Sjefredaktørenes skyld

 I løpet av våren skal problemstillingene omkring kvinnelige redaktører, i hele sin bredde og for første gang, opp på møte i Redaktørforeningen. – Det viktigste vi kan gjøre er å oppmuntre og inspirere dagens redaktører til å utvikle unge kvinnelige talenter i redaksjonene. Jeg mener det er feil å si at det er eiere som A-pressen eller Schibsted eller Orkla som har skylda for at det er få kvinnelige redaktører. Det er sjefredaktørene som har skylda. Det er de som utvikler kvinnelige talenter – eller lar det være, sier Marit Haukom. Hun mener det er viktig å begynne med de unge kvinnelige journalistene. – De som er 25. De må gis utfordringer, oppfordres til å søke seg jobb på desken, ta jobb som reportasjeleder, sendes på lederkurs, rett og slett få mulighet til å kvalifisere seg for framtidige lederjobber.

 KILDEN planlegger i samarbeid med FOKK, NIKK og Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo en konferanse om kjønn i media. Denne vil bli avholdt 9.-10.september 2004. Fram mot dette vil vi bringe flere artikler som på ulike måter belyser problemstillinger som vil bli diskutert på denne konferansen. Først ute er kvinnelige redaktører.

Så var de tre

– Å være redaktør for en stor avis gir innflytelse og makt - klart det, understreker Marit Haukom. Hun er en av tre (3) kvinner som er ansvarlig redaktør i en avis med mer enn 10.000 i opplag. De to andre er Hilde Haugsgjerd i Dagsavisen og Kirsti Nielsen i Rana Blad. Om litt blir de fire – for avisa Nordland fikk nylig kvinnelig sjefredaktør. Av i alt 45 kvinner med tittel ansvarlig redaktør, befinner altså bare tre seg i relativt store aviser. Resten holder til i de små avisene, i kringkasting og i ukepresse. Både kringkasting og ukepresse har langt større kvinneandel blant redaktørene enn avisbransjen. – Jeg tror det skyldes at avisene tradisjonelt er veletablerte mannsinstitusjoner, og at avisbransjen består av enkeltselskaper hvor hver enkelt sjefredaktør rekrutterer de han vil. Til sammenligning er det færre beslutningstakere innenfor kringkasting. Hvis ledelsen i NRK, som er suverent størst, bestemmer seg for at de i løpet av en femårsperiode skal ha bedre kjønnsbalanse i redaktørsjiktet – så er det bare å kjøre i vei. Da er mulighetene for raske endringer mye større, mener Marit Haukom.

Ikke kvinnehatere

– Å ansette sjefredaktør er ingen enkel sak, påpeker hun. – Antallet aktuelle kandidater er sjelden veldig stort. Sjøl har jeg som redaktør vært opptatt av å rekruttere underordnede kvinnelige redaktører. Og vi har to i Tønsbergs blad. Men da vi nylig skulle ansette ny nyhetsredaktør, fantes det rett og slett ikke noe utbud av aktuelle kvinner. Det er ikke bare meg som har dette problemet. Jeg kjenner mange sjefredaktører – og de er ikke kvinnehatere. De ser betydningen av bedre kjønnsbalanse i redaktørsjiktet.

– Men en ting er å ikke være kvinnehater, en annen ting er å virkelig prioritere jobbing med å få fram flere kvinner.

– Det er et viktig poeng. En gang på 1980-tallet var jeg på lederkurs der Arvid Jacobsen – tidligere redaktør i Dagsavisen, innledet. Og han var ikke opptatt av å ansette kvinner. Han ville ha noen som var lik han sjøl, som kunne fungere i team med han og de andre gutta. Jenter er annerledes, det blir større dynamikk når de kommer inn – men det blir nok også mer krevende. Menn som åpner for kvinner i ledergruppene sine må endre seg litt – og det er ikke alle som har lyst til å gjøre det, understreker Haukom, og legger til: – Jeg håper det er et generasjonsspørsmål, og at yngre mannlige redaktører ser det som en selvfølge at de skal ha kvinner i ledergruppa si.

– Tror du dette er noe som vil gå over av seg selv og at vi om ti år, helt uten videre, kan regne med at det er dobbelt så mange kvinner i redaktørposisjoner som vi har nå?

– Nei, sier Marit Haukom. – Hvis vi ikke gjør noe vil dette ikke være i orden om ti år. Jeg mener dette handler om å gjøre redaktørjobbene attraktive for kvinner. To ting er viktig: Jenter må oppleve det som greit å si at de vil ha innflytelse og makt. Og de må oppleve at fordelene med å ta en redaktørjobb er større enn ulempene. Forholdene må legges til rette for dem.

Ble sett

Selv ble hun redaktør i avisa Gjengangeren i Horten i 1986. Hun var den første kvinnen som ble ansvarlig redaktør i en avis som kommer ut 6 dager i uka, uten at hun samtidig eide den.

– Jeg hadde en sjef i Tønsbergs Blad som tidlig merka seg meg og som la til rette for meg. Selv hadde jeg da ingen planer om å bli leder, men han sendte meg på lederkurs, lot meg jobbe med politikk og ba meg skrive ledere. Han bidro nok da jeg fikk redaktørjobben i Gjengangeren, og han hentet meg tilbake som redaktør i Tønsbergs Blad i 1995. Dette er det aller viktigste – at sjefredaktørene bidrar til å utvikle sine etterfølgere, og at de blant disse mulige kandidatene også ser kvinner. Nå tror jeg han var godt oppdratt på hjemmebane også – med en ektefelle som vært svært opptatt av likestilling, sier Haukom og smiler. – Men han er uansett et godt forbilde for andre sjefredaktører.

Kvinner har barn

Under en tredjedel av de kvinnelige redaktørene i undersøkelsen Erika Jahr analyserer, regner med å stå i stillingen helt fram til pensjonsalderen. Men det er ikke hensynet til familie og barn som er hovedårsaken til at de eventuelt vil gå av. I stedet oppgir over halvparten av dem at det er stress. Kanskje går det ut på det samme, kanskje er det bare mer legitimt å si at det skyldes stress. Kanskje har de ikke barn. Akkurat det forteller undersøkelsen ikke noe om. Uansett er det slik at barn er noe som ’hefter ved’ kvinner. – Du kan sende en ung kvinnelig journalist på lederkurs, gi henne deskerfaring, ansvar for nyheter og reportasje. Men så får de barn, sier Haukom. – Så skal de ha permisjon og når de kommer tilbake er de avhengig av å gå til en bestemt tid for å hente i barnehagen.

Likevel mener hun ikke dette er noen spesifikk kvinnelig hindring lenger. – Menn tar papparollen mye mer alvorlig nå, understreker hun. – De henter også i barnehagen. Så de redaktørene som ikke legger til rette for at det skal være mulig å kombinere familie og lederjobb i avisen – er virkelig ute og sykler.

50 timers arbeidsuke

– For det er et spørsmål om organisering av arbeidet i redaksjonen?

– Ja, organisering og tilrettelegging, å tenke nytt i forhold til hvordan ledergruppen jobber. Jeg er opptatt av at de kvinnelige redaktørene skal ha forankring i virkeligheten og hverdagen – at de skal kunne ha familie, dersom de ønsker det. For hvis prisen for å komme opp og fram er at du må velge bort alt dette, har vi ikke oppnådd noen ting.

– Men de kvinnelige redaktørene Erika Jahr skriver om jobber i snitt 50 timer i uka?

– Ja det gjør jeg også. Det er ikke mulig å være sjefredaktør og jobbe 33 1/3 stilling, slik journalister som går i turnus gjør – og så skrive alt ut over det som overtid. Jeg er opptatt av at det skal være mulig for kvinner å ta lederposisjoner, men vi må være realistiske.

Realisme handler også om å se mulighetene. – En fordel med å være sjef er at du kan styre din egen arbeidsdag, mener Haukom. Sjøl har hun i periodene som redaktør hatt flere år hvor hun var alene med små barn. Da la hun møter til en tid på døgnet hvor det passet henne – det vil si ikke til tider hvor det skulle hentes og leveres i barnehage og skole. Og hun utnyttet kveldene, etter at ungene hadde lagt seg. – Jeg har en jobb jeg elsker og for meg glir den over til å være en hobby også. Men samtidig er jeg flink til å skjerme meg. Når jeg tar fri så har jeg virkelig fri. Det er viktig for å kunne leve begge livene godt; både det hjemme og det på jobb.

Nei til kvotering

Marit Haukom er ikke tilhenger av å kjønnskvotere inn kvinner i redaktørstillinger. – Jeg er opptatt av at kvinner skal kvalifisere seg og få jobben fordi de er best, sier hun.

– Men er det kjønnsnøytralt hva som er best?

– Nei, og jeg mener absolutt vi kan diskutere kriteriene for hva som skal kreves. Jeg tror imidlertid ikke at du kommer utenom at kvinner må kvalifisere seg i forhold til harde nyheter og politikk. Det nytter ikke å lede en avis hvis du bare har jobbet med feature, eller med et annet typisk kvinnedominert område. En sjefredaktør må alltid kunne forsvare journalistene sine og avisa si i forhold til kritikk – og dette handler ofte om nyheter. Kvinner kan være like gode som gutta på nyheter – de må bare slippe til.

Der kvinner synes

Hvorfor er det så viktig med flere kvinner?

– For meg handler dette om hvem mediene er til for, og hva som er vår samfunnsoppgave. Kvinner er halvparten av befolkningen – det de gjør og er opptatt av skal også synes igjen i avisene, understreker Haukom.

– Blir dette bedre med kvinnelig sjefredaktør?

– Du mener om produktet blir annerledes? Det vet vi jo ikke så mye om, sammenligningsgrunnlaget er lite og igjen er dette et område hvor det er forsket lite. Men i avisen jeg leder er dette noe vi er svært bevisste. Vi bruker ressurser på å analysere avisen en gang pr. år. Vi teller kilder og stoff. Vi sjekker hvor mange kvinner vi har – og hvor mange menn, hvor mange fra eliten og hvor mange fra folk ellers, og hvilke aldersgrupper som får plass. Jeg bruker dette bevisst i forhold til produktutvikling og i forhold til å utvikle journalistikken, sier Haukom – som den dagen vi var på besøk hadde fire kvinner og en mann på forsida av sin avis.

Du må selv reise debatten

Innebærer så kvinnelig sjef en annen hverdag for de ansatte? Da Synnøve Kåset i 1993 intervjuet åtte kvinnelig sjefredaktører, svarte samtlige at de arbeidet mye mer i lag enn sine mannlige forgjengere. De delegerte makt og ansvar, integrerte avdelingene og sørget for fordeling av oppgave på tvers av de tradisjonelle arbeidsområdene for menn og kvinner. I 2002-undersøkelsen er samarbeid fortsatt et nøkkelord for maktutøvelse og ledelse hos de kvinnelige redaktørene. Samarbeidsevner på tvers av faggrensene er en av de viktigste kvalifikasjonene de mener de har som redaktør. Erika Jahr tolker imidlertid ikke fokuseringen av samarbeid som noe spesifikt kvinnelig. I stedet mener hun det kan være en utfordring til en nedarvet kultur preget av konkurranse og individualitet 

Med kvinnelig sjef i Redaktørforeningen er kvinnelige redaktører satt på dagsorden. – Det er ikke en mann som tør å si nei til å diskutere det nå, sier Marit Haukom. – Men du må finne på det selv, du må selv reise diskusjonen og sette dagsorden.