Pastellprinsesse og offerheltinner

Artiklene Fra hore til madonna? Kongelig merkevarebygging og Fra ofre til heltinner? Innvandrerkvinner i norske medier, er del av boka Kjønn og journalistikk i mediene, som presenteres i dag. Boka er redigert av Erika Jahr ved Institutt for journalistikk, og er et resultat av kurset Kjønn og journalistikk ved Journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo, høsten 2002. Noen av seminaroppgavene fra kurset er nå bearbeidet og samlet mellom stive permer.

Og når det handler om kjønn i mediene, kan det for eksempel handle om kronprinsessen. Hvordan ble Mette-Marit kongelig? Ett riktig svar er at hun giftet seg med kronprinsen, men det er ikke svaret Strandberg er ute etter. Han har analysert hvordan kongehuset oppnådde at mediene endret sin omtale av henne: fra alenemor med et tvilsomt rykte til en glamorøs Grace Kelly. – En massiv kommunikasjonsstrategi ble satt i verk fra Slottets side for å bygge opp den kongelige merkevaren kronprinsesse Mette-Marit, skriver Strandberg. Han har sett nærmere på hvordan dette ble gjort, og hva slags kvinnerolle merkevaren representerer.

Garderobe og look

Strandberg mener slottet sørget for å presentere henne, den kommende kronprinsessen, med de rette klærne, de rette uttalelsene og den rette oppførselen. Han har særlig studert tre av medietekstene som kom i tiden rundt det kongelige bryllupet i august 2001: intervjuer i Dagsavisen og Kvinner og klær (KK) i juni og august, samt fjernsynsintervju med Fredrik Skavlan i NRK1 en uke for bryllupet. I intervjuene snakker Mette-Marit om det å være kronprinsesse mer som et liv enn som et yrke, om å ”bygge opp en garderobe” og om tilvenning til nye klær. I KK presenteres et 19-siders Mette-Marit spesial, med en fotomodell som viser klær i ”Mette-Marit-looken”.

Verdier, ja – men hvilke?

Men her er også verdier. Mette-Marit snakker om kronprinsparets humanitære fond, som ”er en flott måte å sette fokus på verdier vi setter pris på”. Det er imidlertid, mener Strandberg, litt vanskelig å få tak i hva disse verdiene går ut på. Hun understreker riktig nok at integrering av flyktninger er viktig, men vil ikke svare på hvorfor rasisme har grobunn i Norge. Den kommende kronprinsessen framhever moren sin og dronning Sonja som viktige idealer og støttespillere. Hun øker sin kongelighet ved å knytte seg til dronningen og hennes interesser, litteratur og kunst, mener Strandberg.

Fra utagerende til from - uten oppfølgingsspørsmål

Ryktet om sin utagerende fortid kommenterer hun knapt. Først på pressekonferansen i forkant av bryllupet kommer hennes tilståelse om ”overskridelse av grenser”, og siden er dette et tema norske journalister stort sett har latt ligge. - Bildet av en from kronprinsesse i duse farger og designerklær har fått stå mer eller mindre alene, skriver Strandberg. Hvorfor dette fraværet av kritiske spørsmål? Strandberg mener en forklaring kan være at journalister og kongelige lever i et symbiotisk forhold. Blir førstnevnte gruppe for kritiske, får de ikke noe svar i det hele tatt. En annen forklaring er at journalister gjerne fratrer sin kritiske rolle i forbindelse med store mediebegivenheter som en kongelig bryllup.

Hva slags kvinne er så kronprinsessen? Strandberg mener det er vanskelig å gripe hvem Mette-Marit er eller ønsker å framstå som – bortsett fra å være sin manns hustru. Men holder det? Hun trenger et prosjekt, fastslår han, og presiserer at det han har vurdert er det mediskapte ikonet av kronprinsessen, ikke personen Mette-Marit.

Dobbel marginalisering

Boka Kjønn og journalistikk i mediene innholder mye mer enn kongestoff. Her er blant annet en artikkel om en hel gruppe kvinner som synes å ha gjennomgått en endring i mediebildet: innvandrerkvinnene. Tine Ustad Figenschou spør om ikke-vestlige innvandrerkvinner i norske medier har gått fra å være ofre til heltinner.

Hun mener at medienes dekning av temaer mottakerne ikke kjenner personlig er ekstra viktig, og viser til en dansk undersøkelse som viser at 85 prosent av danskene primært får sin kunnskap om innvandringsproblematikk gjennom mediene. Majoriteten mangler egne erfaringer som kan nyansere mediebildet. Hun slår videre fast at innvandrerkvinnene opplever en dobbel marginalisering i forhold til mediene, både som innvandrere og som kvinner. Innvandrerkvinner blir sjelden bedt om å delta i den politiske og sosiale debatten, og trekkes sjelden fram som eksperter på sitt fagfelt.

En undersøkelse fortatt av MIRA-senteret viste at i Dagbladet, VG og Aftenpostens dekning av minoritetskvinner i år 2000, kom disse kvinnene selv bare til orde i 13,7 prosent av reportasjene. De blir heller ikke spurt om å uttale seg om tradisjonelle ”kvinnespørsmål” som barnehagedekning og sekstimersdag, og deltar sjelden i innvandringsdiskusjoner. Der er mennene.

Underlegenhet - et premiss

- Antakelser om at muslimske kvinner er underlegne menn og nektes utdanning, offentlig deltakelse og seksuell uavhengighet, ligger ofte som premiss for deres deltakelse i offentlige debatter, skriver Figenschou. Hun har undersøkt Dagbladets, Dagsavisens og Aftenpostens dekning av den såkalte Kadra-saken og av Fadime-saken. Hun viser blant annet hvordan disse avisene beskriver Kadra. Hun er dels den spinkle og svake – med behov for beskyttelse, dels den modige som bryter grenser: ”den spinkle og blide Kadra”, ”den glade og modige kvinnen”, hun som ”satte livet på spill”. Figenschou oppsummerer Kadra som offerheltinnen.

I Fadime-saken undersøker hun blant annet hvem som slipper til med sin egen stemme. Noen kvinner med innvandrerbakgrunn uttaler seg, men de fleste som snakker er norske og svenske politikere. I tillegg bringer alle tre avisene brede reportasjer om enkeltskjebner knyttet til tvang og ekteskap – både med lykkelig utgang og der unge kvinner har rømt fra familien. – Igjen er det ofrene som lokker fram skildringene, skriver Figenschou. I omtalen av kvinnene vektlegges sårbarhet, men også mot – og da helst mot til å bryte med eget miljø og tradisjonene de er del av. I forgrunnen dominerer bilde av de opprørske unge offerheltinnene som skal bekjempe og reddes fra skurkene (innvandrermenn) med hjelp av sine gode hjelpere (norske myndigheter), skriver hun.

Men også medieheltinner

Her er noen stemmer som mangler: innvandrermødrene, innvandrerkvinnene som bruker religion for å få større frihet og likestilling, og kvinnen som er lykkelig i et arrangert ekteskap. – Finnes de? spør Figenschou, før hun slår fast at noen kvinner faktisk har sprengt grensene rundt offerheltinnen. Eksemplene er Kadra, men også Nadia og Jeanette, som i debatten om tvangsekteskap ”sto fram” med sine historier, men også med sine krav om endring. Figenschou framhever at de ikke framstår som avhengig av andre, men at de driver historiene de er del av framover med sine avsløringer og krav. Hun mener de i stadig større grad iscenesetter seg som medieheltinner, dermed trenger de heller ikke reddes på samme måte som før.