De femti krisesentrene i Norge er ikke hva de engang var. Flat arbeidsstruktur og hovedsakelig frivillige medarbeidere, har, i mange tilfeller, blitt erstattet med noen få fast ansatte og en større grad av sentralisering. På konferansen ”Nordiske kvinner mot vold” snakker man om at det har skjedd en profesjonalisering av krisesentrene. Blant dem som jobber på krisesentrene går debatten høyt: Innebærer profesjonaliseringen at man glemmer å være politisk aktive? Og blir det plass til det feministiske prosjektet i dette bildet?
- Bare hjelp er ikke nok
- Det er viktig at vi fortsatt er politiske. Vi må tørre å snakke om de ubehagelige tingene vi ser på sentrene. Vi har klart å oppnå dagsordenmakt, og nå må vi holde på den, sier Gudrun Jónsdóttir. Hun er talskvinne for Stígamót, et rådgivningssenter om seksualisert vold på Island, og har lang erfaring både som krisesenteransatt og som kvinnepolitisk aktivist, både i Norge og på Island. På konferansen hadde hun fått oppdraget med å tegne noen visjoner for krisesentrenes fremtid. - Hovedutfordringen for krisesentrene er ikke økonomiske eller organisatoriske spørsmål, men å fri oss fra den altomfattende offertenkningen, sa en engasjert Jónsdóttir til forsamlingen.
- Selv om det er viktig å hjelpe ofrene for vold, er det ikke nok, understreket hun, og la stor vekt på betydningen av å komme på offensiven i arbeidet mot vold mot kvinner.
- Vi må kreve at samfunnet tar ansvar for å forebygge volden, sa Jónsdóttir. For den tidligere partilederen for Kvinnolistan på Island, er politisk arbeid fortsatt uløselig knyttet til krisesentrenes arbeid.
Feministiske briller
I enkelte deler av krisesenter-Norge er det tydelig skepsis mot profesjonaliseringen av tilbudet til voldsutsatte kvinner. Jónsdóttir forklarer denne skepsisen med krisesentrenes historiske bakgrunn:
- Vi må huske at krisesentrene ble opprettet fordi feministene var rasende på profesjonene. Man hadde sett at psykologer og sosialarbeidere ikke tok vold mot kvinner på alvor, og sentrene ble opprettet som en reaksjon på dette, forteller hun. Hun håper nå at institusjoner som utdanner mennesker som skal jobbe med vold, vil integrere et kjønnsperspektiv i utdannelsen.
-Vi ønsker gjerne profesjonelle psykologer og sosionomer velkommen til krisesentrene, men da må de først ta feministiske briller på. Jeg tror imidlertid vi har et stykke arbeid igjen før vi kommer så langt, slår Gudrun Jónsdóttir fast.
Spørsmålet om krisesentrenes virke og organisasjon, har vært høyt oppe på dagsorden hos norske myndigheter det siste året. Like før jul i fjor ble en offentlig utredning (NOU) ”Retten til et liv uten vold”, presentert. I juni forelå Regjeringens handlingsplan mot vold mot kvinner. Her presenteres flere tiltak som skal styrke krisesentrene frem mot 2007.
Mer kompetanse
- Det har skjedd store endringer i strukturen ved sentrene, hevder forsker Wenche Jonassen ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKTVS). Hun har forsket på norske krisesentre over flere tiår, og offentliggjorde sammen med Kari Stefansen i fjor rapporten Idealisme eller profesjonstenkning – en statusrapport om krisesentrene i Norge.
- Krisesentrene har fått færre frivillige, og flere fast ansatte. De fast ansatte medarbeiderne er mer motivert for kursing og opparbeiding av kompetanse som krisesentrene sårt trenger. Kunnskap om jus, psykologi og flerkulturell kompetanse er blant temaene som står på de ansattes ønskeliste, forteller Jonassen.
Må krisesentrene velge?
- Mange frykter at en profesjonalisering av krisesentrene vil kunne gå på bekostning av den feministiske aktivismen sentrene har stått for tidligere?
- Dette er nok en reell bekymring, mener Wenche Jonassen. - Men slik jeg ser det, har dette allerede skjedd, både ved sentre med høy og lav profesjonaliseringsgrad, hevder hun. - Vi finner få sentre som bruker mye tid på politisk aksjon. De konsentrerer arbeidet om å drive hjelpetiltak. Mange sliter med dårlig økonomi og uforutsigbare budsjetter og bruker mye tid på å skaffe sentrene bedre materielle betingelser.
- Betyr dette at krisesentrene må velge om det først og fremst vil hjelpe ofrene, eller arbeide politisk?
- Jeg tror det blir vanskelig for de senteransatte å ha overskudd til å gjøre begge deler. I dag er krisesentrene på den politiske arenaen gjennom et aktivt sekretariat, og i mindre grad gjennom enkeltmedlemmenes deltakelse i politikken, mener forskeren.
Selv om profesjonalisering av driften på krisesentrene ser ut til å være en generell trend, viser Jonassen og Stefansens rapport at det er store forskjeller mellom de femti sentrene i Norge. Noen er kommunale og drives utelukkende med fast ansatte, mens andre har opp til 60 frivillige medarbeidere. Av disse er 29 sentre organisert i Krisesentersekretariatet, 14 i Norsk Krisesenterforbund, mens sju sentre ikke er organisert i noen av paraplyorganisasjonene.