Det kvinnelige og det menneskelige

 – Forskere har i mer enn hundre år diskutert om Ibsens "Et dukkehjem" er et kvinnesaksstykke eller et stykke om generelle menneskelige konflikter. Det diskuteres om Nora skal tolkes som et moderne menneske eller som en moderne kvinne. Men vi må ikke godta dette som en motsetning, som en splittelse. For i denne motsetningen ligger selve den sexistiske fellen; at kvinnen må velge mellom å være kvinne eller å være menneske. Har du noen gang hørt noen diskutere om byggmester Solnes er et eksempel på det moderne menneske eller den moderne mann, spør Moi retorisk.

Kvinnesak og menneskesak

Hun mener Ibsen selv falt i denne sexistiske fellen da han i et intervju seint i livet, sa at han ikke drev med kvinnesak, men med menneskesak. – Han gjorde jo rett i å si at han ikke drev med kvinnesak, hvis han med det mente å utforske den kvinnelige forskjell eller se kvinnen kun som et bilde av kvinnen. Det han gjorde, var å skildre kvinner som mennesker, og det uten at de sluttet å være kvinner.

Moi mener dette er ganske unikt for Ibsens forfatterskap. – Jeg synes Ibsen er spennende, fordi han kanskje er den eneste mannlige forfatteren på 1800-tallet som oppfatter kvinnens situasjon som både filosofisk og dramatisk interessant. Det vanlige er, også i dag, at mannen sees som det generelle og kvinnen som det spesifikke; mannen er normen, hun er avviket. Han er det positive, hun er det negative. Han er den rette linjen, hun er den skrå linjen. Man skal ikke måtte velge mellom å være kvinne og å være menneske, men det må ofte kvinner i litteraturen og kulturen. Du får ofte et valg mellom å følge den mannlige normen, eller oppføre deg kvinnelig, påpeker Moi. – Men i Ibsens arbeider er ikke mannen normen som kvinnen defineres ut fra. Nora i ”Et dukkehjem”, Elida i ”Fruen fra havet” og Hedda i ”Hedda Gabler” gis full dramatisk og filosofisk tyngde, som om de representerte det menneskelige – uten at de dermed slutter å representere det kvinnelige

Ibsen og Beauvoir

– Det var jo dette Simone de Beauvoir alltid ville: at kvinnene skulle få adgang til det universelle, påpeker Toril Moi.

– Så du mener at Ibsen realiserer Simone de Beauvoir’s prosjekt flere tiår før hun formulerte det?

– Ja, han viser at det er mulig å ta kvinner alvorlig. Men han viser jo også at kvinnene lever i samfunn som ikke tar dem alvorlig, som ikke lar dem være mennesker. Han tar dem imidlertid alvorlig. Ibsens kvinner har problemer som ikke oppleves som kun kvinnelige, men som allmennmenneskelige problemer. Hvis du ser et Ibsenstykke, og du er mann, så antar jeg at du likevel føler med Nora. I andre sammenhenger er det gjerne slik at det som angår kvinner, ikke blir ansett for å angå menn. Se bare på denne konferansen, hvor mange menn er det her blant omlag hundre deltakere?

– Ikke flere enn at de nesten kan nevnes med navn.

– Nettopp, og slik er denne konferansen et eksempel på det motsatte av Ibsen. Han kunne kanskje deltatt på denne konferansen, og oppfattet at den handlet om mennesker. Han kunne ha vært berørt av det som skjer her – som mann. Men norske akademiske menn oppfatter tydeligvis kjønn som noe kvinner kan jobbe med. Selv har de jo ikke kjønn, for de er det allmenne.

Sjel og kropp: ett

I sitt foredrag på konferansen tok Toril Moi utgangspunkt i filosofen Wittgensteins utsagn: ”The Human Body is the Best Picture of the Human Soul”. Moi leser dette som Wittgensteins svar på det store skeptiske spørsmålet: Hvordan vet jeg at andre er mennesker, og hvordan vet jeg at jeg selv er et menneske? Hvordan kan andre vite at jeg er et menneske? Kan jeg ha sikker kunnskap om det? – Hvordan ville du for eksempel bevise at du er et menneske og ikke en alien, det vil si et ikke-menneskelig vesen i menneskelig ham, spør Moi.

Wittgensteins svar er at det beste bildet på menneskets sjel er menneskets kropp. Etter hans mening ligger altså det beste og eneste svaret i nettopp det som gir utgangspunkt for en skeptikers tvil: den menneskelige kroppen. –Hvis du ser en menneskekropp, vil du vanligvis, hvis du da ikke er en ekstrem skeptiker, godta at det du har foran deg er et menneske. Hvis jeg nå faller om på gulvet og vrir meg i smerte, så vil ikke du bli stående og lure på om jeg er et menneske. Du vil ringe etter doktor. Du vil anerkjenne og gi meg respons som et menneske, fordi jeg med min menneskekropp er et menneske for deg. Hvis du holder tilbake denne responsen, har du et etisk problem. Det etiske ansvaret for andre starter med anerkjennelsen av dem som mennesker, sier Moi.

I denne anerkjennelsen ligger muligheten til omsorg, men også til det motsatte: muligheten til å avvise eller behandle den andre umenneskelig. – Når man avsjeler et menneske, gjøres det ting som får en til å glemme at det her dreier om et menneske eller en menneskekropp. Man begynner å betrakte menneskekroppen som en ting, sier Moi. Dette kan skje i vitenskapelig sammenheng, i medisinske eksperimenter, i kriger og konflikter – og i skjønnhetsindustrien. –Å se kroppen som et estetisk objekt som pusses og files og lakkes, er heller ikke å anerkjenne menneskelighet, påpeker Moi. –Hvis det eneste du legger merke til ved en kvinne som går forbi, er om hun har tynne eller tykke hofter, gjør du henne samtidig til en ting, et objekt. Den motsatte ytterligheten er å abstrahere bort kroppen og opphøye sjelen.

Skeptisismen har på en måte to versjoner, mener Moi. – Den kan gjøre deg til en avsjelet ting, men den kan også si at kroppen overhode ikke teller; at den bare er den ytre hammen, mens sjelen er den innerste menneskelige essens. Ved å heve seg over kroppen kan man late som man bare er sjel; fornekte seksualitet, egne grenser og døden. Men det fungerer jo også veldig dårlig, sier Moi. – For det innebærer jo også at kroppen ikke anerkjennes. Wittgenstein på sin side, benekter at det finnes noe skille mellom en indre sjel og en ytre kropp. Vi har ingen indre essens, som er forskjellig fra kroppen. Det hører med til det å være menneske og handle som menneske, at vi danner oss et bilde av et vesen som har noe vi gjerne kan kalle ”et indre liv.” Wittgensteins poeng er at det nettopp er dette som tradisjonelt er blitt kalt ”sjelen.” I denne forstand går det ikke an å tenke seg at noen er et menneske uten også å tenke seg at det har en sjel, men da må vi forstå at vi slett ikke snakker om noen metafysisk "ånd i maskineriet", som lever sitt eget liv adskilt fra kroppen.

For å finne en sjel, må du finne en kropp

Moi bruker dette som en innfallsvinkel til å forstå mer av Ibsens Nora, og da særlig scenen der Nora danser tarantella. – Nora er dukken, og dukken er nettopp en kropp det ikke blir regnet med at har en sjel. Nora kjemper for å finne en sjel, for å bli et menneske. Poenget er at du ikke kan finne en sjel hvis du ikke også finner og anerkjenner kroppen. I Noras tarantelladans ser jeg både den teatralske og den uttrykksfulle kroppen; det teatralske er det estetiserte og tingliggjorte, mens den uttrykksfulle kroppen blir synlig når Nora selv skjønner at den uttrykker hennes sjel. I det øyeblikket eier hun sin egen kropp på en måte hun ikke gjorde før, sier Moi.

Fra marginal til sentral

Drøftingene om det kvinnelige, det menneskelige, om kroppen og sjelen finner hun utgangspunkt for i Ibsens arbeider. Alt dette, og mere til blir med i boken som skal være ferdig fra hennes hånd om ett år.

- Hva var det som gjorde Ibsen til den han ble, som gjorde han i stand til å lage stykker som over hundre år seinere fortsatt vekker debatt og gir ny innsikt?

- Hvis jeg bare visste det! Det som er slående med Ibsen, sett i et europeisk perspektiv, er at han kommer fra et veldig marginalt og uutviklet land, kulturelt sett. Det fantes ikke noe fast teater i Norge da Ibsen ble født, det fantes ikke noe nasjonalgalleri eller kunstakademi. Når han så begir seg ut av Norge, får han mange ideer, men han får ikke så mange venner og kontakter – verken i Italia eller i Tyskland. Han holder seg stort sett med de norske som reiser forbi. Jeg lurer på om mangelen på kulturelle ressurser og selvisoleringen i det selvvalgte eksilet, gir han en posisjon som gjør han i stand til å forstå hvordan det er å være marginalisert. På denne tiden var mange kvinner marginaliserte og følte at de levde i et slags eksil. Jeg tror Ibsen alltid følte seg marginal, men ut fra det ståstedet skapte han seg en meget sentral posisjon, avslutter Toril Moi.