Voldsmannen - en avviker?

Eva Lundgren er professor i sosiologi og kvinneforskning ved Uppsala Universitet i Sverige. Hun har fulgt rettssakene etter mordet på Anna Lindh og etter mord og mordforsøk knyttet til den religiøse sekten i Knutby. Lundgren har lest de psykiatrisk sakkyndiges rapport om Mijailo Mijailovic som tilsto drapet på Anna Lindh, og om Sara Svensson som erkjente Knutbydrapet. Begge er de kjent skyldige i mord, og begge er de erklært psykisk syke – og dermed dømt til behandling framfor fengselsstraff. Begge sakene er anket til en høyere rettsinstans. Lundgren har studert hvilke forståelser av kjønn og vold som preger de to sakene. Nylig innledet hun på konferansen ’Kven eig vitet? i Stavanger.

I sirkel

Når en voldsmann defineres som syk, individualiseres volden. Fokus flyttes fra selve voldshandlingen til det syke individet, og volden blir borte, mener Lundgren. – Etter mordet på Anna Lindh florerte spekulasjonene om gjerningsmannens psykiske status, til og med før en voldsmann var pågrepet. Det haglet med sirkelressonementer, sier hun. – Man forutsatte at en som begår slike handlinger er syk, altså måtte Annas morder være syk.

Hun mener at vi forestiller oss voldsmenn som syke, unormale og annerledes enn ”oss andre”. Dette er en kulturell sannhet og den dominerende fortellingen om vold, som deles av de fleste svensker og nordmenn. – Den store fortellingen benyttes også på mikronivå, av voldsmennene selv, slik Mijailovic gjør når han henviser til stemmene i hodet. Og den benyttes av alle typer eksperter.

Juks og fanteri?

Mijailo Mijailovic ble, etter rettspsykiatrisk utredning, ikke definert som alvorlig psykisk syk av første rettsinstans. Han fikk derfor livstids fengsel, noe som ble anket. I neste rettsinstans kom en ny rettspsykiatrisk uttalelse til motsatt konklusjon: Anna Lindhs morder var syk. Dermed ble Mijailovic dømt til behandling i stedet. Også denne dommen er anket. – Når man nærleser de respektive dommene, deres anvendelse av de psykiatriske utredningene og selve utredningene, ser man at er langt fra entydige og at de ikke er upåvirket av den store fortellingen om hva som gjør en mann til voldsmann, hevder Lundgren.

Fra sosial avviker til psykisk avviker

– Dagens oppfatning av voldsmannen som psykisk avviker avløste den kulturelle og historiske forståelsen av voldsmannen som sosial avviker, sier professoren. – Fra 1930 til ca. 1970 ble voldsutøveren forstått som sosial utslått: fortrinnsvis alkoholisert, arbeidsløs eller sosialt lavtstående. Han tilhørte arbeiderklassen, for prester, leger og psykiatere slo ikke. Slik var i alle fall den allmenne oppfatningen, noe som også preget forskningen og den politiske forståelsen av menns vold mot kvinner.

På 1990-tallet fikk imidlertid disse to avviksfortellingene en utfordrer. – Inspirert av blant annet norsk voldsforskning som ofte hadde et kjønnsperspektiv, tok den politiske diskusjonen en annen retning. Kjønnsmaktperspektivet ble utviklet, forteller Lundgren. Kjønnsmaktperspektivet er bygget på kvinners egne fortellinger, og av deres erfaringer av menns overordning over kvinner. Menns vold mot kvinner gikk fra å være en avviksfortelling til å bli en normalitetsfortelling, mener Lundgren, før hun legger til: – Men i møte med konkret vold, i vår kommune, i mitt nabolag, i mitt hjem, er det fortsatt gamle forståelser som dominerer – både i media og blant folk flest: Han må da være syk, eller han har det ikke bra – og når han så drikker…Dessuten passer disse gamle sannhetene godt i et Norge og Sverige der man synes å mene at likestilling er oppnådd. I slike likestilte land stiller man ikke spørsmål ved om den dødelige volden rammet Anna Lindh fordi hun var en kvinne som utfordret grensene for sitt kjønn, og om voldsmannen, Mijailovic, kanskje kan forstås innenfor rammene av normalt mannekjønn. Når samfunnet og kulturen forstås som frisk, normal og likestilt og man mener at de fleste mennesker speiler dette, da kan det syke bare finnes i det unormale, i enkeltindivider som lever på tvers av kulturen.

Ikke unormalt

– Menns vold mot kvinner er ikke unormalt, statistisk sett, understreker Lundgren. Tvert imot. Og hun kan belegge det. På oppdrag fra den svenske regjeringen har hun gjennomført en spørreundersøkelse blant 10.000 svenske kvinner (2001). Den viser at 46 prosent av dem hadde voldserfaringer, og at mer enn hver fjerde kvinne mellom 18 og 24 år hadde vært utsatt for vold av menn det siste året.

En kvinnelig morder

Men det er altså ikke bare menn som myrder. Noen ganger gjør kvinner det, som Sara Svensson i Knutby. Hun ble først erklært psykisk syk etter en utredning der sykdommen knyttes til religiøse vrangforestillinger. Neste ekspertuttalelse er ikke enig. Den mener hun har personlighetsforstyrrelser og at dette er medfødt, eventuelt knyttet til at hun mistet moren tidlig. Eva Lundgren er kritisk. Hun mener rapportene mangler en forståelse av kvinners erfaringer med vold. – I åtte måneder isolerte pastor Helge Fossmo, familiens barnepike, Sara Svensson, på soverommet. Han trengte henne ved sin side, fortrinnsvis i sengen, dag og natt. Slik Sara Svensson selv fremstiller det, gikk hun fra å være hans kjærlighetsobjekt til å bli hans slave. Fra å være fantastisk ble hun alt som var feil ved en kvinne: hun fristet, var sta og opprørsk. Og hun hadde negativ innvirkning på andre kvinner gjennom sin måte å være på. Derfor måtte hun holdes borte fra alle andre enn han selv. Han vekslet mellom å fortelle henne at Guds nåde var i ferd med å ebbe ut på grunn av hennes mislykkethet, og at han elsket henne.

Lundgren mener det som beskrives er en systematisk nedbrytingsprosess på linje med tortur, som gjorde at Svensson gjennomgikk en personlighetsforvandling. – Det kunne skje fordi pastoren kombinerte verbal indoktrinering med isolasjon. Og han vekslet mellom vold og varme. Hans virkelighet ble hennes. Hun så seg selv med hans blikk, både når han så Satan i henne og når han opphøyet henne til jordens mest vidunderlige. Sara Svensson følte etter hvert at hun skyldte ham alt, sier Eva Lundgren.

Likhet og forskjell

Det er forskjeller i de to sakene. Det er forskjeller i diagnosene. Likevel er det likheter.

– Stereotyper om begge kjønn og gamle forstillinger om hva som leder til vold, florerer i begge saker. Kvinners opplevelser av vold blir borte, det gjelder både volden mot Anna Lindh og volden Sara Svensson opplevde. Syk eller ikke syn bør etter min mening ikke være spørsmålet. Det bør i stedet fokusers på at kvinner erfaringer med vold er normalt, mener Lundgren

– Å synliggjøre, fatte, gripe og analysere kvinners voldsprosesser er vanskelig og uvant. Og med psykiatrien inngang i retten forsvinner kvinners stemmer og erfaringer. Voldskunnskap og kjønn er ikke akkurat tunge kompetanseområder innenfor psykiatrien. Er man overhodet interessert? spør hun.