Maria Kahn har intervjuet 24 jenter i alderen 18-25 år og en kvinne på 30. Hun har snakket med dem flere ganger, noe som har resultert i om lag 2500 sider med intervjumateriale. Jentene forteller mest om forholdet til foreldrene, og om deres reaksjon når de får høre at datteren er lesbisk. – Å snakke med foreldrene om dette er noe av det vanskeligste knyttet til å ”komme ut” som lesbisk. Jeg tror foreldre betyr mer for ungdom enn de som regel vil innrømme, og mer enn det mange ungdomsforskere forteller. Foreldrenes reaksjoner er svært viktige for disse jentenes selvtillit og selvaktelse, sier Kahn. – Det er ikke sikkert foreldre betyr så mye for valg av livsstil og meninger, men de betyr mye for hvilken oppfatning du har av deg selv, for om du kjenner deg godtatt, verdsatt og elsket. Dette handler om eksistensielle ting, understreker hun. Derfor er det en liten katastrofe når foreldrene ikke godtar at datteren forelsker seg i jenter.
– Den ene dagen kan jentene synes at de er OK, den andre dagen føler de seg totalt mislykkede og mener at livet er meningsløst, forteller Maria Kahn. – De er svært vare i forhold til omgivelsenes reaksjoner. Og er det vanskelig å snakke med foreldrene om dette, forventer de ikke å møte forståelse andre steder heller.
I affekt
Bare to av jentene Kahn intervjuet opplevde å bli forstått av sine foreldre. En ble kastet ut hjemmefra, og i de 22 andre familiene ble det total konfrontasjon. Reaksjonen fra pappa er ofte: ”Du skal nok se at det går over”. Han trekker seg vekk og snakker ikke om det. – Det virker som om pappaene ikke helt forstår hva det dreier seg om, sier Kahn. Forholdet til mamma er ofte svært vanskelig. Mange mødre reagerer i affekt.
En av jentene forteller dette om sin mammas reaksjon: ”Någon gång har hon skrikit att du har förstört mitt liv och sådant där. Och det kan man jo tycka också att…jag vet inte, hela tiden måste man tillfredställa alla andra, jag tycker det er jättejobbigt. Och så at man kände sig som en…ja jätteskuldkänslor. Det är lögn att säga att man inte har skuldkänslor, jag har det i alla fall, för min mamma tycker att vår familj har drabbats av en tragedi och även om inte jag tycker det så, det förändrar ju ingenting.”
– Skyldfølelsen denne jenta føler er typisk, sier Kahn. – Flere av jentene sliter med dette. De er redde for å gjøre foreldrene triste og verner dem, noe som betyr at de heller ikke snakker om problemene de opplever.
68-er foreldre, ikke så liberale
Maria Kahn er overrasket over foreldrenes negative reaksjon. Dette er foreldre som tilhører 68-generasjonen. De er blitt voksne i ei tid med åpenhet rundt lesbiske og homofile. Det offesielle Sverige synes å ha godtatt lesbisk og homofilt samliv. Landet fikk partnerskapslov i 1994, ett år etter at Norge fikk det. Homofile par har lov til å adoptere barn, noe de enda ikke har i Norge, og Kahn tror retten til kunstig befruktning for lesbiske kvinner i parforhold er rett rundt hjørnet. Likevel virker det som foreldrene er totalt uforberedte når døtrene forteller at de er lesbiske. – Muligheten for dette finnes ikke i foreldrenes forestillingsverden, sier hun. – Selv lever de heteroseksuelle liv, og de oppfatter barnet som en forlengelse og bekreftelse av seg selv. De krever av barna sine at de skal føre slekten videre. Og dette kravet stilles særlig til døtrene, sønnene har større frihet. Når så døtrene forteller at de er lesbiske, er det vanskelig å godta. Mange av jentene opplever at det blir helt taust om temaet, og at de i foreldrene øyne fortsetter å være deres heteroseksuelle døtre.
Familiene er opptatt av den ytre fasaden. De vil ikke at det skal komme ut at datteren er lesbisk. – De er redd for folkesnakk og for å få et dårlig rykte. Jentene føler at deres seksualitet blir sett på som en forbrytelse. Noe de opplever som en fordømmelse av hele seg, understreker Maria Kahn.
Kult – på overflaten
Blant jevnaldrende venner er jentene tilsynelatende godtatt. – Å være lesbisk oppfattes som et kult opprør. Men slik er det bare på overflaten, sier Kahn. – Lesbisk seksualitet godtas ikke. Jentene opplever å bli utdefinert fra samtaler, aktiviteter og fra fellesskap som er bygget på det heteroseksuelle. De er i en alder hvor det heteroseksuelle blir understreket, forstørret og overdrevet. Det er rett og slett vanskelig for dem å omgås andre jenter.
Hvor skal de så vende seg? Maria Kahn opplever at hun selv er blitt en jentene kan snakke med. En storesøster de kan betro seg til, en som lytter og som selv har gjennomlevd noe av det samme. – De har tatt sjansen på å betro seg til meg, sier Kahn. – Og jeg ser at dette kan være et metodisk problem. For når de opplever at de kan snakke om vanskelige ting med meg, blir det negative lett svært dominerende. Alt det som går greit har de ikke behov for å snakke om.
Makten i forestillingene
Hun ønsker ikke å reprodusere forestillinger om homoseksuelle liv som krevende og vanskelige. – Samtidig kan jeg ikke fornekte jentenes fortellinger, deres opplevelser og problemer. Og i dette ligger et kritisk potensiale, for når jeg viser fram deres beretninger, avsløres oppfatninger og forestillinger. Heteronormativiteten og makten i den avdekkes.
Maria Khan er opptatt av at makt ikke bare kommer til uttrykk som direkte undertrykkelse. Homofile og lesbiske har de siste årene fått rettigheter til ekteskap og barn, og i den svenske debatten framstår de ikke som en undertrykt gruppe. – Likevel ligger de heteronormative forestillingene der. Det er en makt i disse forestillingene som produserer konfliktene jentene lever med. Å skrive om konfliktene og bringe dem fram for diskusjon er en form for motmakt.
Kanskje vil det gå bedre for disse jentene etter hvert. Nå stormer det, men om noen år har det kanskje roet seg, både rundt dem og i dem. – Man konstruerer sin egen livshistorie som man lever den, men den er ikke der fra starten av, understreker Maria Kahn. – I dag er det vanskelig for disse jentene å leve med tausheten i familien og med å ikke bli godtatt slik de er.
Maria Kahn er doktorand ved Etnologiska institutionen, Göteborgs universitet.