Sammen med Hilda Rømer Christensen og Aino Saarinen har hun redigert boka Crossing Borders. Re-mapping Womens’s Movements at the Turn of the 21st Century.
– Kanskje skyldes behovet for nye organisasjoner og nettverk at kvinnesak tilhører et av de mer stigmatiserte felter, både politisk og sosialt, undrer hun. – Alle som er opptatt av en sak og som vil bruke krefter på å mobilisere til endring, ønsker å velge arbeidsformer som gjør at de lykkes. Da er det forståelig at de ikke ønsker å bli så nært identifisert med en stigmatisert gruppe, sier hun. Men det er en ting hun ikke forstår. – Jeg skjønner ikke hvorfor de unge ikke kupper de gamle organisasjonene, at de ikke ser nytten av å bruke de strukturene som finnes.
– Det er kanskje fordi de vil jobbe på helt andre måter, og at de gamle organisasjonene verken ser dette, eller forstår det. Da kan det være like greit å lage noe helt nytt.
– Ja, denne diskusjonen handler både om mobilisering og om kollektiv organisering. Det er uenighet både mellom og på tvers av generasjonene om hva som er å betrakte som en organisasjon, og hvordan kollektiv handling skal foregå i 2004. Samtidig ser du at noen gamle organisasjoner overlever: Kvinnesakforeningen eksisterer fortsatt. Det samme gjør for eksempel Naturvernforbundet – og de politiske partiene klarer seg jo.
– Ja gjør de det?
– Vel, de har åpenbart rekrutteringsproblemer. Og hvis du tenker hundre år fram i tid, antar jeg at partisystemet slik det finnes i dag, ikke eksisterer lenger.
Mini-FN
Men før vi avskaffer partiene og tenker framtid, skal vi se oss tilbake. Det gjør man også i Crossing Borders. Hele Norden er representert blant forfatterne i boka. Det er også Russland, USA, Canada, Italia, Tyskland og Storbritannia. Dette mini-FN av kjønnsforskere har oppsøkt kvinnebevegelsen der den måtte finnes i verden, fra krisesenterbevegelsen i Barentsregionen til kvinneforskere fra Kina. – Det er selvsagt store forskjeller i kvinnebevegelsen fra land til land, sier Beatrice Halsaa. – Likevel blir jeg slått av hvor mye som er gjenkjennelig på tvers av landegrensene, og hvor mye vi gjenkjenner og forstår hos hverandre. Og det er en viktig innsikt at den internasjonale feminismen ikke er ny, understreker hun.
Aldri en kvinnebevegelse
Vi må faktisk nesten 150 år tilbake. – Kvinnebevegelsen vokste fram sammen med arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen. Mot slutten av 1800-tallet ble det avholdt internasjonale kvinnekonferanser, blant annet knyttet til Verdensutstillingene. Helt siden den gangen har kvinner utnyttet de internasjonale møteplassene som har eksistert. Kvinner var ikke invitert til disse mannlige arenaene, for eksempel til FNs forgjenger - Nasjonenes forbund - men de skapte sine egne rom innenfor de rammene som fantes. I dag vet vi at kvinner spiller en viktig rolle både i FN og for FNs dagorden, påpeker Halsaa.
Når oldemødrene og tippoldemødrene til dagens unge feminister reiste, var det en mer omstendelig prosess, enn å sette seg på flyet til New York eller Teheran. En utenlandstur tok ofte flere dager, bare i reisetid, og det var slett ikke noe for allmuen. Kvinnene som dro hørte gjerne hjemme i overklassen og i borgerskapet. – De politiske skillelinjene kvinner imellom var synlige den gangen som nå, sier Beatrice Halsaa. – De handlet om borgerlig kontra sosialistisk politikk, om likhets- kontra forskjellsfeminisme, ja om det var riktig å være feminist overhode. Det har aldri eksistert en felles kvinnebevegelse, der alle var enige. Men det har hele tiden blitt lagt ned mye arbeid for å få i stand samarbeid om konkrete saker.
Kollontai erklærte seg anti-feminist
– De første sosialistiske kvinneaktivistene, definerte seg ikke som feminister, forteller Halsaa. Går vi til Russland finner vi noe av bakgrunnen for konfliktene mellom borgerlige og sosialistiske kvinneaktivister. I Crossing Borders skriver Irina Yukina, historiker og sosiolog fra St.Petersburg, om tidlig russisk feminisme. Et tema som hittil har vært ukjent for oss. Hun tidfester kvinnebevegelsen opprinnelse i Russland til 1850-tallet, og presenterer to hovedretninger i tidlig russisk feminisme. For noen av kvinnene var kjønn en viktigere faktor i analyser av urettferdighet og utbytting enn klasse, mens andre søkte å kombinere kjønn og klasse i sine analyser. Alexandra Kollontai og andre ledende sosialistiske kvinneaktivister betraktet feminisme som et borgerlig fenomen. Kollontai introduserte begrepet borgerlig feminisme og definerte seg som anti-feminist. Hennes mål var å få kvinner til å vende feminismen ryggen. Hun påpekte stadig at russiske feminister var overklassekvinner som hadde lite til felles med proletariatets kvinner. Yukina fastslår på denne bakgrunn at vestlige kvinneaktivisters seinere feiring av Kollontai som feminist, er noe misforstått.
Ungt møter gammelt
Vi kjenner igjen disse motsetningene, blant annet fra 1970-tallets diskusjoner. Men begrepsbruken er byttet om. Da var det kvinner på venstre fløy som definerte seg som feminister, ofte i motsetning til det de oppfattet som for lite radikalt i datidens Kvinnesaksforening og i Norske Kvinners Nasjonalråd. – Jeg mener det i dag eksisterer en annen og mindre eksplisitt avstand mellom ulike grupper av feminister enn det som var tilfelle på 1970-tallet, selv om det har vært friske debatter rundt organisasjonen Ottar og bøker som Råtekst, påpeker Halsaa. – Og vi har også fått nye forskjeller å diskutere, blant annet knyttet til etnisitet.
– Hver generasjon feminister har sine egne prosjekter, understreker Halsaa. Det synes hun ikke er merkverdig. Underligere er det at kunnskapsløsheten om hvordan det var før også synes å ”gå i arv”. – Min generasjon møter for eksempel stadig historien om at vi brente BHer på 1970-tallet, men så vidt jeg vet ble det ikke brent en eneste en. Det er mange myter som bidrar til å skape bilder av mødregenerasjonens feminister.
Ingen enkel match
I boka gjør hun sitt for at nåtidens kvinnelige akademikere ikke skal rammes av historieløshet. I kapitlet No Bed of Roses – Academic Feminism 1880-1980 beskriver hun kvinnenes vei inn i høyere utdanning, som nokså tornefull. – De første generasjonene kvinnelige akademikerne, med Cecilie Thoresen i spissen, måtte kjempe for innpass og ”overlevelse”, sier Halsaa. – De klaget lite. Men faktum er at de ikke fikk jobb etter endt utdanning. De møtte fordommer og både indre og ytre stengsler. Noe av det vanskeligste var å håndtere motsetningen mellom en akseptabel form for kvinnelighet, og intelligens og kunnskapshunger. Et nesten umulig prosjekt den gangen.
Etter Sputnik
Der Cecilie Thoresen og hennes samtidige var få, var Beatrice Halsaa selv del av en bølge kvinner som inntok universitetene på 1970-tallet. – Jeg var født inn i borgerskapet, og for meg var det ingen kamp å få adgang til høyere utdanning, sier hun. – Dessuten var vi heldige som kom etter Sputnik. Her er en fotnote på sin plass: Sputnik var den første satellitt skutt ut i bane rundt jorda, ikke av et europeisk land eller av USA, men av Sovjetunionen. Året var 1957. – Det sendte sjokkbølger inn i akademia i Europa og USA, påpeker Halsaa. – Vesten forsto at det måtte mer forskning til dersom konkurranseforholdet ikke skulle forrykkes enda mer. Nye forskere måtte leites fram. Nå måtte staten og akademia virkelig skjerpe seg.
Kvinner slapp til, litt
Ett ledd i skjerpingen var å slippe til kvinner. De kunne jo sitte på uante intellektuelle ressurser. Det var best å la dem få en sjanse. – Debatten om kjønnsroller skjøt fart, og på 1970-tallet ble kvotering foreslått. I ly av planene om FNs Kvinneår i 1975 fremmet bevisste kvinnesakskvinner i akademia og i Forskningsrådet en rekke forslag. Forslag som kvotering, barnehageplasser og kvinneforskning vakte forargelse blant noen, og voldsom debatt. Vi møtte krefter som verken ønsket kvinner, likestilling, kvinneperspektiv eller kvinneforskning, som det da het. Det var både skepsis og latterliggjøring, forteller hun. – Og det var mange som opplevde dette som tøft, også på det personlige plan. Det var en kamp om legitimitet, om aksept for teorier, metoder og perspektiver i det akademiske feltet. Halsaa mener kvinneforskere på 1970-tallet møtte mer forståelse blant politikere enn blant akademikere. Det ble etter hvert sentere for kvinneforskning i Oslo, Bergen og Trondheim på 1980-tallet – og et livskraftig miljø i Tromsø. Mange nye kvinne- og kjønnsforskere kom til. Men kjønnsforskningen er ikke sikret en varig plass i akademia, selv om mange posisjoner er vunnet. – Den neste forskningsmeldingen blir et signal om hvor trygt feltet står, sier professoren.
Fortsatt er det langt fram til likestilling også i akademia: kvinneandelen blant professorene bikker knapt ti prosent. Så kanskje er det ikke så rart at en tredje bølge feminister er på vei.
Bølgedaler og bølgetopper
Alle har ikke like stor sans for å beskrive kvinnebevegelsens historie i bølger. Beatrice Halsaa mener bølgemetaforen er fin, fordi den gir et bilde av at mobiliseringen av kvinner går opp og ned. – Men som metaforer flest, forenkler også denne, påpeker hun. – Å bruke betegnelsen bølger om den feministiske bevegelsen, kan være en fare dersom man glemmer det som foregår nede i bølgedalene, sier Halsaa – og viser til den norske historikeren Elisabeth Lønnås artikkel i Crossing Borders. Bølgetopper er unntaket i kvinnebevegelsens historie. Det typiske er de lange bølgedalene. – Det skjer mye da også, sier Halsaa.
– Aktivistene jobber, også da, men de jobber mer i motbakke, understreker hun.
– Kvinnebevegelsen ville neppe opplevd de unntaksvise bølgetoppene, hvis det ikke var for aktivistene som står på jevnt og trutt. Her er organisasjonene en hjelp.
Ikke i et vakum
– Hvis du skal se framover – hvordan tror du kvinnebevegelsen vil utvikle seg?
– Så lenge det finnes problemer vil kvinner slåss, og jeg tror vi i tida som kommer vil få et enda tettere internasjonalt samarbeid. Både internett og økt mobilitet generelt, legger tilrette for det, sier hun, og fortsetter: – Jeg er spent på om staten vil ta ansvar for kvinneorganisasjoner og for likestillingsarbeidet også i framtida. – I dag lener organisasjonslivet seg på staten, vi har et statlig likestillingsapparat, og offentlig finansiert kvinne- og kjønnsforskning. Men hva om de politiske kreftene som ønsker å avskaffe støtten til kvinnesaks- og likestillingsarbeid, vinner fram? Da er det i hvert fall grunnlag for ny mobilisering, fastslår hun.
Beatrice Halsaa er professor og faglig leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Hun har vært kvinneaktivist i mange ulike sammenhenger. I dag er hun medlem i Norsk Kvinnesaksforening. Hun var med å bygge opp kjønn- og politikkstudiet ved Høgskolen på Lillehammer, og underviste her i mange år. Sammen med Harriet Holter, Bjarne Øverlid og Jannecke van der Ros skrev hun boken Hun og han: kjønn i forskning og politikk (1996). Nå skriver hun bok om utviklingslinjer i norsk kvinneforskning.
Crossing Borders. Re-mapping Womens Movements at the Turn of the 21st Century, er redigert av Hilda Rømer Christensen, Beatrice Halsaa og Aino Saarinen. Den er utgitt av University Press of Southern Denmark. Nordisk forskerakademi (NORFA) bidro til nettverket som har arbeidet med boka. Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) bidro til at den ble gitt ut.