Kvinner må med når fred skapes

I 2000 kom FN-resolusjon 1325 som fastslår at kvinner skal delta på lik linje med menn i fredsprosesser. Men å omsette dette til virkelighet tar tid. Kari Karamé, og hennes medforfattere i rapporten om kjønn og fred, mener det går for sakte. – Dersom det finnes kvinner med i offisielle fredsforhandlinger, er det som regel bare en eller to. Kvinnene må nøye seg med å demonstrere i gatene eller delta i mer uformelle sammenhenger, fastslår Karamé.

Som en kake uten bakepulver

Ikke bare kvinnene mangler i fredsprosesser, det gjør som regel kjønnsperspektivet også. I rapporten understrekes det at kjønnsperspektiv ikke er noe som kun handler om kvinner, det innebærer også å se menn som kjønn. – Men kjønnsperspektiv er gjerne noe som tilsettes fredsprosessen etterpå, når det er gått en stund og lenge etter at mandatet for prosessen er fastlagt, sier Kari Karamé. Hun sammenligner dette med å sette en kake inn i ovnen, komme på at du har glemt bakepulveret , ta ut igjen kaken og tilsette bakepulveret i ettertid. – Det blir sjelden vellykket, påpeker hun. Christine Chinkin, professor folkerett ved London School of Economics, og bidragsyter til rapporten, deler den oppfatningen. – Fredsprosesser er ikke noe som avsluttes med fredsavtalen, og det kan være vanskelig å beregne hvor lang tid de ulike fasene i prosessen tar. Se bare hva som nå skjer i Irak! Prosessene pågår ofte over år, derfor kan ikke kjønnsperspektivet vente til seinere, understreker hun.

Fred = backlash

– Vi vet at kvinner er aktive i sivilsamfunnet, at de ofte spiller en viktig rolle mens konflikten pågår og at de gjerne er i flertall når freden skal skapes – fordi en stor andel av den mannlige befolkningen er fengslet, på flukt eller drept i kamp. Med freden opplever kvinnene et backlash, ved at deres kunnskap og ressurser ikke blir tatt i bruk. Mange kvinner opplever at vold og overgrep fortsetter også etter at konflikten er slutt, påpeker Chinkin – De får traumatiserte menn hjem fra krigen og har gjerne hovedansvaret for å takle barnas traumer. Vold i hjemmet øker ofte i omfang og risikoen er større fordi det finnes så mye våpen i private hjem.

Det internasjonale lovverket er på plass – bruk det

Christine Chinkin fastslår at lovverket som skal sikre kjønnsperspektiv og kvinners deltakelse i fredsprosesser finnes i menneskerettighetslover og FN-resolusjoner. Mye er nytt, men å ikke ta det i bruk innebærer å bryte det internasjonale lovverket. – Problemet er at internasjonale lover tradisjonelt har bidratt til å sementere mannssamfunnet og til å fremme kolonialisering. Derfor har det internasjonale lovverket et dårlig rykte, både blant kvinneaktivister og i Afrika. Men internasjonale lover kan også bidra til å sikre kvinners rettigheter og Afrikas interesser. Chinkin mener blant annet at FN-protokollen om ”Women in Africa” gir muligheter til det, og bør brukes også i forbindelse med fredsforhandlinger og påfølgende avtaler.

– Mandatet for fredsforhandlingene bestemmer hva som blir del av fredsavtalen, og her må kvinne- og kjønnsperspektivet inn, understreker hun.

Kvinner og barn

Nadine Puechguirbal arbeider som seniorrådgiver for kjønn under FNs fredsbevarende operasjoner på Haiti. Hun har også erfaring fra FN-operasjonen i Kongo, og med arbeid for Avdelingen for fredsbevarende operasjoner ved FNs hovedkvarter i New York. Hun mener det er viktig å endre måten kvinner omtales på i mandater og fredsavtaler, fordi begreper og kategorier får følger i praksis. Puechguirbal vil løsrive kvinner fra kategorien ”kvinner og barn”. – Fredsavtalene som ble oppnådd i Burundi, i Kongo, Liberia og Sierra Leone definerer kvinner, på linje med eldre, handicappede og barn, som sårbare og med behov for beskyttelse. Det er riktig at de er offer for overgrep, men når dette er den eneste rollen de tildeles, fratas de samtidig muligheten til å være politiske aktører og selvstendige individer. De behandles ikke som de er i stand til å ta ansvar for eget liv og engasjere seg i samfunnsbyggingen, understreker hun. – Argumentet som brukes for å holde dem utenfor den offisielle fredsprosessen er gjerne at de er så forskjellige fra menn, og at de derfor ikke passer inn. Implisitt legges det til grunn at kvinner fra naturens side er mer fredselskende enn menn. Slik reduseres deres engasjement til noe harmløst og ufarlig, mener Puechguirbal. Hun vil vekk fra den essensielle oppfatningen av kvinner som fredlige og moderlige, og er ikke bekymret for at man slik også vil fjerne selve begrunnelsen for å ha dem med i fredsarbeidet. – Kvinners deltakelse i fredsprosesser er først og fremst et spørsmål om rettferdighet, fastslår Puechguirbal

Hun er også opptatt av at kvinneandelen blant FN-personalet økes. I dag er kvinner nesten totalt fraværende, både i de fredsbevarende styrkene, i politiet og blant det administrative personalet. – Kvinner kommer ofte lettere i kontakt med andre kvinner i sivilbefolkningen, noe som både kan skyldes kultur og at de sivile kvinnene har opplevd vold og overgrep fra menn i uniform under krigen. Dessuten er det viktig for kvinner lokalt å se at andre kvinner har sentrale posisjoner i fredsarbeidet, at de ikke bare er sekretærer og hjelpere, men at de også har lederstillinger.

Mannens seksuelle lyster – umulig å styre

De siste årene er det flere ganger avslørt at FN-soldater og annet personell har begått seksuelle overgrep mot jenter og kvinner i lokalbefolkningen. Paul R. Higate ved University of Bristol har gjort feltarbeid og intervjuer blant soldater og personell i Kongo og Sierra Leone. I rapporten bidrar han med kapitlet: Men, masculinities and peacekeeping in sub-Saharan Africa. Hans interesse for feltet ble vekket av åtte år i militæret, og nysgjerrighet på hva som driver menns handlinger og sosiale praksiser. – Jeg ønsket å finne ut mer om mennenes syn på kjønn og hvordan de begrunner at de kjøper sex av lokale kvinner, samt hvordan de forstår og opplever seksuelle overgrep som begås, forteller han.

Når de fredsbevarende styrkene ankommer et områd, kommer det samtidig

penger og muligheter. Det er enorme sosiale forskjeller mellom soldatene og lokalbefolkningen. – En del kvinner har opplevd voldtekter og overgrep fra fiendtlige soldater. Noen av dem er blitt gravide som en følge av dette, og har nå ansvaret for å forsørge barn. En inntektskilde består i å selge sex til soldatene. For dem blir fredsoperasjonen bare en fortsettelse av overgrepene de opplevde under konflikten, understreker Higate. Soldatene og offiserene han intervjuet så tilsynelatende ikke dette. – Det ga nærmest status å ha hatt sex med mange kvinner. De snakket om hvordan kvinnene bød seg fram og la seg etter dem, og brukte dette for å rettferdiggjøre sine handlinger, sier Higate, og fortsetter: – Dette er forklaringer og begrunnelser som ligner veldig på de sexturister bruker. Menns voldsomme seksuelle lyster, ligger under som en implisitt forutsetning. Når fristelsene blir så mange, klarer de rett og slett ikke å styre seg.

Higate traff også menn som fortalte om sex med mindreårige jenter, noe de begrunnet med at de nå hadde muligheten til å finne ut hvordan dette var.

FN-personalet hadde gjennomgått et kort kurs om kjønn, som en del av opplæringen før de skulle ut i felten. – Når jeg spurte dem om dette, husket de som regel ingenting av det. De husket hvordan de skulle forholde seg til landminer og hvordan de skulle reparere en generator som brøt sammen, men ikke de 40 minuttene som omhandlet kjønn. Du kan forstå det, forholdene tatt i betraktning. Å lære om kjønn virker ikke som et spørsmål om liv og død, sier Paul Higate. Både han og Puechguirbal forteller om tiltak som er satt inn for å unngå tilsvarende tilstander som i Kongo og Sierra Leone. Det handler blant annet om strengere regler og konsekvenser av å bryte dem, om å holde soldatene opptatt med andre ting på fritida, om å flytte dem rundt slik at de ikke kommer i så nær kontakt med lokalbefolkningen, og om åpenhet rundt det som skjer: å snakke om seksuelle overgrep og la de få konsekvenser i stedet for å dysse det hele ned.

Mainstreaming

Forfatterne av rapporten vil ha mainstreaming av kjønnsperspektiv i fredsprosesser, det vil si at perspektiv og tiltak tas inn i alle ledd av prosessen. Samtidig er de nøye med å understreke at mainstreaming ikke er noe ”sesam, sesam”, som skaper mer likestilling av seg selv. Karamé mener tre forutsetninger må oppfylles for at mainstreaming ved en fredsoperasjon skal lykkes. – For det første må det være kjønnsbalanse blant personellet. Dernest må de få undervisning om kjønn og hva det innebærer å ha et kjønnsperspektiv. Sist men ikke minst må prosessen være preget av en viss kultursensitivitet. Fredsforhandlinger og fredsoperasjoner innebærer møte mellom ulike kulturer og maktforskjeller, det må både politikere, byråkrater, militære styrker, politi og frivillige forstå, understreker hun. Puechguirbal legger til: – Det er nødvendig med en institusjonalisering av arbeidet med mainstreaming, slik at det ikke avhenger av enkeltpersoner om en fredsoperasjon innehar et kjønnsperspektiv. Kanskje det aller viktigste er menn i ledende stillinger som forstår perspektivet og gjør det til sitt. Derfor har jeg nå rekruttert en mann til stillingen som min assistent, og ett av de første spørsmålene jeg fikk fra en del mannlige kollegaer var: ”Er du sikker på at han virkelig er en mann?”