Barn gjør kjønn

Tenker ikke nordiske barnehager og skoler at barn har kjønn? – Jo, absolutt, mener Ole Bredesen. – Men flere av fagfolkene som er intervjuet i boka reagerer på at kjønnsfokuset som finnes i mange institusjoner er så ensidig og lite oppdatert, at det nesten hadde vært bedre om det ikke eksisterte. Det er en tendens til at man essensialiserer, det vil si at man ser gutter på en måte og jenter på en annen. Noe som fører til at man klumper barn sammen i to fastsatte grupper og befester kjønnsstereotype mønster, sier han.

Hva skal man så gjøre? Hvis man ved å snakke om barn som barn, gjemmer vekk kjønnsforskjeller, mens man ved å snakke om gutter og jenter befester stereotype oppfatninger av kjønn, er det kanskje ikke så rart om mange barnehager og skoler velger å gjemme bort hele problemet. Ole Bredesen understreker at heller ikke han sitter på selve løsningen. Men han har et forslag han tror på: Å betrakte og snakke om barn som kjønnede aktører.

Gå til barna

– Jeg mener man bør gå til barna selv og undersøke hvordan de gjør kjønn, sier Ole Bredesen. – Det er liten tvil om at barn bruker kjønn som en viktig grensemarkør i sitt identitetsarbeide. Og ved første øyekast kan barnas definisjoner av hva som passer for jenter og hva som passer for gutter, virke rimelig tradisjonelle. Men undersøker man det nærmere ser man at hvert enkelt barn og hver ny generasjon av barn, finner opp hva kjønn skal bety for dem. De bearbeider inntrykk og forventninger som finnes i omgivelsene, og barns oppfatninger av hvordan ting skal være vil alltid variere noe fra hvordan dette har vært før. Etter min mening kan ikke barns lek kun forstås som en reproduksjon av allerede etablerte kjønnsroller, men alltid også som forsøk på nye definisjoner av kjønnskoder og av måter å gjøre kjønn på.

Rosa tyll og Batman

Ole Bredesen mener ikke at små jenters facinasjon for prinsesser, rosa tyllskjørt og leppestifter og gutters opptatthet av Batman, pistoler og racerbiler, nødvendigvis innebærer at barna sluker en fiks ferdig fortelling om kjønn. De kan ha en avstand til leken som gjør det mulig å prøve ut ulike posisjoner og roller. I møte med forventninger fra omgivelsene om hva de som jenter og gutter kan tillate seg å gjøre, utvikler de en handlingsdyktighet som gjør at de også kan bytte mellom og kombinere ulike alternativer.

– Vi må ikke tro at vi som voksne kan bestemme et barns utvikling. Når barn leker med kjønnets betydning og lager sin kjønnsidentitet, følger de forskjellige oppskrifter. Ideologiske prosjekter som forsøker å lære bort bestemte idealer er derfor dømt til å mislykkes. Da er det bedre å støtte barna i deres utprøving av kjønnskategoriene, og være åpne i forhold til hva som er tillatt å gjøre uten at det blir pinlig eller illegitimt, sier Bredesen.

Menn som ikke er der

Det er stort fravær av menn i barnehager og grunnskoler. I Norge er det bare 7 prosent mannlige ansatte i barnehagene, 11 prosent i skolefritidsordningene og 30 prosent i grunnskolene. Men hvis det er slik at de voksne ikke dikterer barns kjønnsoppfatning i kraft av hva de sier, gjør og er – spiller det kanskje ikke så stor rolle at mennene nesten ikke finnes i offentlige institusjoner for små barn?

Jo, mener Ole Bredesen. Det er viktig med flere menn i skolen og barnehagen, men ikke for å erstatte en familiefar eller fordi de kun skal gjøre tradisjonelle manneting, eller være et slags macho-forbilde for guttene. – En institusjon trenger alle slags menn og kvinner, fordi de kan utgjøre flere forskjellige mulige forbilder for hva kjønn kan bety.

I boka viser han til at jenter har et enormt tilbud av ulike kvinner å ta etter. For guttene er situasjonen annerledes. I store deler av sin oppvekst omgås de kvinner. – Og kvinner kan ikke være forbilder som nyanserer og motsier stereotype bilder av menn, understreker han.

”Gutta boys”                                                                          

Statistikken forteller at det ikke går så bra med gutter i skolen. Sammenlignet med jentene får guttene dårligere karakterer på alle nivåer, de er oftere dårligere lesere, de får oftere diagnoser på konsentrasjonsproblemer eller atferdsproblematikk, de dropper oftere ut av skolen, de får oftere problemer med politiet og de begår oftere selvmord.

Hva er det med disse guttene? Forklaringene er mangfoldige. De spenner fra essensialistiske teorier om at jenter og gutter fra biologiens side er grunnleggende forskjellige, til fraværende fedre, undervisningsopplegg som ikke passer gutter, feilslåtte maskulinitetsidealer, kulturelle forskjeller og at heteroseksuelle idealer gir guttene lite spillerom for annerledeshet. – Hva som er riktig forklaring kan absolutt diskuteres. Selv mener jeg at de ulike forklaringene har ulike styrker og svakheter, sier Bredesen. I stedet ønsker han å snu fokus, og rette det mot institusjonene og de som jobber der. Hvordan tenker de, og hva gjør de?

– Det viktigste er at de voksne begynner med seg selv og spør: Hvordan tenker jeg om gutter og jenter. Hvilke forklaringer og fortellinger om kjønn tror jeg på, og hvorfor gjør jeg det? Disse spørsmålene er avgjørende fordi forestillingene våre ligger som et bakteppe i alt vi foretar oss, understreker Ole Bredesen.

Han mener alle pedagogiske virksomheter har en praksis i forhold til kjønn og likestilling, men at denne ikke alltid er like bevisst. I boka forteller han blant annet om Björntomten barnehage i Gävle i Sverige, som hadde likestilling som satsingsområde og mente at dette var noe de var særskilt gode på. For å finne ut hva de faktisk gjorde brukte de videoopptak for å synliggjøre egne handlinger. – De fant blant annet ut at de henvendte seg til og snakket med gutter og jenter i barnehagen på ulik måte, og at de snakket mer med jentene enn med guttene. Men at det var guttene som fikk mest hjelp til praktiske ting som å kle på seg, mens jentene måtte vente, forteller Bredesen. Videoopptakene er brukt som utgangspunkt for diskusjoner og for endringer i denne barnehagen. Grunnleggende forestillinger om kjønn og om likestilling er brakt til overflaten, noe som er nødvendig for å få til endringer.

Pensum

Nå håper Ole Bredesen boka kan bli pensum for førskolelærer- og lærerstudenter. – Jeg ønsker ikke å si hva lærere bør gjøre og hva de ikke bør gjøre, understreker han. – Men jeg ønsker at de skal ha større bevissthet om hvordan barn former seg selv om kjønn. Det beste er om denne bevisstheten er med i all undervisning som en integrert del av pensum og læreplaner. Det må ikke bli enda en ting de skal tenke på i tillegg til alt annet. I svensk skole har de gjort et arbeid for å integrere bevissthet om ulike ulikhetsskapende faktorer som klasse, etnisitet og kjønn. Kanskje man burde gjøre noe lignende i Norge.