Incest – et ekko til neste generasjon

 Forskningsprosjektet ’Når gårsdagens barn blir foreldre’ er finansiert av Nordisk Ministerråd. Nicolaysen arbeider ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, ved Universitetet i Trondheim (NTNU). Fem par, der kvinnen har opplevd seksuelle overgrep fra en nær mannlig slektning i barndommen, inngår i prosjektet.

Vil gi barna en ’normal’ oppvekst – med et ’normalt’ familieliv

Parene er alle i 40-årene og har egne barn. Hvordan er deres familieliv? I teaterforestillingen og filmen 'Festen' holder en sønn 60-års tale for sin far, der han konfronterer faren med overgrepene han har begått. I følge Berit Nicolaysen er dette en uvanlig hendelse i virkelighetens verden.

– Det typiske er at en incestutsatt ikke konfronterer overgriper, eller at det går svært lang tid før det skjer. De fleste forsøker å opprettholde kontakten mellom egen familie og oppvekstfamilien. De er opptatt av at barna deres skal ha en så ’normal’ barndom som mulig, og i det inngår også kontakt med overgriperen, som kan være barnas bestefar eller onkel, forteller Nicolaysen.

Uforståelig – ikke bare for oss

Denne tilpasningen er langt fra lett å gjennomføre. –Det er mye praktisk som må ordnes i det skjulte. Hvis det er far som er overgriperen, må de passe på at barna aldri er alene med bestefar. I tillegg kommer alle følelsene forbundet med å ha denne kontakten, alle hemmelighetene og alt det vonde som ligger der.

– Det kan synes som et nesten umulig offer?

– Ja, men kvinnene vet at i det øyeblikket de forteller om overgrepene, fratar de barna en bestefar eller en annen nær slektning. Familien er så viktig i det norske samfunnet, at de nødig vil gjøre det.

– Men har ikke disse kvinnene mistet alle illusjoner om hva familie betyr?

– Det som har skjedd er ofte uforståelig, også for den overgrepsutsatte. Overgriperen kan være hennes pappa eller en yndlingsonkel, som hun både elsker og er blitt krenket av. De følelsesmessige båndene er ofte svært sterke, og mange ønsker å bevare det positive i relasjonen.

Hvor skal de gjøre av kjærligheten?

Ofte trenger kvinnene år med bearbeiding av opplevelsene før de er sterke nok til å fortelle. – Det handler ikke bare om selve konfrontasjonen, understreker Nicolaysen. –De skal også ha styrke til å stå oppreist etterpå. Sjansen er stor for at de blir avvist eller ikke blir trodd. En kvinne fortalte det til sin mor – og opplevde at moren ’ikke hørte’. Hun skiftet bare tema. Å oppleve at noen bare glatter over og kanskje aldri nevner det igjen, kjenner flere som et dobbelt svik.

Sviket oppleves sterkt, men det gjør også sorgen . – Det er vondt å ikke kunne føle på kjærligheten til overgriperen, eller til en mor som ikke tror på en. Hvor skal de gjøre av alle de gode følelsene for disse nære personene? Mange er glade i foreldrene sine, selv når de må bryte med dem, understreker Berit Nicolaysen. – De vegrer seg mot brudd, selv om fornuften forteller dem at de må gjøre det av hensyn til seg selv og barna.

Ansvaret

Når og hvis konfrontasjonen skjer, har den ofte en spesiell årsak. – Kvinnene kommer til et punkt hvor de må fortelle, hvor ansvaret forbundet med å la være blir for stort: En av kvinnene i mitt prosjekt var redd for at faren skulle forgripe seg på søsteren, siden søsteren nå var på samme alder som denne kvinnen hadde vært da overgrepene startet. Andre ganger kan det være at de konfronterer av hensyn til egne barns trygghet.

Selv om ingenting sies, er det mange barn som fornemmer at noe er galt i familien. –Noen par har opplevd at barna spør: ”har bestefar gjort mamma noe?” Voksne tror vi kan skjule følelser for barn, men unger fanger opp mye og de er i stand til å legge sammen to og to. Dessuten har dagens barn og unge vokst opp med et språk for incest, noe som gjør at de kan snakke om det på en mer tilforlatelig måte enn vi ofte tror. Foreldregenerasjonen mangler i utgangspunktet dette språket fordi incest ikke ble snakket om da de vokste opp, påpeker Nicolaysen.

Avviksplasserer overgriperen

- De som ikke vil høre, som ikke vil tro det en datter forteller – hvordan skal vi forstå dem?

– Jeg har ikke intervjuet dem, jeg har intervjuet de som ble utsatt for overgrep. Men intervjuer andre forskere har foretatt av mødre med overgrepsutsatte barn, viser at mødrene mangler et forståelsesskjema å tolke disse opplevelsene inn i. De har ikke plass for ektemannen og overgriperen samtidig. De må velge bort den ene. Og ofte har de ingen mistanke mot ektemannen når dette kommer opp. De oppfatter han som helt ’normal’. Han kan da ikke være overgriper, for en overgriper er ikke slik.

Berit Nicolaysen mener vi alle har en tendens til å avviksplassere overgripere. I våre forestillinger er han – for det er vanskelig å tenke seg at det kan være en kvinne – gjerne også alkoholiker, pedofil, en som er og ser unormal ut. – Men slik er ikke virkeligheten, slår hun fast. – Ofte er overgriperen en veltilpasset familieperson. Og det er ekstremt vanskelig å forholde seg til.

– Det blir som å vite at det kan være en terrorist på bussen og at han eller hun vil se ut som alle oss andre?

– Ja, og det er for skremmende å ta inn over seg. Selv hadde jeg lenge en yrkesskade: jeg så potensielle overgripere overalt.

– Dette må være et ekstremt tungt tema å forske i og arbeide med?

– Nei, tvert imot. Det er bokstavelig talt fryktelig meningsfullt, for det er så mye håp knyttet til dette. Parene i mitt prosjekt har opplevd mye vanskelig. De har vært nødt til å gå inn i smerten. Likevel har de styrke og kraft til å utvikle seg videre. De er eksempler på hva mennesker kan være for hverandre.

Grenser

– Hvordan opplever ektemennene det å gå inn i disse problemene?

– Det er vanskelig å være i et hvilket som helst parforhold – og disse har en tilleggsbelastning. Likevel har alle parene vært i lag 10 – 15 år. Det vanskeligste spørsmålet for mennene er hvor mye de skal støtte kvinnen, og hvor de skal sette grensen; når de skal si at dette valget må du ta sjøl. Incest består i å krenke grenser. Kvinnene trenger en som kan være der, samtidig som han markerer hvor grensen for hans involvering i dette går.

– Hvordan er disse ektemennenes forhold til overgriperen?

– Når de møter og blir kjent med overgriperen framstår han jo som en veltilpasset mann. Alle ektemennene i mitt prosjekt sier at de ikke har noe personlig sinne i forhold til overgriperen, og hvis de velger å ikke ha kontakt, er det av hensyn til kona. Det forundrer meg at de ikke kjenner sinne, hva handler det om? Kanskje er det fordi de ønsket å være et stabilt punkt i en ellers ganske følelsesmessig kaotisk verden. Dette er noe jeg vil undersøke og utforske videre, understreker Berit Nicolaysen.