Kjønnsforskerblikk på Femkamp

 Antologien Femkamp er lansert. Nærmere 50 feminister fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island har stoppet opp, tatt et overblikk og forsøkt å gi en statusrapport for den feministiske debatten og aktiviteten i sine respektive land anno 2004. Enkelte bidragsytere har også foretatt dypdykk ned i enkeltsaker, som debatten etter Fadime-drapet og rettspraksis i voldtektssaker, og har sammenlignet argumentasjon, strategier og praksis de nordiske landene i mellom.

Feminismen speiler politikken

For hva skiller egentlig femismen i de enkelte nordiske landene?

- Jeg tror jo ikke det er snakk om de store forskjellene, sier Maria Grönroos, som nylig avsluttet åtte års arbeid ved NIKK (Nordisk institutt for kvinne og kjønnsforskning). Grönroos har Finland som hjemland, lang erfaring fra Norge og er nå bosatt i Sverige.

- Men det som har vært spesielt interessant å følge med på de siste årene, er hvordan den generelle politikken påvirker den feministiske agendaen. Jeg mener man kan se en ganske tydelig parallell mellom Finland og Sverige på den ene siden, med sosialdemokratiske regjeringer, og Danmark og Norge på den andre, med borgerlig-liberale regjeringer. Debatten om for eksempel forbud mot kjøp av sex, preges av dette. I Finland diskuterer man nå et lovforbud tilsvarende det de har i Sverige, mens i Danmark ville et slikt lovforslag vært utenkelig. Og jeg tror heller ikke en slik lov vil gå igjennom i Norge, i alle fall ikke med nåværende regjering og politikk.

Nytte og rettighet

Mari Teigen, sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, ser en forskjell i hvordan det argumenteres for likestilling i henholdsvis Norge og Sverige.

- I Norge er debatten veldig nytteorientert. Forskjellsretorikken står sterkt, og likestilling begrunnes nesten alltid med hva kvinner har å bidra med, hvordan for eksempel næringslivet vil bli mer lønnsomt om det kom flere kvinner inn. I Sverige er debatten tydeligere orientert mot likestilling som en rettighet. Dessuten er debatten der mer konfliktorientert og polarisert. I Norge skal vi jo være så enige hele tiden. Alle her er tilsynelatende for likestilling, og dermed blir motstanden mer utydelig. De store konfliktlinjene tas sjelden opp til debatt. Opposisjonen er tydeligere i Sverige, og dermed blir diskusjonen også mer spennende, synes jeg. Her i Norge skulle jeg gjerne sett en feministisk offentlighet der konfliktene fikk spille seg litt mer ut og bli tydeligere.

Teigen jobber nå med en sammenligning av norske og svenske eliter når det gjelder holdning til likestilling. - På dette nivået ser det ut til at norske og svenske samfunn er svært like. Kvinner er omtrent like svakt representert på toppen av næringslivet og i akademia i Norge og Sverige. Bare i politikken er svenske kvinner noe sterkere representert enn norske. En tydeligere feministisk offentlighet i Sverige sammenlignet med Norge avtegner seg med andre ord ikke nødvendigvis i en jevnere fordeling av maktposisjoner.

Frykt for motstand

- Hva med Danmark?

- Der preges debatten i høy grad av en mer liberal-individualistisk argumentasjon, i den grad det er noen debatt. Likestilling og feminisme som sådan har jo mye større problem med å komme på dagsordenen der enn i Norge og Sverige. Spørsmålet om kjønnskvotering er et slikt spørsmål som danske feminister ønsker å diskutere, men frykten for motstanden blir så stor at man ender med å la være å ta opp sake, påpeker Teigen.

Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Oslo, og opprinnelig fra Danmark. - Det er ikke tvil om at det er mye essenstenkning i Danmark nå, der det er blitt legitimt å snakke om 'grunnleggende forskjeller' mellom mennesker. Selv folk som i utgangspunktet er positive overfor likestilling kan si at "jo, men jenter og gutter er jo forskjellige", sier hun. - Det er i det hele tatt et forferdelig klima i Danmark for tiden, og ting som ville vært så til de grader politisk ukorrekt i Norge, er helt greit å si. Rektor ved Danmarks pedagogiske universitet gikk for eksempel nylig ut og sa at fordi det nå er kommet så mange kvinner inn i høyere utdannelse, så faller nivået. Kan du tenke deg en norsk universitetsrektor si noe slikt? Han ville jo blitt sparket.

Norsk lov og dansk lyst

Bjerrum Nielsen mener at en av de viktigste utfordringene for danske feminister er å få landet til å se med et kritisk blikk på seksualliberalismen som danskene er så stolte av.

- Dette er en av de store forskjellene mellom Norge og Danmark. Norge har hatt en sedelighetsfeminisme og et mye mer puritansk utgangspunkt, der fokus har vært på kvinner som objekter for menns blikk. I Danmark har vi derimot hatt en mye mer liberal tradisjon, hvor man har vært mer opptatt av at kvinner skal ha lov til å uttrykke sin seksuelle lyst. Men nå begynner den feministiske diskusjonen i begge landene å forandre seg. Mange av de unge, norske feministene har begynt å kritisert den moralske feminismen, mens unge, danske feminister på sin side har etterlyst større oppmerksomhet overfor den offentlige seksualiseringen av kvinnekroppen.

En annen viktig forskjell mellom Danmark og Norge som Bjerrum Nielsen trekker fram, er at man i Danmark generelt er mer skeptiske overfor statlige reguleringer. Derfor har de valgt å forankre feminismen - i likhet med mye annen politisk aktivitet - i grasrotbevegelser. I Norge valgte man derimot tidlig en institusjonaliseringsstrateg. - Først de senere årene har danske feminister skjønt hvor viktig det er å få fotfeste i institusjonene, påpeker Bjerrum Nielsen.

Ny vår for den islandske feminismen

Islandske feminister surfer for øyeblikket på 'den tredje bølgen', og har lykkes i å engasjere bredt blant både kvinner og menn, yngre og eldre, i og utenfor akademia. I Femkamp forklarer sosiologen Thorgerdur Einarsdóttir suksessen ved å tegne opp en trekant. Utgangspunktet for trekanten er den aktivistiske femininsmen som fant sted på 70-tallet, der mye av arbeidet etter hvert ble forankret dels i det institusjonaliserte likestillingsapparatet - lover, ombud, offentlige organer, og dels i kvinne- og kjønnsforskningen. Det nye er at institusjonene og akademia nå har gitt impulser tilbake til aktivismen og vært en viktig drivkraft i etableringen av en ny feministisk bevegelse.

- Forskningsmiljøene på Island ble visst tatt litt på senga da kravet kom om at de måtte hjelpe til med å organisere den nye feministiske bevegelsen og de prosjektene som ble satt i gang. Jeg kan godt forstå at den feministiske aktivismen trenger påfyll fra ulike steder, og den kunnskapen som finnes i forskningsmiljøene, kan jo være veldig viktig for å gi næring til aktivismen, sier Maria Grönroos.

- Så dette er kanskje en utfordring til universitets- og høyskolemiljøene ellers i Norden?

p>-Ja, på sikt kan det være det. Kvinne- og kjønnsforskningen er jo veldig mangfoldig, der du har feministiske forskere i elfenbenstårn, som har ganske lite å gjøre med grasrotaktivistene, mens det på andre områder kan være vanskelig å se forskjell på aktivistene og forskerne. Det er en balansegang, dette her, sier Grönroos.