– Min konklusjon er at integreringen av likestillingsperspektiver i Den norske kirke er tilfeldig og personavhengig, fastslår Friis Eriksen. – Holdningen er at arbeid med likestilling er viktig, ja så viktig at den skal gjennomsyre all virksomhet i kirken. Men det er ikke vilje til å benytte virkemidler som krever ressurser og omveltninger. Tvert imot: Det er en utbredt holdning at likestillingen kommer automatisk, fordi alle i prinsippet er for. Derfor nøyer man seg med uforpliktende oppfordringer uten oppfølging.
Gry Friis Eriksen er kapellan i Sofienberg menighet i Oslo. I 2002 ble hun tildelt et årsstipend fra Kirke- og kulturdepartementet, for å undersøke integreringen av likestillingsarbeidet i Den norske kirke. Hun har hatt sin arbeidsplass ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I disse dager legger hun siste hånd på rapporten Den automatiske likestillingen.
Kirker i solidaritet med kvinner
Den norske kirke var i perioden 1988-1998 tilsluttet Kirkenes Verdensråds satsning ”Det økumeniske tiåret: Kirker i solidaritet med kvinner”. Dette tilrettela for arbeid med likestilling og likeverd mellom kjønnene i medlemskirkene. I Den norske kirke ble det nedsatt en komite for tiåret, med Kirkerådets kvinnekonsulent som sekretær. Tre arbeidsområder ble prioritert: Lederutvikling, arbeid mot vold og overgrep, og arbeid for et mer inkluderende språk i gudstjenestene.
– Da tiåret var over, ønsket både Kirkerådet, sekretariatet som forbereder saker for kirkens høyeste organ: Kirkemøtet og Kirkemøtet, at arbeidet med kvinne- og likestillingsspørsmål skulle videreføres, sier Friis Eriksen. Kirkerådet opprettet derfor en Nemd for kvinne- og likestillingsspørsmål, og Kirkemøtet behandlet en strategiplan for å videreføre arbeidet med kvinne- og likestillingsspørsmål etter ”Det økumeniske tiåret”.
– I denne planen var det opprinnelig foreslått en dobbelt strategi: det vil si å integrere likestillingsarbeidet i alt kirken gjør (mainstreaming), samtidig som kvinne- og likestillingsarbeidet skulle ivaretas som eget felt. Men slik ble det ikke. Kirkemøtet tok ut punktet om dobbelt strategi. To år senere ble det presisert i Kirkemøtets ressursdokument: ”Satsningsområder for Den norske kirke 2002-2005”, at likestillingsperspektivet skulle gjennomsyre alle kirkens satsningsområder, forteller Friis Eriksen. Men ansvarsforhold og framgangsmåte ble ikke fastlagt. Kirkemøtet prioriterte heller ikke lederutvikling for kvinner og endring av språk i gudstjenestene, som satsningsområder i det videre arbeidet. Den økonomiske satsingen på kvinne- og likestillingstiltak er sterkt redusert og kvinnekonsulenten er etter hvert pålagt å utføre også andre arbeidsoppgaver. – Min rapport viser at det er vanskelig å finne eksempler på en konkret og målrettet videreføring av målsettingen om ”gjennomsyring av likestillingsperspektiver”. Kvinnekonsulenten gjør et viktig arbeid, men strukturene gjør at likestillingsarbeidet lett blir en nisje, en oppgave for henne og det som fram til årsskiftet 2003-2004 var Nemnd for kvinne- og likestillingsspørsmål, sier Friis Eriksen.
Ungdom ikke kjønnet
Hun har gjort til sammen seks intervjuer. Tre av de intervjuede er tilknyttet Nemnd for ungdomsspørsmål og tre er tilknyttet Møre bispedømme. I tillegg har hun gjennomgått en rekke sakspapirer og plandokumenter fra arbeidet ved Kirkerådet. Møre bispedømme ble valgt fordi de hadde flere kvinnearrangementer og lederkurs for kvinner som del av ”Det økumeniske tiåret”, og ”Ung i kirken” er en av de fire satsingsområdene Kirkemøtet vedtok for perioden 2002-2005.
– I sine dokumenter poengterer Kirkemøtet at ungdomstiden dreier seg om avgjørende år for selvforståelse og identitet, likevel omtales ikke kjønns- og likestillingsperspektivet i planer for ungdomsarbeidet. ”De unge” er et ukjønnet begrep i sakspapirer, drøftelser og vedtak jeg har gjennomgått. Den daværende sekretær for ungdomsnemnda forklarer i et brev skrevet i 2002, at dette ikke er nødvendig, forteller Friis Eriksen. Fordi ”en naturlig tenkning om likestilling er godt integrert blant dagens ungdomsgenerasjon”. I den grad det finnes utfordringer i forhold til dette, gjelder det ungdom med en annen kulturell bakgrunn, hevdet denne sekretæren. – Slik blir likestilling et problem som gjelder ”de andre”, påpeker Gry Friis Eriksen. – Og i den grad dette er et problem i det ordinære ungdomsarbeidet, handler det om at mange av de tradisjonelle aktivitetene er best egnet for jenter. Dette er en rådende oppfatning blant flere som vurderer barne- og ungdomsarbeidet i kirken.
Inn med morsmelka
– De tre medlemmene av ungdomsnemnda som jeg intervjuet, betrakter likestilling som en helt ”naturlig verdi”; noe de har ”fått inn med morsmelka, omtrent”. Samtidig snakker de om ulike rolleforventninger til jenter og gutter, både i forhold til utseende, til valg av yrke og i forhold til egenskaper. Forventningene i samfunnet er at jenter skal være snille og ordentlige, mener de.
Ungdommene har ingen problemet med å definere hva som er ”jenteaktiviteter” og hva som er ”gutteaktiviteter”, selv om de synes det er litt ubekvemt å bruke disse betegnelsene. De mener å se at jenter går i bibelgrupper, kor og er ledere for barnearbeid. Guttene er med i Kristen idrettskontakt, spiller i band og jobber med media og data. En av intervjupersonene sier: ”Jenter er jenter og gutter er gutter, det skal ikke være så mye likestilling at en sporer helt av og glemmer sånt noe!”
– Min undersøkelse er ikke representativ, til det har jeg intervjuet for få. Men jeg mener likevel å se tydelige tendenser og holdninger, sier Gry Friis Eriksen. – Intervjupersonene mener at likestilling er noe som kommer automatisk. Likevel forutsetter de altså at kjønnene er ulike, og de beskriver en virkelighet med store forskjeller knyttet til kjønn: jenter dominerer noen aktiviteter og gutter andre. Og man kan ane et ganske tradisjonelt og essensialistisk syn på kjønn, noe som preger de intervjuedes oppfatninger av individers muligheter og begrensninger. Friis Eriksen knytter dette til hvem som gjør hva i Den norske kirke. – Kvinner er som regel kapellaner med spesielt ansvar for barn og unge, diakoner med sosialt ansvar eller institusjons- og sykehusprester. Kvinneandelen blant proster og sogneprester er lav, og bare to av elleve biskoper er kvinner.
– Intervjupersonene mener at målene om økt likestilling er bra. Samtidig forklarer de den ujevne fordelingen av kvinner og menn i lederstillinger i kirken med kvalifikasjoner, og ikke med kjønn. Når det blir flere kvinnelige teologer med lang ansiennitet, vil det automatisk jevne seg ut. Dette påpekte flere av de jeg intervjuet, sier Friis Eriksen. Slik framstår skjev kjønnsfordeling som et resultat av eksterne forhold, historisk betingende tradisjoner, manglende kunnskap og fordommer fra en annen tid.
Likeverd – ja takk, kvinnsak – nei takk
Alle Friis Eriksen intervjuet, både de som var tilknyttet nemnd for ungdomsspørsmål og de fra Møre bispedømme, var for likestilling. – Det oppfattes som ukorrekt og skambelagt å være mot likestilling. Likevel er det sider ved ’likestilling’ intervjupersonene ikke føler seg bekvemme med, sier hun. Mange vil heller snakke om ’likeverd’ enn om ’likestilling’. Friis Eriksen mener ’likestilling’ er et kjønnet begrep som assosieres med politisk arbeid for kvinners rettigheter, mens ’likeverd’ speiler menneskeverd. – Det går for eksempel an å argumentere for likeverd og samtidig være mot kvinnelige prester, påpeker hun. – Å være for likeverd innebærer å anerkjenne at alle mennesker har lik verdi, men man kan samtidig hevde at alle ikke behøver å være like godt skikket til ulike oppgaver. De som er mot kvinnelig prester argumenterer med at dette har med bibelsyn og Guds ord å gjøre, og at det ikke henger sammen med kvinnesyn.
Kvinnesak, assosiert som politisk radikal feminisme, er nemlig ikke så populært. Gry Friis Eriksen viser til en rapport om ”Gudstjenester med kvinneperspektiv”, skrevet av Helene Freilem Klingberg. Her framgår det at man i bispedømmene ikke ønsker å identifisere seg med ”kvinnesak”, i den klassiske radikale betydningen av ordet. Dette gjelder både kvinner og menn. – Flere påpeker at det ikke er noen god ide å arrangere gudstjeneste 8.mars. På Kvinnenes internasjonale bønnedag er det derimot OK.
Lar kvinneprestmotstanderne bestemme
Bare en av intervjupersonene er mot kvinnelige prester. Likevel er ansettelse av kvinnelige prester noe flere problematiserer og er skeptisk til, ut fra hensynet til kvinnene selv. – De jeg intervjuet snakker for eksempel ikke om å bygge nettverk rundt en kvinnelig prest for å støtte henne i en skeptisk menighet. Dermed lar de i realiteten kvinneprestmotstanderne bestemme at kjønn kan diskvalifisere ved ansettelse, sier Friis Eriksen. Hun mener det ville være en fordel om likestillingsloven ble gjort gjeldende for kirken. – Det er ikke så mange sider ved kirkens virksomhet som ikke er regulert gjennom lover og regler, derfor skjønner jeg ikke helt hvorfor likestilling skal være et unntak.
Mangel på kunnskap
Gry Friis Eriksen tror ikke at mangel på likestillingsarbeid nødvendigvis bare handler om motstand . – Jeg tror det først og fremst skyldes mangel på kunnskap, både om praktisk likestillingsarbeid og teoretisk kunnskap om kjønn, sier hun. Dermed blir det mye opp til den enkelte i meningheter, nemder, utvalg og råd, hva som skjer. Slik en kirkelig nemd svarer på spørsmål om planer for kvinne- og likestillingsperspektivet: ”I den komande fireårsperioden er det fyrst og fremst teologane – og særleg dei kvinnelige – som er tilstades i nemda, som representerer et aktivum for likestillingssaka. Når det gjeld konkrete saker, er det avhengig av kva som sig inn.”
– Dermed blir det også ganske tilfeldig om Kirkemøtets vedtak om sterk satsing på likestilling, følges opp. Den gjennomgående overbevisningen om at man ikke trenger å arbeide spesielt for kvinners likestilling innenfor Den norske kirke, samsvarer dårlig med behovet for likestillingsperspektiv i kirkens arbeidsoppgaver, fastslår Gry Friis Eriksen. Rapporten hennes oversendes nå Kirkerådet, og skal også sendes Kirkemøtets delegater når de samles i november 2004.