Kjønn i Dagsavisen

– Andelen oppslag med bare menn som kilde, har samtidig økt fra 57 til 62 prosent, forteller Øvrebø, som har skrevet hovedoppgave i journalistikk om nyhetsproduksjon, kjønn og makt i Dagsavisen 2000-2003.

I 2002 utgjorde kvinner 21,9 prosent av kildene i avisen. – Sammenlignet med andre nyhetsmedier er dette ikke en særlig høy kvinnelig deltakelse, påpeker Øvrebø, og viser blant annet til medieprofessor Sigurd Allerns undersøkelse av 10 norske aviser (2001). Der lå andel kvinnelige hovedkilder i nyhetene på 19 prosent, med avisen Vårt Land som den beste (31 prosent).

Flere elitekvinner

Men om andelen kvinner ikke er blitt større, er sammensetningen endret. Kvinner som tilhører samfunnseliten, særlig politikken, har økt som andel av kvinnekildene. Det samme har artister og kunstnere, mens det er blitt færre idrettskvinner. Andelen kvinner i rollen som mor, datter, pårørende eller venn er redusert. – Dagsavisen har beveget seg vekk fra en allmenn tendens i mediene til å la menn være eksperter og de som har kunnskap, mens kvinner i større grad er alminnelige hverdagsmennesker. Sammensetningen av det kvinnelige kildeuniverset i Dagsavisen er ikke så forskjellig fra det mannlige, understreker Øvrebø. – En annen viktig endring er at kvinner har fått en langt mer framtredende og synlig plass i Dagsavisens meningsspalter, på kommentarplass og som kulturanmeldere har kvinneandelen økt fra 23 til 32 prosent.

Dessuten er Dagsavisen nesten kjemisk fri for kjendiser, noe Øvrebø oppfatter som et bevisst redaksjonelt valg. Likevel har antallet kvinnelige kjendiser i bildematerialet økt, noe hun først og fremt forklarer med en omlegging til mer notisstoff med bilder. Da øker også mengden filmstjerner og konglige.

– Men selv om kvinner er overrepresentert på bilder i forhold til i tekst, bruker Dagsavisen i liten grad unge, pene kvinner som blikkfang, mener Øvrebø.

Hvorfor?

– Hva hindrer Dagsavisen i å invitere flere kvinner inn i spaltene, og gi dem bedre plass i den offentlige samtalen, spør Turid Øvrebø. Hun mener den viktigste forklaringen er at vi har en kultur som plasserer kvinner i den private sfære og menn i den offentlige. – Denne forståelsen av kjønn er nyhetsmediene med på å vedlikeholde og skape, sier Øvrebø. – Det gir nyhetprodusenter en ekstra grunn til å gjøre kjønnsubalansen i spaltene til en sentral utfordring. Men i perioden jeg undersøkte satte Dagsavisen ikke konkrete mål for å sikre bruk av flere kvinnelige kilder i avisen.

– I en nyhetsredaksjon, også blant lederne vil det alltid være ulike og tvetydige forståelser av hva kjønn skal bety i nyhetsproduksjon, både i redaksjonen og i nyhetsproduktet. I Dagsavisen ble kjønn i noen sammenhenger nøytralisert og tillagt liten vekt, mens det i andre sammenhenger ble beskrevet som forskjeller mellom menn og kvinners smak og interesseområder. Det illustrerer behovet redaksjoner har for å diskutere og utvikle endringsstrategier for å sikre mer likestilling i nyhetsproduktet, sier Øvrebø. – Når kjønn ikke problematiseres, risikerer man at en del tilvente forestillinger blir med på lasset: For eksempel at en manns uttalelser er nødvendig for å gi en sak autoritet og tyngde.

Liten, men viktig

Dagsavisen er en liten avis, men spiller likevel en sentral rolle i kampen om å sette dagsorden. Turid Øvrebø mener dette kan bidra til å forklare hvorfor de ikke søker et alternativt kildeunivers. – Kildene bidrar til nyhetens sannhetskvalitet. Menn og mannlige eliter blir kanskje blant journalister sett som sterkere bærere av sannhet, enn det kvinner gjør. Dermed blir det naturlig å velge en mann, fordi dette bygger opp under nyhetens gjennomslagskraft og troverdighet. Samtidig har Dagsavisen oppgradert kvinner som autoriteter ved at de bruker flere kvinnelige elitestemmer enn før.

”Mannlig og kvinnelig”

Øvrebø fant tendenser til å kjønne nyheters tema og form. – Dette er Dagsavisen langt fra alene om, både i andre nyhetsredaksjoner og i medieforskning blir noe stoff definert som ”mannlig” og noe som ”kvinnelig”, sier hun. Mens sport, krim og næringsliv er ”mannlige” tema, ser man gjerne forbruk, barn, helse og skole som ”kvinnelige” tema.

– Nyhetsprofilen ble endret i de to årene jeg fulgte Dagsavisen. Krim, ulykker, sport og næringsliv tar mindre plass enn før, mens det er blitt mer forbrukernyheter, sier Turid Øvrebø. Selv er hun skeptisk til å sette merkelappen kvinnelig eller mannlig på ulike typer nyheter.

– Det kan bli selvforsterkende, ved at en essensialistisk forståelse av kjønn bevisst eller ubevisst skrives inn i nyhetstekster. Kjønn er i endring, og det er ikke opplagt hva kvinner og menn liker å lese om. Å definere for eksempel sport som mannlig, fører lett til at kvinner defineres ut og bort fra sportssidene.

I redaksjonen

– Dagsavisens redaksjon er ikke likestilt med hensyn til kjønn og makt. I perioden jeg undersøkte var det to kvinner og en mann i toppledelsen, mens det var solid mannsdominans på mellomledernivå, fastslår Turid Øvrebø. Blant journalistene var seksti prosent menn. Likevel viser Øvrebøs studie at de redaksjonelle medarbeiderne selv oppfattet redaksjonen som likestilt. – Når man oppfatter et samfunn eller en organisasjonskultur som likestilt blir det vanskeligere å se og endringsmuligheter og forbedringspotensiale, sier hun.

Øvrebø mener studien viser at endring av kjønn- og maktrelasjoner i nyhetskulturer og nyhetsprodukter både er en komplisert og krevende prosess.

Et øyeblikksbilde

Turid Øvrebøs studie bygger på observasjon i redaksjonelle møter og på to lederkonferanser, intervjuer med redaktører og avdelingsledere i avisen, og en innholdsanalyse av nyhetsproduktet Dagsavisen. Materialet er samlet inn over en periode på to år. Hun mener at et avisprodukt vanskelig kan forstås uten å også studere kulturen i redaksjonen. Det er sjefredaktøren i Dagsavisen, Hilde Haugsgjerd enig i:

– Jeg var derfor ikke i tvil om å si ja da Turid Øvrebø spurte om adgang, sier hun, og legger til: – En avis har stor makt, og pressen vil at det skal forskes på makt i andre miljøer. Da skulle det bare mangle om vi ikke ga adgang til forskning hos oss, sier hun. Haugsgjerd kjenner seg imidlertid ikke igjen i alt i Øvrebøs studie. – Øvrebø har tegnet et øyeblikksbilde. Det gjelder for eksempel sammensetningen av menn og kvinner blant redaktørene og i de enkelte avdelingene, understreker hun. Redaksjonen har forandret seg noe siden 2002. En av to deskredaktører er i dag kvinne, og i redaktørgruppen er det 50 prosent av hvert kjønn.

Andel kvinner ikke det viktigste

Haugsgjerd mener dessuten at andelen kvinner i spaltene ikke er det viktigste når man skal vurdere om en avis henvender seg like godt til kvinner som til menn. – Vi legger størst vekt på innholdet i journalistikken: hvilke samfunnsområder vi rapporterer fra, hvilke temaer og konflikter vi tar opp, og hvordan vi vinkler stoffet. Innefor alle kategorier tar vi opp stoff som er viktig for kvinner og som interesserer kvinner, slik vi definerer det. Alt dette kommer ikke fram i Øvrebøs undersøkelse, fordi hun har talt kilder og avbildede personer, og ikke gått på innholdet i journalistikken. Jeg mener dette er en kritikk det er grunn til å rette mot medieforskningen generelt, at den er for opptatt av tall og det kvantitative, og at det gjøres for lite innholdsanalyse, sier sjefredaktøren.

For å illustrere sitt poeng bruker Haugsgjerd et oppslag om Ansgar Gabrielsens krav om førti prosent kvinner i bedriftenes styrer. – Her er det en mannlig kilde og en mann på bildet, men dette er et viktig oppslag for kvinner, påpeker hun.

Vil ikke sette mål

Haugsgjerd er ikke fornøyd med kvinneandelen i Dagsavisens spalter, men vil likevel ikke sette konkrete mål for økning i kvinnelig kildebruk, slik avisen Nordlys har gjort. – Vi nøyer oss med å minne om og motivere til økt bruk av kvinnelige kilder. Dagsavisen er en avis med begrensede ressurser, samtidig er vi en riksavis, noe som innebærer at vi skal være premissleverandør og ha de viktige nasjonale nyhetene. Da må vi bruke kilder fra den nasjonale eliten, og her er mannsdominansen stor. Dessuten har vi få journalister med spesialområder, noe som gir mindre innsikt i alternative kilder. Produksjonspresset er stort. Journalistene har gjerne krav om å produsere en sak om dagen, det betyr at de har liten tid til å lete etter alternative kilder.

Haugsgjerd mener det er lettere å sette måltall for spesielle sider eller spalter hvor en person har ansvaret, noe som også bekreftes i Øvrebøs oppgave. Andelen kvinner i Dagsavisens kommentar- og debattstoff er økt markant. Her har politisk redaktør Arne Strand eneansvar.

– Dette er også det eneste området hvor vi har hatt konkrete mål om økning av kvinneandelen, påpeker Haugsgjerd.

Kjønn, ikke alt

Turid Øvrebø søkte seg til Dagsavisen for å gjennomføre prosjektet ”Dagsavisen i krise og endring”. Da observasjon og intervjuer var gjort fant hun imidlertid at dette var for mye stoff til en hovedoppgave, og hun avgrenset derfor problemstillingen til kjønn og endring i nyhetsproduksjonen. Denne avgrensningen er Haugsgjerd kritisk til. – Kjønn er ett viktig aspekt ved Dagsavisen, men det er flere andre aspekter som er like viktige. Jeg mener noen av observasjonene hun tillegger et kjønnsperspektiv, ikke har noe med dette å gjøre. At vi nå har mindre næringslivsstoff er for eksempel ikke ledd i en omlegging for å gjøre avisen bedre for kvinner. Det skyldes dels at tre journalister med spesialkompetanse på næringsliv sluttet. Dernest at vi har prioritert nyhetsjournalistikk på områder det vi har mulighet for å være nyhetsledende. Og at vi har ønsket å prioritere nyhetsarbeid inn mot offentlig sektor. Jeg ville vært mer nøye og presis i intervjuene med Øvrebø, om jeg hadde visst at kjønn og makt ble eneste fokus.

– Jeg opplever at det jeg sier om kvinneperspektiv ofte blir overfokusert og overfortolka, fordi jeg er kvinne, påpeker sjefredaktøren. – Det jeg har sagt er at vi skal lage en like god avis for kvinner som for menn, ikke at jeg skal lage en alternativ nyhetsavis. Men mine ord om dette tillegges større vekt enn om jeg hadde vært mann, sier Hilde Haugsgjerd.