Far: den Annen forelder

– Det lå en essensialistisk kjønnsforståelse til grunn for 1800-tallets norske familielovgivning, og dette henger til en visse grad igjen i vår kultur, også i dag, sier Markussen. – Man antok at kjønnene hadde naturgitte kvaliteter. Kvinnens ”kall” var knyttet til hjem og barneomsorg, mens mannens primære oppgave var å forsørge hustru og barn, og helst gjøre familiens kapital ”frugtbringende”, som man sa.

Kvinnen: det Annet kjønn, mannen: den Annen forelder

Denne kjønnsideologien har vært et hinder for kvinners muligheter til å han en karriere i lønnsarbeid og offentlig liv. – Men den samme ideologien har også vært et hinder for utviklingen av far-barn-forholdet, understreker Markussen. – Den vestlige kulturen har gjort faren til den Annen forelder, for å vri på Simone de Beauvoirs formulering om det Annet kjønn. Man antok at faren, særlig den ugifte faren, hadde mindre evne til kjærlighet enn barnets mor. Lovgivningen ville ansvarliggjøre den ugifte faren, men bare på det økonomiske området. Han hadde ingen selvstendig rett til å dra omsorg for sine barn, uansett hvor velmenende eller kvalifisert far han var.

Gifte fedres situasjon var noe annerledes. – De fleste hadde anledning til å ta seg av barna etter arbeidstid, og utviklet det man kan kalle en mannlig omsorgsstil eller omsorgskultur, sier Markussen. Likevel er også gifte fedre den Annen foreldre i enkelte lovmessige sammenhenger. – I dagens lovgivning kommer tanken om faren som den Annen forelder blant annet til uttrykk i Folketrygdlovens og Arbeidsmiljølovens bestemmelser om foreldrepermisjon. Her har mor 11 måneder lovfestet permisjonstid, mens far bare har en måned, påpeker litteraturforskeren.

Mors kropp

Biologi, nærmere bestemt kvinnekroppen og dens evne til å føde og amme, var og er sentral i debatten rundt kvinnen som mor. – Selv om amming er én av de faktorene som kan styrke mor-barn-forholdet, kan vi lære av kunst og moderne omsorgsfilosofi at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom kvinnekroppen og god omsorg. Det er ingen grunn til å tro at mødre som ikke kan eller vil amme, er mindre kompetente omsorgspersoner for sine barn. Og det er heller ingen grunn til å tro at menn er mindre kompetente, sier Bjarne Markussen. Han viser til at moderne omsorgsfilosofi betrakter barneomsorg som en kjønns-uavhengig praksis. Det er hva som du gjør som teller.

– Dette betyr ikke at kroppen ikke kan utgjøre en forskjell, legger Markussen til.

– Men denne forskjellen må først og fremst forstås som en forskjell i situasjon, for å bruke et begrep fra Simone de Beauvoir. En situasjon er en relasjon mellom et prosjekt og ens omverden, inkludert ens kropp. Den gravide kvinnen og den ammende kvinnen står vanligvis i en annen relasjon til barnet enn faren gjør. Hun blir barnets første omsorgsperson. Dette er en posisjon hun ofte beholder, hvis ikke faren makter å rydde en plass for sitt eget, sier han.

The Kid – rydder plass for far

I filmen The Kid (1921) opplever Landstrykeren, spilt av Charlie Chaplin, at han blir et barns viktigste omsorgsperson. En enslig mor etterlater barnet sitt i bilen til en rik familie. Bilen blir stjålet og babyen ender opp i slummen, der han etter hvert blir tatt hånd om av Landstrykeren. Verken kjønn eller manglende biologisk tilknytning blir her et stort problem. Landstrykeren takler omsorgsoppgavene både kreativt og kjærlig. Dobbeltrollen som forsørger og omsorgsperson løses for eksempel ved at the Kid blir forretningspartner: Hans jobb er å knuse vinduer i nabolaget. Landstrykeren reparerer dem. Til slutt innhentes de likevel av autoriteter som tror de vet hva riktig omsorg er. Verden var langt fra klar for en mann som landstrykeren i rollen som første-forelder.

– Filmen viser imidlertid at omsorg ikke behøver å være feminint, og at kjærligheten ikke behøver å være omsorgens forutsetning. Den behøver ikke komme først. Kjærlighet kan vokse ut av å ha fått et omsorgsoppdrag. Chaplin viser oss at tid og ansvar er essensielle faktorer. Når Landstrykeren blir en fremragende ”far”, er det fordi han påtar seg ansvar, og fordi han har tid og rom til å omsette dette ansvaret i praksis. Landstrykerens holdninger er langt fra naturgitte, de defineres av situasjonen, og måten han velger å takle den på, understreker Bjarne Markussen.

The Kid var den første filmen som kombinerte slapstickkomedie med følelsesmessig drama. Samtidig etablerte den en ny genre av filmer der menn spiller viktige roller som omsorgsperson. Filmer som Kramer mot Kramer, Tre menn får en baby og Tootisie er filmer som etterfulgte den i samme genre.

– Den familiepolitiske implikasjonen av Chaplins film er spørsmålet om samfunnet ønsker å gi far-barn-forholdet de samme rammebetingelser som mor-barn-forholdet. Organiseringen av familielivet er ikke bare et privat, men også et politisk spørsmål, understreker Markussen.

Foreldre med gnist

Der Landstrykeren ofte løser oppgaven som far med et glimt i øyet, kan omsorg som fag være svært alvorstungt. – Når man leser moderne omsorgsfilosofi, får man inntrykk av at barneomsorg er en alvorlig og oppofrende affære. I mannlige omsorgskulturer har imidlertid også den lekne holdningen hatt en viktig plass. Ikke bare i forbindelse med de aktivitetene vi kaller ”lek”, men i forbindelse med hverdagslige gjøremål. Latter, spøk og tøys er viktig, både fordi det har verdi i seg selv, og fordi det destabiliserer maktforholdet mellom barn og omsorgsperson. Det bringer den voksne ut av en oppofrende rolle, og fritar barnet for noe av dets takknemlighetsgjeld, sier Bjarne Markussen.

Også på dette punktet mener han vi kan hente inspirasjon fra litteraturen. Roald Dahl sier det slik i boka Danny og den store fasanjakten:

kjedelige foreldre

er ikke moro i det hele tatt

Det barn trenger

og fortjener

er foreldre som har

GNIST

Litteratur og politikk

– Kunstens fremstillinger av mellommenneskelige relasjoner reiser også spørsmålet om hvordan verdien av slike relasjoner skal formidles i en politisk og juridisk sammenheng, mener Bjarne Markussen. – Chaplins briljante pantomime, uttrykksfulle bilder og dramatiske musikk gir uttrykk for følelser som det knapt fins ord for. Når man tenker på hvor mye kunst som kretser om en fraværende far eller mor, er det et tankekors at ord som ”savn” og ”lengsel” ikke eksisterer i forarbeidene til barnelovgivningen, sier han.

Som forsker er Markussen interessert i hvordan litteratur belyser menneskers livsvilkår, ikke bare som enkeltindivider men også som del av samfunnet. – Jeg mener litteratur, film og annen kunst har noe å tilføre forståelsen av rettssamfunnet. På de fleste jurist-skoler i USA gis det i dag undervisning i ”law and literature”, og bak dette ligger en vital, tverrfaglig forskningsbevegelse. I Norge synes det å være nokså vanntrette skott mellom kunst og humaniora på den ene siden, og juss og samfunnsfag på den andre, sier Bjarne Markussen.

Slik har det imidlertid ikke vært bestandig. – Går vi nitti år tilbake i tid, var litteraturen en levende del av den norske politiske offentligheten. Under stortingsdebatten om de castbergske barnelovene i 1915, som sidestilte barn født i og utenfor ekteskap med hensyn til navne- og arverett etter faren, ble både Ibsen og Vinje sitert fra talestolen, forteller han.

– I dag er det kanskje de humanistiske vitenskapene som må påta seg å formidle mellom kunstens verden og den uoversiktlige politiske hverdagen vi lever i. Dette krever vilje til tverrfaglighet, men også vilje til å forsvare kunstens særegenhet og flertydighet. Vi trenger ikke redusere kunstverk til entydige ”budskap” for å vise at Amalie Skrams roman Sjur Gabriel fra 1887 eller Charlie Chaplins film The Kid fra 1921 kaster lys over våre egne familiepolitiske debatter, avslutter Bjarne Markussen.