Ja takk, begge deler!

Halrynjo, som er stipendiat ved Arbeidsforsknings-instituttet i Oslo, har bidratt med kapitlet 'Kjettere eller trendsettere?' i antologien Arbejdssamfundet. Her baserer hun seg på en studie hun gjennomførte i et tradisjonsrikt norsk industrikonsern i år 2000. Gjennom kvalitative og kvantitative intervjuer kartla forskeren ledere og ansattes tanker omkring karriereutvikling, kompetanse og arbeidsoppgaver. Hun var spesielt interessert i hva som skjer når arbeidslivets nye aktører møter en arbeidskultur med et tradisjonelt verdisett.

Kjetter eller trendsetter?

Ut i fra svarene de ga i intervjuene, ga Halrynjo de ansatte i bedriften ulike merkelapper. Hun identifiserte blant annet tradisjonalistene - de som jobber 60-timersuker og har lite omsorgsansvar på hjemmebane – og de nye aktørene, gruppen som ønsker å kombinere karriere og familieliv. Den siste gruppen har gjerne små barn og en partner i full jobb, og de ønsker ikke å jobbe døgnet rundt. Det er spenningen mellom disse to gruppene som står i fokus i Halrynjos arbeid. Hun mener at de nye aktørene kan bli trendsettere i bedriften, hvis de får gjennomslag for sine ønsker om å kombinere faglige utfordringer på jobb og omsorgsansvar på hjemmebane. Hvis de derimot mislykkes i å erobre definisjonsmakt fra tradisjonalistene, vil de ende som kjettere; utstøtte og uglesette blant kollegene.

I bedriften som Halrynjo undersøkte, holdt de gamle arbeidsnormene fortsatt stand. Flere av de nye aktørene uttrykte i intervjuene misnøye med arbeidsoppgavene de fikk. De opplevde at det var vanskelig å få brukt kompetanse og ressurser fordi de ikke var like fleksible som sine mer tradisjonelle kolleger. Flere av dem ønsket seg bort fra bedriften fordi de ikke fikk brukt evner og kreativitet.

Bedriftene taper

Spillereglene i denne bedriften er nemlig slik at for å få de spennende arbeidsoppgavene, må man ha mulighet til å jobbe overtid og være villig til å reise bort på kort varsel.

- Fremdeles er belønningsstrukturen i mange norske bedrifter knyttet til det å vise lojalitet gjennom å være alltid beredt, forteller Halrynjo. De ansattes tilsynelatende lojalitet gjennom nærvær, blir dermed viktigere enn kompetanse når oppgavene skal fordeles. Halrynjo mener at det til syvende og sist er bedriftene selv som taper på denne kulturen.

- Med dette systemet ligger det masse uutnyttet kompetanse i bedriften, som ikke blir tatt ut, mener hun.

- Livssituasjon viktigere enn kjønn

Halrynjo understreker at det ikke bare er kvinner med omsorgsansvar som risikerer å bli støtt ut.

- Menn som tar sin del av omsorgsansvaret hjemme, opplever de samme dilemmaene som kvinner. Jeg mener derfor at denne problemstillingen ikke bare handler om kjønn, men heller om en kjønnet livssituasjon. Denne livssituasjonen har tidligere stort sett ”rammet” kvinner, men omfatter etter hvert også nye generasjoner menn, forteller forskeren. Bedriften hun forsket på, hadde et uttalt mål om å ha mangfold i arbeidsstyrken. Likevel viste lederne liten vilje til å legge til rette for kombinasjonen omsorg/arbeid.

- Det er kanskje likevel lettere for en mann å bli trendsetter enn for en kvinne?

- Det får mye større slagkraft når menn krever å få kombinere arbeid med omsorgsansvar. Når menn tar ut pappapermisjon og er hjemme med syke barn, blir det mer alminnelig, og ikke bare et kvinneprosjekt, mener forskeren.

Hvem vinner kampen?

Selv om stadig flere, både menn og kvinner, ønsker å kombinere fulltidsjobb med omsorg og familieliv, har denne normen ennå ikke fått gjennomslag i næringslivet. Sigtona Halrynjo er likevel optimist: Hun tror trendsetterne vil vinne kampen på sikt, selv om mange risikerer å bli både utbrent og "brent som kjetter" underveis.

- Vi ser en utdanningseksplosjon, særlig blant kvinner. Dette kombinert med en forventning om at fedre skal være reelle omsorgsgivere kan føre til en normendring i bedriftene på sikt, spår hun.