Feministisk vår på Island

Nylig presenterte hun funnene sine på konferansen ’Kvinnorörelser – inspiration, intervention, irritation’ i Reykjavik.

I mars 2003 gikk en rekke islandske feminister sammen og dannet ’The Feminist Association of Iceland’ (FAI). Thorvaldsdottir startet sitt innlegg med å spørre om det var tilfeldig at likestillingsspørsmålet ble så viktig nettopp denne våren, eller om FAI var medvirkende til at det ble slik. Et annet spørsmål er om FAI klarte å beholde sin radikale brodd, etter at ’alle’ plutselig ble opptatt av likestilling.

Thorvaldsdottir konkluderte med at FAI bidro sterkt til at feministiske spørsmål ble satt på dagsorden i valgkampen våren 2003. Imidlertid ble ’barnet kastet ut med badevannet’ idet likestillingsdebatten ble plukket opp av det partipolitiske propagandamaskineriet. Hva som var likestilling ble ikke lenger definert av feminister, og debatten ble svært generell. Maktrelasjonene mellom kjønnene ble derfor ikke utfordret. Den feministiske debatten ble med andre ord marginalisert i Islands feministvår, til tross for (eller kanskje snarere på grunn av) den sterke vektlegging av likestillingsspørsmål i valgkampen. - Likestilling ble framstilt som noe som alle var positivt innstilt til. Men det ble for eksempel ikke tatt opp at for å få til likestilling i sentrale maktposisjoner, må noen menn gi av sin makt for at flere kvinner skal få plass, påpekte Thorvaldsdottir. Slike strukturelle problemer, som ofte ble diskutert innad i FAI, kom i liten grad ut i den generelle mediedebatten.

Kvinneandelen i Alltinget sank fra 36% til 30%, til tross for all diskusjonen om likestilling under valgkampen. - Var da alt som ble sagt og skrevet om likestilling mellom kjønnene tomme ord for å tiltrekke seg de kvinnelige velgerne? spurte Thorvaldsdottir retorisk. Hun hevdet at det virket som om debatten bare var en fasade, og at likestilling ikke ble ansett som ’ekte’ politikk, verken av media eller i samfunnet som helhet.

Kampen om statsministerrollen                          

- Etter ni år som ordfører i Reykjavik, ble Ingibjorg Solrun Gisladottir statsministerkandidat for Islands sosialdemokratiske parti. Hun fastslo at om hun ble valgt ville hun gjøre likestilling til et spesielt satsningsområde. - Etter denne uttalelsen hastet lederne for de to partiene i den daværende koalisjonsregjeringen til for å delta i debatten, fortalte Thorvaldsdottir. Avisene ble fylt av slagord for likestilling, og det ble omfattende diskusjoner om hva som skulle regnes som ’virkelig’ likestilling. De tre viktigste spørsmålene som ble debattert var:

1. har kjønn betydning (spiller det for eksempel noen rolle for likestillingspolitikken om statsministeren er mann eller kvinne?)

2. den uakseptable lønnsforskjellen mellom menn og kvinner (og hvordan den skal fjernes)

3. effekten av den nye loven om foreldrepermisjon (som gir tre måneder til mor, tre til far, og tre måneder som kan disponeres fritt av foreldrene).

Nødvendigheten av medietilgang

Thorvaldsdottir påpekte at kvinner, til tross for det klare fokuset på likestilling i debatten, var sterkt underrepresentert i TV-debatter (24%) og på radio (39%). – Og dersom det ikke var en kvinne til stedet i studio, ble likestillingsspørsmål sjelden tema. Men det var ikke nødvendigvis de kvinnelige deltakerne som tok opp spørsmålet, snarere var det TV-vertene som ble inspirert av kvinners deltakelse til å ta opp spørsmål omkring kjønn, mente Thorvaldsdottir.

Femínistafélag Íslands

Dannelsen av FAI og alle aktivitetene denne organisasjonen satte igang fikk stor pressedekning. Organisasjonen definerte feminisme svært vidt: en feminist er en mann eller kvinne som vet at full likestilling ennå ikke er oppnådd i samfunnet, og som ønsker å gjøre noe med det. - Etter denne definisjonen ville statsministeren kvalifisere som feminist, i og med at han våren 2003 uttrykte bekymring over lønnsgapet, og ønske om å gjøre noe med dette.Dog uten å forklare hvorfor han ikke hadde gjort noe for å rette på det i løpet av sine første 12 år i statsministerstolen, fortalte Thorvaldsdottir. Det kan legges til at statsministeren, Davíð Oddsson, ble gjenvalgt, men hans parti mistet fire statsrådsplasser, alle kvinner.

Åpen for alle

FAI er åpen også for mannlige feminister. Dette fikk mye positiv medieomtale, og bidro til å understreke at likestilling er et tema som angår alle, ikke bare kvinner. – Dette var selvsagt positivt, sa Thorvaldsdottir. – Men på grunn av det spesielle politiske klimaet på Island denne våren, hadde det også uheldige følger. I og med at alle brukte valgkampen for å fortelle hvor mye de var for likestilling, ble det mulig for menn og kvinner som aldri hadde vært feminister, å bruke likestillingsretorikken for å sanke feministers stemmer. Hvorvidt det lå et langvarig engasjement bak, eller man kun forsøkte å sanke feministenes stemmer, var ikke alltid like lett å vite.

Gjennom uttalelser i forkant av valgkampen lyktes FAI med å sette dagsorden blant annet når deg gjaldt seksualiseringen av kvinner i reklame og populærkultur, og kampen mot vold mot kvinner. FAI-medlemmer uttalte seg også mot lønnsgapet mellom kvinner og menn og om underrepresenteringen av kvinner i styrer og komitéer. - Men organisasjonen ville ikke knyttes til noe politisk parti. Medlemmer som uttalte seg om spesifikke politiske tema måtte gjøre dette som privatpersoner, og ikke hevde at de snakket på vegne av FAI. Det var derfor lite av de brede feministiske og politiske diskusjonene innad i FAI, som blant annet foregikk på en e-postliste, som kom ut i media, under valgkampen. Og organisasjonen deltok ikke i debatten om hvorvidt det er likegyldig for likestillingsspørsmål om en representant i Alltinget er kvinne eller mann, fortalte Thorvaldsdottir.