Magefølelse

 - Jeg mener å se økt fokus på det særegne ved den kroppslige tilstanden «tå være gravid». Det er ikke det kommende barnet som gir mening til graviditeten, men svangerskapet i seg selv som manifestert i og av den enkelte kvinnes kropp. Blikket vendes fra det kommende barnet og fremtiden som mor, og rettes mot nåtiden og den gravide kroppens erfaringer, endringer og utseende, sier Noem Ravn.

Før var graviditet et slags mellomrom som primært hadde betydning i kraft av barnet som skulle komme. En stille bevegelse mot noe, mener hun.

- Om det ikke var skam, så ble i alle fall kroppen tildekket og underkommunisert. Det ble signalisert at dette var noe privat som ikke skulle offentlig omsnakkes før barnet var født. Nå blir ventetiden mer eliminert. Vi setter ikke lengre denne perioden i parentes.

To hovedpersoner

Malin Noem Ravn forteller at hun startet studiet med én hovedperson i tankene: den gravide kvinnen. Underveis dukket en konkurrerende hovedperson opp: fosteret i kvinnens mage. Kvinnens og fosterets kropper forutsatte hverandre og måtte defineres i kraft av hverandre; - De er gjensidig fundamentalt avhengige av hverandre som kategorier; uten den ene ville den andre være uten mening. Det betyr at vi aldri kan forstå den ene til fulle uten å ta den andre i betraktning, men vi kan skyve en av dem i bakgrunnen og fokusere tanke og oppmerksomhet på den andre, sier hun.

- Gjennom de to hovedpersonene prøver jeg å vise to parallelle prosesser som jeg mener preger vår måte å forstå graviditet på. Den ene handler om «selvstendiggjøring» av graviditet, og den andre handler om «personifisering» av fosteret. Begge kan forstås som en type autonomiseringsprosesser - det vil si prosesser som innebærer en viss grad av utskillelse, løsrivelse og tydeliggjøring av et fenomen eller et objekt. I denne sammenhengen betyr det at vi tenderer mot å tilskrive henholdsvis graviditeten og fosteret mening som noe i seg selv.

Marion Noem Ravn mener graviditeten som erfaring representerer et mer individualiserende perspektiv enn graviditeten som ventetid. Blikket festes på kvinnens individuelle kropp og på hennes unike kroppserfaring. -Det er ofte mange som venter, men det er bare én som føler graviditeten på kroppen, understreker antropologen.

«Graviditetsindustrien»

Markedet er med på å drive fram denne selvstendiggjøringen. Det fortelles at kroppen har spesielle behov og et spesielt utseende som må verdsettes, og markedet har til en hver tid et tilrettelagte tilbud, produkter eller informasjon som kan møte dette behovet.

- Graviditetsindustrien bidrar til å gjøre denne fasen til noe annet enn den har vært tidligere, mener Noem Ravn. 

- Den gravide kroppen blir noe en kan løfte frem i offentlighetens lys og se på, beundre, misunne og begjære som «noe i seg selv»; som et estetisk objekt, et symbol på en flertydig kvinnelighet, og som en kroppslig erfaring som gir tilgang til autentiske opplevelser.

Hun mener dette er del av en tendens til å fokusere stadig mer på kroppen, for gjennom den å vise hvem man er.

- Den gravide kroppen skal kles opp og vise «sitt unike jeg». Kvinnene jeg intervjuet fortalte at de til tider følte det godt å slippe å forsvinne i massen, samtidig kunne det bli veldig slitsomt å aldri få noe frirom fra et konstant krav om selvrepresentasjonen.

- Vårt syn på kroppen kan tolkes i lys av flere tilstander i samfunnet vårt; kroppsfokus, likestillingsorientering og det motsatte; at vi er på leting etter noe som kan særegne kvinnene. Det er en dragning i begge retninger, sier Noem Ravn.

Vår kroppsforståelse

Hun viser til at den vestlige kroppsforståelsen ser kroppen som udelbar og lukket, mens den andre steder i verden betraktes som åpen og delelig.

- Dette er viktige tema i antropologien. For oss går kroppens grense ved kroppens overflate; huden, sier Noem Ravn. - Under svangerskapet blir slike grenser utfordret. De gravide kan oppleve at folk kommer bort til dem, tar på dem, stirrer på dem og stiller ubehagelig nærgående spørsmål. Sosialt aksepterte måter å forholde seg på brytes ofte i denne tiden.

Å kjenne naturen i sin egen kropp kan være både nært og fremmed. - Den ene dagen kunne en kvinne føle seg struttende vakker på svangerskapsyoga, den neste dagen kunne hun føle seg som en beholder, forteller Noem Ravn. - Flere av kvinnene jeg snakket med følte at å være gravid utfordret likestillingsidealet. I 8. måned var det ting de ikke kunne gjøre, noe som var vanskelig når de var vant til å være aktive. Etter at barnet var født var mange redde for å falle inn i tradisjonelle roller. Tanken dukket opp hos kvinnene når de våknet om natta og ungen skreik: Skal jeg sparke i partneren (= bitch), eller stå opp selv (= martyr)?

Fosterets status

- Vi tenker oss én person i hver kropp. To – i – en –kropp strider mot alt lovverk om hvem som er en person. Den gamle abortdebatten viser fosterets tvetydige status, og hvor vanskelig det er å takle hvem som er «viktigst», understreker Malin Noem Ravn.

Hun er kritisk til at foster kan bli tilskrevet en status som beskyttes av loven. Hun er imidlertid ikke mest opptatt av de politiske dimensjonene, men av hvordan gravide kvinner selv konseptualiserer og omtaler fosteret.

– Fosteret har fått økt status som ferdig utviklet menneske, slår Noem Ravn fast. – Antallet dødsannonser over foster som dør i mors mage, er blitt flere. Og gravferdsloven gir anledning til å gravlegge for tidlig fødte barn. Gravsetting er et typisk antropologisk tegn på sosial anerkjennelse

Ultralydbilder på oppslagstavla er også noe nytt. - Jeg tviler på at min mor så på meg som en person i uke 17 i livmora. I dag henges ultralydbilder opp på kontorvegger og legges ut på nettsider med tekster som: «Her er et bilde av meg 10 uker gammel». Folk bruker ultralydbilder for å betegne en person, sier antropologen.

- Tilgjengelig teknologi har gitt oss økt kunnskap og erfaringer. Vi ser og hører mer enn før, og det visuelle legges vekt på. Det du kan se og høre betrakter du gjerne som «sant». Ultralyd er for mange en viktig erfaring for å erkjenne fosteret som et selvstendig individ. Fra uke 13 kan de høre hjerterytmen som er et klart signal om at fosteret lever. I litteraturen er det da begrepet ”baby” begynner å brukes. Ofte begynner foreldre da å tildele den som skal komme et egennavn. Tolkningene de gravide gjør seg av sine opplevelser er i stor grad basert på teknologisk informasjon, sier Malin Noem Ravn.

Kroppen i ord

- Det er spesielt å treffe på erfaringer så unike at det grenser til det ikke-kommuniserbare. Det mest spennende var når mine informanter klarte å formidle det på en eller annen måte. Noen er klart flinkere til å finne metaforer og beskrive enn andre. Det er et klart skille mellom verbalt språk og kroppslige erfaringer. Som forsker er det mange ting du ikke kan si noe om, og dette blir eksplisitt når du skriver om kropp. Det blir også tydelig at vi får vårt vokabular fra den medisinske terminologien. Det er skrevet ganske lite skjønnlitteratur om svangerskap. Det er få skildringer å finne i forhold til hvor mange kvinnelige forfattere vi har. Kanskje det er for privat og vanskelig? sier Noem Ravn.

«Going native»

I utgangspunktet befant hun seg trygt utenfor det hun undersøkte; Uten barn og uten noe uttalt ønske om å få det. Men på tampen av studiet ble hun selv gravid.

- Jeg ble gravid relativt sent i prosjektet. Ideen og betydningen av fosteret ble kanskje større for meg. Ikke på grunn av at jeg ble gravid, men selve forskningsfokuset vokste parallelt. Jeg ble mer opptatt av og skjønte bekymringene kvinnene snakket om. De hadde jo fortalt meg det, men jeg skjønte ikke hvor dypt det egentlig stakk, før jeg opplevde det selv. Samtidig var jeg så opptatt med arbeidet at jeg ikke orket å analysere min egen situasjon noe særlig, utover det å gjøre rede for det i metodekapittelet, avslutter Malin Noem Ravn.