En 'tjejgrupp' gjør sterkere

En svensk 'tjejgrupp' er en liten gruppe jenter som møtes med en voksen leder og får skolering i likestilling og demokratiutvikling. I gruppene snakker jentene med hverandre og lederen om det som opptar dem. Gruppene skal være morsomme og hyggelige, men det underliggende temaet er å styrke selvfølelsen og synliggjøre jentenes sterke sider. – Min erfaring er ikke at jenter nødvendigvis har dårligere selvtillit enn gutter, slik det ofte blir hevdet, sier Hanström. Men den tradisjonelle kvinnerollen gir ikke rom for å vise at man har selvtillit, jenter skal være beskjedne og ydmyke. Dette prøver man å endre på i disse gruppene, ved å hente fram styrke som allerede finnes hos deltakerne.

Gruppen skal ikke fungere som en terapigruppe, men være en fritidsaktivitet jentene trives med å delta i. Likevel er det viktig å fange opp eventuelle problemer som deltakerne sliter med. - Lederne må være gode veiledere, og kunne ’høre’ også uformulerte spørsmål hos jentene, sier Hanström. Noen ganger startes det egne grupper for jenter med spesielle problemer, som spiseforstyrrelser eller selvskading. Men Hanströms erfaring er at det beste ofte er blandete grupper, med for eksempel halvt om halvt med jenter med og uten spesielle problemer.

Metoden

En jentegruppe består av 6 -8 jenter, ved oppstart er de mellom 13 og 16 år. Gruppene holder sammen så lenge jentene selv har interesse av det. Hver gruppe ledes av en person som har fått utdanning innen kjønn, makt, likestilling samt metoden som benyttes i gruppene. Metoden er ’den vurderingsfrie samtalen’ som basis for skolering i demokrati og styrking av selvbilde.

Gruppene dannes med utgangspunkt i fritidsklubber, skoler eller frivillige organisasjoner som Fritidsforum (ungdomsklubbenes organisasjon), Röda Korset og Rädda Barnen. Det finnes egne grupper for innvandrerjenter, men også grupper hvor innvandrerjenter møtes sammen med etnisk svenske jenter.

Gruppene er først og fremst basert på samtaler, men kan også hente inn forelesere, dra på studiebesøk eller oppsøke virksomheter som jentene er interessert i. Gruppen i seg selv er gratis, eller koster kun en symbolsk sum. Dersom man ønsker å gjøre noe som koster penger, diskuterer gruppen i fellesskap hvordan penger kan skaffes, og organiserer for eksempel en innsamling til formålet. Hanström understreker at økonomi ikke bør hindre noen i å delta.

’Den farlige feminismen’

Gruppene er dannet ut fra et feminstisk perspektiv, men dette blir som regel ikke uttalt. - Å sette en feministisk etikett på prosjektet er ikke viktig, sier Mia Hanström. Erfaring viser at både ledere og deltakere ofte vegrer seg mot å delta hvis det feministiske standpunktet blir uttalt fra starten av. I lederopplæringen inngår det hva feminisme er, men det er ikke noe mål i seg selv å bruke ordet feminisme.

Er det jenter som er problemet?

- Ved å lage egne grupper for jenter sier vi på en måte at de er et problem, men det er jo ikke det vi mener, sier Hanström. Problemet ligger i samfunnet. Så lenge samfunnet ikke er likestilt, rammes jenter av problemer som gutter ikke støter på. Derfor trenger jenter å styrkes på visse områder, og bli klar over at problemene ikke ligger hos dem personlig. Dersom samfunnet var likestilt ville det ikke være nødvendig med egen jentegrupper.

- Jeg bekymrer meg noen ganger for kvaliteten, og for at jentegruppene ikke blir den støtten de skal være, påpeker Hanström. For at gruppene skal fungere etter mønsteret er det svært viktig at lederne er gode. Jentene skal gis styrke til å videreføre det de lærer i gruppa når de kommer ut i samfunnet, ikke bare få et pusterom i hverdagen. Hanström mener at en leder som ikke er seg dette bevisst, i verste fall kan bidra til å befeste gamle undertrykkende mønstre. Ledere som mangler kunnskap og bevissthet kan komme til å gi jentene ansvaret for å unngå seksuell trakassering og overgrep, ved å oppfordre dem til å kle seg annerledes eller unngå å bli beruset. Eller de kan legge fram kjønnsmaktproblematikken som et individuelt problem, ved å fastslå at det er opp til jentene individuelt å hevde seg. Hanström holder weekendkurs for nye ledere. På kurset gjennomgås en rekke temaer, blant annet jenters virkelighet, identitetsutvikling og mål og metode for jentegruppene.

Men guttene da?

I det siste har Hanström jobbet med å danne grupper også for gutter. Dette byr på nye utfordringer. Det har vært ganske selvfølgelig at lederne av jentegruppene er kvinner, men det er ikke like selvsagt at guttegruppa skal ledes av en mann, mener hun. For at en mannlig leder skal kunne jobbe med å bryte gamle kjønnsrollemønstre, kreves bedre utdanning og bevissthet enn hva som kreves for kvinnelige ledere. Det beste er derfor at en guttegruppe har både en mannlig og en kvinnelig leder på samme tid, sier Hanström. Men kvinner er vant til å se seg selv som tilhørende gruppen kvinner, det underordnete kjønnet, er menn ikke vant til å tenke på seg selv som del av gruppen menn. De har også ofte vanskelig for å oppfatte seg selv som vinnere i et kjønnsmaktperspektiv. Det er lett for menn å falle inn i gamle mønstre hvor konkurranse og vinnerinstinkt får overtaket. – Vi vil jo fostre vinnere, men ikke som i det gamle konseptet hvor det går på bekostning av jenter og kvinner, understreker Hanström.

– Vi har jo lenge hatt typiske guttegrupper i idretten og speideren, påpeker hun. - Det som trengs nå er en kjønnsbevisst virksomhet med likestillingsfokus. Hanström har selv ledet en guttegruppe det siste året. Og til høsten skal hun skrive bok om guttegrupper.

Litauen

Hanström jobber også med jentegrupper i Finland, Baltikum og Hviterussland. I Litauen er jentegruppene først og fremst et middel for å bekjempe trafficking. Av den grunn rettes innsatsen primært mot fattige områder og barnehjem, siden dette er steder hvor jenter ofte lokkes inn i utenlandsk sexindustri. Man forsøker også å starte grupper for jenter som har vært involvert i trafficking og blitt sendt hjem igjen. Prosjektet er forholdsvis nytt, og det er for tidlig å si noe konkret om resultatet. Men Hanström forteller at mer enn 30 ledere er utdannet i Litauen, og cirka 14 jentegrupper er i gang.

En god idé også for Norge?

Liv Mette Gulbrandsen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, forteller at selv om hun ikke kjenner til frivillig baserte grupper slik de har i Sverige, kan man finne lignende ting på enkelte norske skoler. Der skiller man jenter og utter i noen skoletimer. Det har vært flere slike forsøksprosjekter i skolen. I Hordaland ble det for en del år siden gjennomført et likestillingsprosjekt for 1.-3. klasse, der det ble lagt til rette for at både jenter og gutter skulle bevege seg inn på ”den andres” tradisjonelle virksomhetsfelt, mens andre skoleprosjekter f.eks. har gitt jenter ledertrening og deretter lederoppgaver i kjønnsblandete grupper. Nok en variant har vært jentegrupper der deltakerne har fått bestemme premissene for aktiviteter og samværsformer uten å bli avbrutt eller forstyrret av gutter. Det kan altså handle om å få erfaring med tradisjonelle ”gutteting” i fred og ro eller motsatt: å forfølge egne interesser uten at utålmodige gutter som snart kjeder seg i ”jenteaktiviteter” får anledning til å spolere, og samtidig markere at ”jenteting” er teit. Gjennom ulike former for ledertrening får også jenter erfaring med å legge premisser for samspill i kjønnsblandete grupper, og de har de voksnes støtte i måten å gjøre det på.

- Dette fungerte bra innenfor rammen, sier Gulbrandsen. All forskning viser at jenter er veldig fornøyd med å få være sammen med bare jenter. Det gir større rom for faglig prestasjon og for å få være seg selv. Jentene mener også at de får større arbeidsro, og kan legge til side en del ting de må fokusere på med gutter til stede.

Ikke bare et pusterom?

Mia Hanström er opptatt av at gruppene ikke bare skal være et pusterom, men et sted hvor jenter lærer noe de kan ta med seg ut i samfunnet. – Dette er jo håpet, og målet, også med disse prosjektene i den norske skolen, påpeker Gulbrandsen. Hun sier det er vanskelig å fastslå med sikkerhet at tiltakene har fått denne effekten, men mener at jentene får erfaring i hva de er i stand til. Når jenter jobber sammen i en egen gruppe, får de erfaring i å gjøre noe kollektivt. Det er ikke den individuelle selvtilliten som blir fokus, men snarere en følelse av at ’sammen kan vi ta styring’.

- Kan det være en ulempe å skille gutter og jenter på denne måten?

- Jeg synes dette er en overdreven bekymring, svarer Gulbrandsen, og fortsetter: - Vi er jo på et annet sted nå enn den gang poenget var å få jentene inn der de var utestengt. Det som er viktig nå er at jenter får utvikle andre typer premisser, nye måter å forstå samfunnet på. Dette kan de så ta med seg inn i fellesskap der det er gutter, og stille krav til hvordan de, som jenter, vil ha det. En annen side er naturligvis at man samtidig får guttegrupper. Dermed har man også en mulighet for å jobbe med gutters væremåter, både i forhold til jenter, og i forhold til hverandre. En utfordring her vil være å slippe til og understøtte andre måter å være gutt på enn den høyrøstede og dominerende.

Voksent lederskap

- Utdannelsen av ledere er en sak som må tas svært alvorlig, påpeker Gulbrandsen. I likhet med Hanström mener hun det er viktig at lederne ikke viderefører gamle mønstre. - I Norge har man hatt en del bra skoleforsøk med entusiastiske lærere, men det er ofte ikke bare enkelt å få voksne med på slike prosjekter, avslutter Gulbrandsen, - spesielt vanskelig blir det hvis målet ikke bare er å understøtte jentene, men også å begrense guttenes utfoldelse når den går på bekostning av jentenes.