tenderer til å ta imot nye og uvante oppdrag med et ”dette blir nok ikke så bra”, mens de mannlige reporterne begir seg av sted uten å nøle. De beskriver menn som aktive og kvinner som passive, forteller Löfgren Nilsson, og fortsetter:

– En annen gruppe journalister, som mest består av kvinner, mener at menn bekrefter menn og gir statusjobbene til hverandre – mens det er vanskelig for en kvinne å kapre denne typen oppdrag.

Journalisten er ikke kjønnet og likestillingen kommer

– Spørsmålet vi stiller er hvordan man diskuterer kjønnets betydning i nyhetsredaksjonene, sier forskerne. De finner at menn og kvinner oppfattes som like og at kjønn derfor ikke ansees å ha noen betydning.

– Den profesjonelle journalistidentiteten er ikke kjønnet. Samtidig finnes det ideer om at publikum er kjønnet – og at kvinnelige seere har særskilte interesser. Men i redaksjonen betrakter man seg som like. Blant journalistene er det en utbredt oppfatning at slike kjønnsforskjeller ikke finnes blant dem, forteller Löfgren Nilsson.

Löfgren Nilsson og Djerf Pierre mener noe av forklaringen på backlash finnes i at kjønnets betydning ignoreres, og i troen på likestillingen vil komme – sånn etter hvert. For kjønn har vist seg å ha betydning, både for arbeidsfordeling og for hvordan kvinner og menn tilpasser seg kravene i organisasjonen.

– Spørsmålet om likestilling er noe alle journalistene må forholde seg til, blant annet fordi dette er styrt av politiske pålegg og krav. Men det er ikke dermed sagt at kvinner og menn forholder seg til likestilling på samme måte, eller at det er enighet om hvordan likestilling skal oppnås. Ofte gjøres likestilling til et problem for kvinner, som det påligger dem et særskilt ansvar å arbeide for, sier Monika Djerf Pierre.

–Nyhetsorganisasjoner er felter for kjønnet maktkamp, der mening og virkelighet hele tiden skapes og reforhandles. Der det stadig er kamp om hva som er god og verdifull journalistikk – og der dette knyttes til forestillinger om kvinnelig og mannlig. At nesten halvparten av journalistene er kvinner, er i seg selv ingen garanti for mer likestilling i redaksjon og nyhetssendinger.