Kjønn i bevegelse

 – ”Kjønn i bevegelse” er jo egentlig forbudt på film, sier Vigdis Lian, direktør ved Norsk Filminstitutt. Men det er altså tittelen på utrednings- og tiltaksplanen som skal rette opp den skjeve kjønnsrepresentasjonen i norsk film. Det er ikke første gang Vigdis Lian påpeker at norsk film ikke er likestilt. – Men dette blir ofte en diskusjon der mennene i norsk film får kjeft, og den som kritiserer blir heksa som ikke vil ha filmer som ”Buddy” og ”Jonny Vang”. Så glemmer man å diskutere strukturene bak, det vil si årsakene til at så få kvinner blir filmregissører, filmfotografer og hovedrolleinnehavere, sier Lian.

Kvinner og menn er relativt likt representert

blant elevene på Den norske filmskolen på Lillehammer. 29 av de 75 filmene som er valgt ut til Kortfilmfestivalen i Grimstad i juni i år, er laget av kvinner. Men når det kommer til det som virkelig gir status og prestisje: spillefilm, glimrer kvinnene med sitt fravær. Av fjorårets 20 filmer, var bare tre - 3 - laget av kvinner.

Et helt spesielt arbeidsliv

Forskning tas nå i bruk for å finne ut hvorfor det er slik. Norsk filminstitutt, Norsk filmfond, Den norske filmskolen og Norsk filmutvikling har satt i gang et forprosjekt. Målet er å kartlegge og analysere bransjens syn på hva som hemmer og fremmer kvinners karriere i norsk film. Aslaug Hetle ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) er prosjektleder for arbeidet. Forskere ved AFI har spurt kvinner og menn i ulike posisjoner, om det er slik at begge kjønn har de samme mulighetene til å nå sine mål innenfor filmbransjen. To grupper ved filmskolen på Lillehammer er også intervjuet. – Dette er et spennende prosjekt fordi norsk film er helt ulikt det tradisjonelle arbeidslivet, ved at det finnes så få faste stillinger. Det meste er prosjektbasert, sier Aslaug Hetle. Intervjumaterialet vil være ferdig bearbeidet og analysert ved utgangen av mai.

Vigdis Lian mener absolutt det er grunn til å spørre om frilans- og prosjektarbeid passer menn og kvinner like godt. – En frilanser jobber svært mye i enkelte perioder og nesten ikke i andre. Det er ikke sikkert dette passer så godt overens med å levere i barnehagen hver dag, eller følge opp ungene på skoler og i fritidsaktiviteter. Kanskje tenker mange kvinner at dette blir for slitsomt – og så satser de på andre ting i stedet, som kortfilmer for eksempel, sier hun. Hva andre i bransjen mener vil vi vite når Hetle og hennes medforskere har analysert sitt materiale.

Ulike ståsted – ulike historier

Hvorfor er det så viktig med flere kvinner i norsk film? Vigdis Lian har flere svar på det. – Loven pålegger oss det faktisk, påpeker hun.

– Det er ikke lov å diskriminere i norsk arbeidsliv, verken direkte eller indirekte. Dessuten er det viktig at det ikke bare er menns historier og menns ståsteder som vises på film. I norsk film har kvinner gjerne rollen som ’kjæresten til’ eller ’moren til’. Dette er å sette det litt på spissen, men ’Hotell Cæsar’ har bedre kvinneroller enn mange norske spillefilmer.

Tone Kolbjørnsen er førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun mener kjønn er avgjørende for hvordan man forstår seg selv og verden. – Derfor er det så viktig at også kvinners historier og erfaringer blir framstilt på film, understreker hun. – Hvis ikke må et kvinnelig kinopublikum alltid omskrive menns erfaringer. Det er ikke slik at film laget av en kvinner alltid vil være annerledes enn en film laget av menn, men mangfoldet ville bli større.

Kolbjørnsen mener Norge både mangler kvinnelige regissører, kvinner bak kamera og at vi mangler en tradisjon for feministisk film. Med noen viktige unntak, som Margreth Olin med kortfilmen "Kroppen min". Anja Breien med filmene om hustruer og selvfølgelig: Vibeke Løkkeberg. Kolbjørnsen skrev i sin tid hovedoppgave om tre av Vibeke Løkkebergs filmer og mottakelsen av disse. Hun analyserte blant annet debatten etter filmen ”Åpenbaringen” som kom i 1977. Da lot Arne Hestenes i Dagbladet seg sjokkere over det han mente var ’vemmelig’, ’ekkelt’ og ’intellektuelt horeri’. En lang og opphetet diskusjon fulgte. Hva filmen handlet om? – Filmen er modernistisk i stilen, og inneholder ingen vanlig filmfortelling. En middelaldrende overvektig kvinne, i Marie Takvams skikkelse, har hovedrollen. Hun har både tanker om seksualitet og om døden, og her både onaniscener og blodige mensturasjonsbind. Kvinnekroppen er i fokus, uten at den gjøres til noe praktfullt skue, forteller Kolbjørnsen. Det var ikke bare menn som reagerte negativt. – Enkelte feminister protesterte også. De mente filmen ikke ga noen oppskrift på kvinnefrigjøring og likestilling. Den presenterte ingen løsning på problemene, ergo var den kritikkverdig. Men det var også de som mente at filmen var viktig – og den ble vist i enkelte kvinnegrupper og kvinneorganisasjoner til debatt, sier Tone Kolbjørnsen.

Hun framhever Løkkeberg som både modig, direkte og tydelig. Så har da også Vibeke Løkkeberg fått mye negativ oppmerksomhet, både for sitt arbeid og for sin væremåte. – Hvis hun hadde vært mann ville man antakelig sagt at hun hadde den rette aggressivitet, men siden hun er kvinne blir hun framstilt som en hissig og litt gal dame, sier Tone Kolbjørnsen.

Vibeke Løkkeberg lager ikke lenger film. Men andre kvinner har kommet til: Unni Straume er en av dem. Hennes film: "Musikk for bryllup og begravelser" er blant de Gunn-Tone Ask ved Institutt for informasjons og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, analyserer. Ask skriver hovedoppgave der hun undersøker om regissørens kjønn har betydning for framstillingen av kjønn i film. Hun sammenligner norske filmer regissert av menn med filmer regissert av kvinner.

Djerve mål

Prosjektet ”Kjønn i bevegelse” har djerve mål: I 2009 skal norsk filmbransje ha minst 40 prosent kvinnerepresentasjon i alle ledd, og norsk film skal speile bredden og mangfoldet i samfunnet både alders- og kjønnsmessig. Først skal forskning og utredning på plass, deretter skal tiltak diskuteres og iverksettes. – Mange sier at kvinnene kommer bare de blir flinke nok, sier Vigdis Lian. – Men hva vil det si å være flink nok, og hvem bestemmer hva som skal til? Etter min mening finnes det like mange flinke kvinnelige regissører som det finnes menn. Jeg skal ikke si at disse kvinnene bevisst stenges ute. Men jeg tror det finnes noen glasstak og glassvegger som de har trøbbel med å komme igjennom.

Derfor er Lian ikke fremmed for kvotering. – Jeg vet at mange kvinner ikke liker det. De vil ikke settes i bås og være de som må hjelpes fram. Men kvinner utgjør halvparten av befolkningen, vi er ingen minoritet. Det burde være en selvfølge at det finnes minst 40 prosent kvinner i alle ledd i norsk film – og når Ansgar Gabrielsen har det som mål i næringslivets styrerom, hvorfor skulle ikke vi ha det for norsk film?

Barnefilm – ’kvinnesak’?

Barnefilmen er heller ikke unndratt ”Kjønn i bevegelse”. Av alle norske filmer som er regissert av kvinner de siste ti årene, er ca. 40 prosent barnefilmer, mens bare 8 prosent av filmene menn har laget i samme periode er barnefilm. Det er grunn til å spørre om barnefilm først og fremst er ’kvinnesak’. Vigdis Lian mener det forskjeller i innhold, avhengig av om regissøren er kvinne eller mann. – Menn lager publikumsvinnerne, kvinner problematiserer. Jeg tror det er mange barn som liker Kaptein Sabeltann og hans eventyr på de sju hav bedre enn ”Fia og klovnene”, der Fia må flytte i fosterhjem. Det skjønner jeg. Samtidig er det viktig at vi har begge deler. Direktøren for Norsk Filminstitutt har dessuten et ønske: – Jentene i barnefilmer, som Maria i "Pelle Politibil" eller Kim i "Ulvesommer" er tøffe; de er aktive og handlende. Men mødrene deres er bare rene parodier; passive og ulykkelige. Hvorfor kan ikke jenter få være aktive, tøffe og synlige også etter at de er blitt voksne?