Funabashi har støtte fra Japan Society for the Promotion of Science for å studere pappapermisjon. Hun mener formelt press er nødvendig for å få menn til å forandre innstilling til omsorg for egne barn. – Gjennom kvinnekampen har kvinner fått mer makt, men menn må også å endre seg for at vi skal få full likestilling. Dette gjelder ikke bare i familielivet. Vi må også få menn inn i omsorgssektoren i yrkeslivet, mener Funabashi.
Tre land
På slutten av 1990-tallet studerte Funabashi familier med små barn i Japan, Frankrike og Sverige. Kvinnelig deltakelse i arbeidsmarkedet er svært lav i Japan, mens den er høy i Skandinavia og Frankrike.
- Jeg valgte Skandinavia fordi dere har den best utviklede likestillingspolitikken i verden. Når jeg valgte Sverige framfor Norge var det fordi det på den tiden fantes mer informasjon om disse forholdene for Sverige, sier Funabashi. Dette er den formelle årsaken til at forskeren valgte å studere disse tre landene. En mer uformell årsak var hennes opphold i Frankrike, der hennes yngste sønn ble født. Denne erfaringen gjorde henne oppmerksom på forskjellen på å få barn i Japan og Europa.
Familiene ligner, samfunnet er forskjellig
I løpet av 1999 intervjuet Funabashi til sammen 50 par jevnt fordelt på de tre landene. Hun fant en rekke likheter i måten barnefamiliene organiserte sine liv på.– Sosial struktur og familiestruktur er svært forskjellig, men familielivets virkelighet er det ikke. Sverige har både liberale og konservative familier, og det samme har Japan, forteller hun. Hun identifiserte fire familietyper som fantes i alle landene. På grunn av forskjeller i statlig tilbud til barneomsorg, var det imidlertid forskjeller i familienes strategi for barneomsorg.
Hvis man tar eksemplet med en familie som ønsker en likestilt fordeling av barneomsorgen, vil den franske familien løse dette ved at begge arbeider fra barnet er ganske lite, og barnet plasseres i barnehage/skole eller hos dagmamma. I Skandinavia har vi lang fødselspermisjon, og deretter relativt god barnehagedekning. I Japan har man et dårlig utviklet offentlig system for barneomsorg. Selv om arbeidsdagen formelt er på 8 timer, med 5,5 dagers arbeidsuke, forventes det at man jobber mye mer. Dette får selvsagt konsekvenser for begge foreldres mulighet til å jobbe når barna er små. – Japanere har vanskelig for å forestille seg hvordan dette kan være annerledes, og det er mitt ansvar, som kvinnelig professor, å gi både kvinnelige og mannlige studenter et bilde av hvordan man kan kombinere karriere og familieliv, sier Keiko Funabashi med et smil. Hun viser det ved å bruke Skandinavia som eksempel, og seg selv. Da hennes egne barn var små delte hun og ektemannen på omsorgen, noe de gjennomførte ved at de jobbet hjemme annenhver dag. Man finner altså japanske familier hvor far også tar del i omsorgen, samtidig som mor har lønnet arbeid, men familien må da finne sine egne private løsninger.
Familiekultur
Familiekulturen er svært forskjellig i de tre landene, og det samme er befolkningssammensetningen. I Skandinavia og Japan legger man for eksempel stor vekt på at barn bør ammes lenge, mens dette ikke sees på som så viktig i Frankrike. I Frankrike er det også vanlig at barnet ligger på eget rom fra det er svært lite. Funabashi mener at mindre tette bånd mellom mødre og barn gjør det lettere for franske kvinner å gå raskt tilbake til arbeid etter en fødsel. Skandinaviske og japanske foreldre legger større vekt på at foreldrene skal ha nær omsorg for barnet i småbarnsalderen. Samfunnsmessige forhold gjør imidlertid at dette kan løses på forskjellige måter: mens vi i Skandinavia har tilgang på lang fødselspermisjon, går de fleste japanske mødre ut av arbeidslivet når barna er små, og bærer med seg en drøm om å kunne vende tilbake når barna blir større.
Paradis?
Men er vi i Skandinavia verdensmestre i likestilling, slik vi ofte tror? – Yes of course! utbryter Funabashi. Dette betyr likevel ikke at hun betrakter Norge som et likestillingsparadis.
– Paradis er som en blå fugl vi aldri kan fange, sier hun, og fortsetter, - vi vil alltid ha problemer, det perfekte samfunnet finnes ikke. Men ved å ha noe å strekke oss mot, går vi sakte men sikkert i riktig retning. Funabashi mener at Norge og Sverige er den beste veiviser til et likestilt samfunn i internasjonal sammenheng. I tillegg til fedrekvoten nevner hun også abortloven og lovgivning mot vold, som eksempler til etterfølgelse.
– Som sosiolog er jeg interessert i forholdet mellom individets mentalitet og politiske løsninger, sier Funabashi. Disse forholdene påvirker hverandre gjensidig. Individets oppfatning av hvem som bør ta seg av barnet påvirker lovgivning, men lovgivning kan også endre mentaliteten hos individet. Funabashi er klar over at den lovgivningen vi har i Norge foreløpig ikke har ført til at fedre tilbringer like mye tid med barna sine som det mødre gjør.
– Hvis lover endres raskt, vil det ta litt tid før mentaliteten følger etter, sier hun. Hun mener at man gjennom utdanning kan få mentalitetsendringen til å gå fortere. Og det er ikke bare menn som må endres, kvinner må lære seg å slippe mannen til. – Det er med barneomsorg som med kjøkkenarbeid, sier sosiologen, - jeg vil gjerne være sjefen på kjøkkenet og bestemme hvordan ting skal gjøres, men hvis jeg vil at mannen min skal delta i kjøkkenarbeidet, må jeg respektere hans mening.
På rett vei
Funabashi avslutter med å si at hun mener alle de tre landene hun har studert beveger seg i riktig retning, noe hun mener henger sammen med alderssammensetningen i landene. Synkende fødselsrater og et økende antall eldre, gjør kvinner til en nødvendig ressurs på arbeidsmarkedet. Det første landet hvor dette skjedde var Frankrike, men på 70-tallet passerte Sverige Frankrike som det landet i verden som har den eldste befolkningen. Det er forventet at Japan vil ta igjen Sverige på dette området. – Behovet for arbeidskraft vil virke sammen med kravet om menneskerettigheter, og kvinner vil bli like viktig arbeidskraft som menn, også i Japan. Da vil også det japanske samfunnet måtte tilby offentlig barneomsorg, og fedre vil bli mer involvert i familielivet, sier Keiko Funabashi, og etterlater ingen tvil om at dette er noe hun ser fram til.
Keiko Funabashi er professor i sosiologi ved Shizuoka University i Japan. Hun kommer snart med en bok på japansk om sin studie av familieliv i Japan, Frankrike og Sverige, og håper å ha ferdig en artikkel på engelsk i løpet av neste år.
De fire familietypene Funabashi identifiserer både i Japan, Skandinavia og Frankrike er:
- likestilt par hvor begge har karriere: her finner man par med høy utdanning, hvor begge jobber og begge deltar i barneomsorgen. Mannen har ofte frigjort seg fra følelsen av å være hovedforsørger, noe som gjør det lettere for ham å delta i familielivet.
- likestilt par hvor begge jobber i lavstatusyrker: her er det nødvendighet, ikke ideologi, som gjør at paret deler på husarbeidet.
- par med kjønnsdelt arbeidsfordeling, men to inntekter: kvinnen ofrer sin karriere ved å ta en mindre krevende jobb, eller jobbe deltid. Kvinnen gjør mesteparten av husarbeidet, med noe hjelp fra mannen.
- par med én inntekt, og kjønnsdelt arbeidsfordeling: kvinnen går ut av arbeidslivet når hun får barn. Mannen tjener pengene, men gjør også noe av husarbeidet.