Vi som går kjøkkenveien

Jentene Hemsing har snakket med var alle au pair i London. Her møtte de kulturelle oppfatninger om dumme blondiner og au pair’en som potensiell ødelegger av ekteskap. Dette var ikke alltid lett å forholde seg til. - At rollen som au pair innebærer en svært tradisjonell kvinnerolle er ikke noe jentene reflekterer over på forhånd, mener Hemsing. Jentene forklarer en del av problemene de møter som utslag av manglende likestilling i det engelske samfunnet. Da de selv kommer fra Norge og derfor etter egen mening er likestilte, kommer de i utakt med det de oppfatter som mer konservative holdninger i Storbritannia. På denne måten konsolideres idéen om at vi i Norge er fullt ut likestilt, og engelskmenn ligger etter.

Få gutter

I brosjyrene fra formidlingsbyråene framstilles det å være au pair som et spennende kulturmøte. Likevel er det nesten bare jenter som blir au pair’er. – Jeg har ikke møtt noen gutter som er au pair. Jeg har ikke tall på dette, men vil anslå at det kanskje er én gutt annethvert år, sier folkloristen. Helt fram til 1993 var det faktisk forbud mot mannlige au pair’er i Storbritannia. Lovendringen som åpnet for menn i denne rollen har ikke gitt særlig effekt, da få familier ønsker seg en mann til å gjøre husarbeid og passe barn. – Men det er nok heller ikke særlig mange norske gutter som kommer på ideen å reise som au pair.

Jenter blir stadig oppfordret til å velge utradisjonelt, men dette skjer ikke i samme grad med gutter, mener Hemsing, og fortsetter: - Og hvorfor skulle de velge å bli au pair, når det finnes mer prestisjefylte måter å reise utenlands på? Å søke arbeid på tvers av landegrensene i Europa er blitt lettere som følge av EØS-samarbeidet, studielivet blir stadig mer internasjonalisert og backpacking er blitt en nesten obligatorisk del av ungdomstida.

Nå skal vi ha det gøy!

Men for jenter er altså au pair en mye brukt mulighet til å leve ut drømmen om å komme utenlands. - Å reise ut som au pair er ofte en impulshandling, og jentene forventer at det skal bli moro, forteller Hemsing. Den typiske norske au pair i Storbritannia er ei jente på rundt 19 år, nettopp ferdig med allmennfag i videregående skole. - Hun ønsker seg et ’friår’ før hun begynner på videre studier. Hun vil lære språk, bli kjent med nye mennesker og en annen kultur. Hun tenker ikke så mye over hva det innebærer av arbeid, men griper denne sjansen som er lett tilgjengelig og ikke krever at man har penger eller spesielle kvalifikasjoner, sier Hemsing.

I Europarådets avtaleverk om au pair’er slås det fast at au pair ikke er et yrke. Au pair’en skal være som et familiemedlem. Vertsfamilien på sin side har nok ofte et annet syn på dette. Au pair’er er billig arbeidskraft – svært billig, siden posisjonen som ’familiemedlem’ innebærer at det ikke utbetales lønn, men lommepenger. De fleste av de ni jentene Hemsing snakket med, følte seg i liten grad innlemmet i familielivet. De følte seg for eksempel ikke velkomne til å tilbringe fritid sammen med familien.

- Erfaringene som noen av jentene gjorde må også sees i sammenheng med det britiske klassesamfunnet, mener Hemsing. I de øvre sosiale lag er det lang tradisjon for å ansette barnepassere, og enkelte av de norske jentene følte at de nærmest fungerte som et statussymbol for vertsfamilien. – En av jentene jeg snakket med opplevde å ikke bli trodd da hun fortalte at hun skulle begynne på universitetet etter året som au pair. Ei jente som var intelligent nok til å studere, ville da aldri kaste bort ett år på å passe barn og vaske hus!

Dumme skandinaviske blondiner

Hemsing analyserer også kulturelle mediebilder i oppgaven sin. I filmer, komiserier, litteratur og avisartikler framstilles skandinaviske jenter som lette på tråden. Denne kulturelle stereotypen ble etablert på 50- og 60-tallet gjennom svenske filmer som slo gjennom i utlandet, og lettkledte skandinaviske skuespillere i utenlandske filmer, som svenske Anita Ekberg i La Dolce Vita, og norske Julie Ege i James Bond. Dette er noe jentene må forholde seg til under London-oppholdet.

- Jentene gleder seg til å få venner blant lokalbefolkningen, men dette viser seg å være svært vanskelig, forteller Hemsing. Selv mente jentene at forklaringen var å finne i de seksuelle stereotypene. Den enkelte au pairs forhold til seksualitet synes å være irrelevant, hun blir plassert i gruppe med alle andre skandinaviske piker. Au pair’ene mener dette er grunnen til at engelske jenter tar avstand fra dem. De oppfattes som en trussel i forhold til kjærester. Gutter er lettere å komme i kontakt med, men de har da en klar seksuell agenda, ifølge Hemsings informanter.

Jentene mener ikke nødvendigvis at stereotypen bygger på en feiloppfatning. Forventningene om at man skal ha det gøy gjør festing og flørting til en viktig del av livet for unge jenter på sitt første selvstendige utenlandsopphold. - Men i bunnen ligger jo idéer om kvinneroller, mener Hemsing. De norske jentene opplevde å stigmatiseres for handlinger som etter deres oppfatning ikke er umoralske. Selv om det også i Norge kan være slik at en seksuelt aktiv jente får dårlig rykte raskere enn det en gutt gjør, mener Hemsings informanter at dette er mye mer påtakelig i Storbritannia.

’Wondering what your au pair is wearing underneath this season?’

Mediebildet om den seksuelt tilgjengelige kvinnelige skandinav, går hånd i hanske med idéen om au pair’er og barnepiker som seksuelt pågående overfor familiefaren. Dette kom klart til uttrykk i klesskjeden H&M’s undertøyskampanje i London i 1990. Teksten som fulgte bildet av den blonde, sexy modellen var ’Wondering what your au pair is wearing underneath this season?’. Reklamen spilte på at H&M er svensk, au pair’er er ofte svenske (eller skandinaviske), og au pair’er er seksuelt tilgjengelige.

- Denne stereotypen framhever oppfatninger om familiemedlemmers rolle i kjernefamilien, sier Hemsing. Mediebilder av au pair’er (og barnepiker generelt) er til skrekk og advarsel for kvinner som velger karriere og overlater barnepass til en fremmed. Au pair’en framstilles som en trussel mot familielykken: hun er seksuelt aggressiv overfor familiefaren, og hennes mål er å innta mors plass i hans og barnas hjerter.

Det finnes også mediebilder av den snille au pair’en (som tv-serien ’Nanny’), men da er barnas biologiske mor alltid død, og au pair’ens inntreden utgjør dermed ingen trussel mot familielykken. Far forelsker seg i au pair’en, og familieharmonien kan gjenopprettes. – Disse idéene om au pair’en eller barnepiken fungerer som et kulturelt skremmebilde. Målet er å bevare normen om kjernefamilien, mener folkloristen.

Morsrollen er truet

- Forholdet mellom vertsmor og au pair er ofte anspent, kanskje som en følge av at vertsmoren føler sin posisjon truet, forteller Hemsing. Vil barna bli mer glad i barnepiken, og vil familiefaren forelske seg i den unge, attraktive jenta? Hemsings funn viser at dette er spesielt tydelig i familier der mor er hjemmeværende. Her ble au pair’en ofte tildelt mye husarbeid og lite barnepass.

- Dersom vertsmoren er utearbeidende, og behovet for en barnepasser dermed er mer reelt, er au pair’ene mer tilfredse. De opplever at de fyller et mer reelt behov, og at de blir verdsatt, sier Hemsing. Kanskje tilbys disse au pair’ene også en rolle som passer bedre med norske idealer om likestilling, fordi utearbeidende britiske mødre muligens har et mer bevisst forhold til likestilling enn de hjemmeværende.

– Etter egne opphold i England må jeg si meg enig i at holdningene til kvinner og karriere skiller seg fra de norske, sier Hemsing, og fortsetter: - Det er ikke uvanlig å høre engelske kvinner hevde at man må velge mellom barn og karriere, og at det er ens egen feil om man degraderes på jobben etter å ha fått barn. Og posisjonen som au pair er spesielt konservativ når det gjelder kjønnsroller.

Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere

Når de ulike idéene om hva en au pair skal være møtes, er det vertsfamilien som sitter med størst definisjonsmakt. Jentene er alene i et fremmed land, og har få muligheter til å tvinge sin definisjon av rollen igjennom. Dersom de har reist gjennom et byrå, er det en del som bytter familie når de er misfornøyd, men mange reiser på egen hånd og står uten kontrakt. Noen gir opp og reiser hjem, eller de skaffer seg en annen jobb, for eksempel på bar.

Men mange har ikke lyst til å gi opp, fordi de betrakter det som et nederlag. De holder ut, og ser ofte at ting går seg til etter hvert. – Og det er jo ikke slik at det alltid bare er vertsfamilien som har feil innstilling, smiler Hemsing. Når jentene i hennes studie fortalte om vanskelige tider, vendte de ofte opplevelsene til noe positivt. De snakket om modning og om styrket selvtillit.

Vil ikke advare, men bevisstgjøre

Hemsing har selv vært au pair, og hun ønsker ikke å tegne et for negativt bilde av ordningen. – I oppgaven min kommer det fram mye negativt, men dette er ikke hele historien. Mange har gode opplevelser som au pair, men det er skrekkhistoriene som gir de ’gode’ fortellingene. Jentene la derfor ofte vekt på disse i samtalene våre. De som har det greit, de har det ofte litt kjedelig, og dermed har de heller ikke så mye å fortelle, sier hun. Forventningene til en spennende og morsom tilværelse innfris ikke i møtet med en hverdag fyllt av ungepass og husarbeid.

I likhet med sine informanter, mener Hemsing at et år som au pair kan være en bra modningsprosess. – Mange bør imidlertid vise litt mer guts i forhold til hva de skal finne seg i, og man bør være bedre forberedt på hva et slikt opphold faktisk innebærer, avslutter hun.