Nylig ble boka presentert på et seminar ved Institutt for samfunnsforskning. De 10 artiklene i boka gjennomlyser idealer, beskriver realiteter og stiller spørsmål ved vedtatte sannheter.
Fra mannlig eneforsørger til mannlig hovedforsørger
Professor i sosiologi Kari Wærness og førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, Liv Syltevik står bak artikkelen om familiens penger. De viser til at man i løpet av en generasjon har gått fra idealene om ’den gode husmor’ og ’den gode forsørger’ til idealet om ’de likestilte foreldre’. – Det er ikke lenger legitimt i alle sosiale lag å forsørges av en mann, påpeker de. Likevel blir svært mange kvinner forsørget i kortere eller lenger perioder av livet.
Wærness og Syltevik viser til at det blant gifte eller samboende mødre med barn i alderen 3-6 år bare er 26 prosent som jobber heltid, 40 prosent jobber deltid og 14 prosent er midlertidig fraværende fra yrkeslivet. De øvrige er arbeidsledige eller står helt utenfor arbeidsstyrken.
- Den mannlige hovedforsørger er fortsatt en realitet, selv om den mannlige eneforsørger har utspilt sin rolle, sier Wærnes. Hvordan håndterer så moderne par mine, dine og våre penger?
Dine og mine penger
I en intervjuundersøkelse Liv Syltevik har foretatt blant unge familier spørres det blant annet om forsørgelse.
– Hvem som tjener mest er en sentral faktor i parenes diskusjoner om hvem som skal tilpasse sin jobb til familielivet, skriver Kari Wærness og Liv Syltevik. Økonomiske argumenter for en type arbeidsdeling gjør andre argumenter unødvendig.
Samtlige par oppfattet forsørgeransvar som noe de var felles om i det lange løp, mens å bli forsørget var definert som en nødvendighet eller en selvfølge i en tidsavgrenset periode. Organisering av økonomien ble løst på ulike måter. – Noen hadde en felles konto, andre bare hver sin, og atter andre både egne og felles bankkontoer. På spørsmål om kontroll og fordeling, ble bildet enda mer komplisert, forteller Wærness. Noen par definerer ditt, mitt og felles svært strengt. Noen fordeler regninger ulikt. Noen par overfører fra hans til hennes konto. Noen begrunner den felles kontoen med behovet for selvstendighet og likevekt i en situasjon der han forsørger henne.
Han er hovedforsørger, hun er ’juniorforsørger’ og velferdsstaten er den tredje parten i det Wærness og Syltevik kaller et tredelt forsørgersystem. Sammenlignet med 1970 er langt flere voksne kvinner og menn under utdanning eller på trygd. – Men idealet om det selvforsørgende individ er utgangspunktet også for velferdsstatens ordninger, påpeker de to. Den enkelte tjener for eksempel opp rettigheter til trygd ut fra egen yrkestilknytning. Noe som gjør at kvinner som har vært forsørget, kommer dårlig ut etter samlivsbrudd. En arbeidsfordeling i familien som fører til at kvinnen jobber deltid eller ikke jobber, gir henne færre rettigheter og lavere ytelser i Folketrygden. Og hun kommer ofte i en vanskeligere situasjon på arbeidsmarkedet enn hun ville vært i dersom ansvaret for omsorg var mer likt fordelt.
Ekteskapets likhet med trekkpapirflåter
Turid Noack, forsker i Statistisk Sentralbyrå (SSB), viser at stadig flere opplever samlivsbrudd. Hun bruker sosiologen Zygmunt Baumans spissformuerling som utgangspunkt: ”Å inngå ekteskap i det 21. århundre synes å være omtrent like fornuftig som å gi seg havet i vold på en flåte av trekkpapir”. – Så ille er det tross alt ikke, men det er skjedd store forandringer i løpet av en generasjon, påpeker Noack. Av de som nå er i 60-årene er det kun tre prosent som har minst to samliv bak seg ved 35-års alder. Blant 40-åringer er det tilsvarende tallet 19 prosent. Over 20.000 barn opplever hvert år at foreldrene deres bryter opp fra et samboerskap eller skilles etter et ekteskap. Samliv er langt fra en livslang affære.
Ingen er helt uavhengig
Kari Wærness stiller spørsmålstegn ved en velferdsstat som har idealet om det selvforsørgende individ som utgangspunkt for velferdsordninger. I stedet mener hun at utgangpunktet bør være spørsmålet: Hvilke former for avhengighet skaper ulike former for velferdspolitikk, og hvilke konsekvenser har dette for ulike grupper av befolkningen? – Alle vil på ett eller annet tidspunkt oppleve å være avhengig av andre. Selv Robinson kom til at han trengte Fredag, påpeker hun.
Likestilling light
– Dagens norske familiepolitikk presenterer det likestilte foreldreskapet som tilbud, men ikke som en norm. Dette bidrar til å befeste en moderne variant av den kjønnsbestemte arbeidsdelingen, en slags ’likestilling light’, mener Kari Skrede, forskningssjef ved Seksjon for demografi og levekårsforskning i SSB. Hun konstaterer at målt i inntekt og lønnet arbeid, har det har vært relativt beskjedne likestillingsgevinster av den store økonomiske satsingen på familiepolitiske reformer på 1990-tallet. Småbarnsfamiliens inntekt har økt som en følge av økte overføringer, men ser vi på de som er født på 1960-tallet har forholdet mellom kvinners og menns arbeidsinntekter hatt en negativ utvikling gjennom 1990-tallet. Samtidig har småbarnsmødres arbeidstid stått på stedet hvil.
Mors yrkesaktivitet får rollen som tidstyv
Denne realiteten tar Anne-Lise Ellingsæter videre i sin artikkel. – Foreldre bruker minst like mye tid sammen med ungene sine som før. Hvorfor framstår da lite tid til barna og tidsklemme som et hovedproblem for barnefamilier, hvorfor brukes tidskrise og omsorgskrise som et premiss for norsk familiepolitikk? spør hun.
Ellingsæter mener disse bekymringene føyer seg inn i tradisjonen med ’mother-blaming’, det vil si en demonisering av kvinner som ikke lever opp til moderskapets omsorgsidealer. Når det snakkes om ’foreldre’ i forhold til tidsklemme, fravær fra hjemmet og økende prioritering av jobb, er dette en kjønnsnøytral talemåte som dekker over kjønnsforskjeller. Det er i virkeligheten mors yrkesaktivitet, og hennes ønske om å ’ha alt’, som gjøres til et problem. Hennes yrkesaktivitet får rollen som tidstyven, mener Ellingsæter.
Fedre kan velge bort omsorg – mødre kan det ikke
Kvinner er i større grad yrkesaktive. – Men dette ledsages av en tidspraksis som for flertallet av mødre gir omfattende rom for tid til barn, påpeker hun. Den tiden mødre og fedre med barn under 3 år til sammen bruker til inntektsgivende arbeid, har endret seg lite de siste tjue årene. – Kritikken av foreldres tidsbruk kan tolkes som et forsøk på å holde fast ved tradisjonelle familieverdier. Familien tildeles rollen som samfunnets stabilisator i en tid med store økonomiske og sosiale endringer, skriver hun.
Ellingsæter viser til Agnes Andenæs sine studier av barn i ulike typer familier, og påpeker at det er liten sammenheng mellom barns problemer og foreldrenes tidssklemme. Den utsatte barndommen forekommer tvert imot i familier preget av undersysselsetting som følge av økonomisk fattigdom, lav utdannelse og lite nettverk.
– For fedre er det OK å velge bort omsorg, for mødre er det ikke slik. Det finnes et betydelig omsorgspotensiale blant menn som ikke er tatt ut og som vanskelig lar seg realisere uten kollektive ordninger forankret i arbeidstakerrettigheter, mener Ellingsæter. I dag er det innen enkelte jobber vanskelig å oppnå tidsfleksibilitet og arbeidstidsreduksjoner, mens andre jobber er organisert i deltidsstillinger, og atter andre nærmest er grenseløse arbeidsplasser der de ansatte jobber langt utover fastsatt arbeidstid. Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt og omsorgsansvaret er kjønnsdelt. – Og valgfrihet framstår i familiepolitikken mer og mer som kvinners rett til betalt tid for å være hjemme med barna, understreker Ellingsæter.
En annen linje verdt å prøve
Arnlaug Leira konkluderer med at det i 2004 fortsatt er kvinner som opprettholder omsorgsstaten som ide og realitet. Velferdsstaten har forandret organiseringen av omsorgsarbeidet og endret den institusjonelle arbeidsdelingen, men ikke den kjønnsmessige.
– Dette er ingen ny observasjon. Stabiliteten i den kjønnsmessige arbeidsdelingen gir likevel grunn til ettertanke, mener hun.
Leira påpeker at valgfrihet er et mye brukt politisk argument for en rekke velferdsordninger beregnet på å gjøre yrkesaktivitet mulig for begge kjønn. Det gjelder både foreldrepermisjonen og kontantstøtten. – Men undersøkelser fra hele Norden viser at denne formen for valgfrihet har bidratt til å bekrefte mor som den sentrale omsorgspersonen, sier Arnlaug Leira. Mors betydning som omsorgsforvalter gjenspeiles også i bruken av redusert arbeidstid. – Norske mødre har tatt 6-timersdagen uten lønnskompensasjon. Valgfriheten gjør at menn og kvinner velger som de alltid har gjort. Dette taper kvinnene økonomisk på, særlig hvis samlivet ryker.
Leira mener vi ikke kan ta for gitt at kvinner vil fortsette slik. Hvis kvinner begynner å velge bort omsorgen i samme utstrekning som menn allerede har gjort, vil det se mørkt ut for småbarn og skrøpelige gamle. – Da vil også velferdsstatens legitimitet være truet, påpeker hun. – En annen linje kunne være verdt å prøve med større energi: at omsorgsoppgavene ble jevnere fordelt, på flere hender og på begge kjønn.